 Sangen
mellom linjene
Walt Whitmans dikt får stadig nye
melodier og meninger.
Den brorløse guttungen Lucas hører maskinene
synge. Vi andre kan høre musikken både i og mellom
linjene når vi leser Michael Cunninghams siste roman,
Specimen Days.
Forrige gang sang Cunningham duett med Virginia Woolf, i romanen
som også ble film - The Hours. Denne gangen er
det dikteren Walt Whitman som gir ramme og rytme til Cunninghams
historie.
"I play not marches for accepted victors only / I play
marches for conquered and slain persons" skrev Whitman
i "Song of Myself" fra livsverket Leaves of Grass.
Han er Amerikas store skald og den frie rytmens fanebærer.
Han er humanismens og frihetens talsmann, beat-forfatternes
idol og den moderne homobevegelsens helt. Han er følelsesmessig
forvirrede tenåringers verge og ble selvfølgelig
således heftig sitert gjennom hele Dead Poets Society-filmen
fra 1989.
Sist, men ikke minst
har han vært til inspirasjon for utallige komponister. Sist musikkviteren
Michael Hovland forsøkte å telle, fant han nærmere 550 ulike
musikkstykker med tekster av Whitman.
Fire av dem er signert Kurt Weill, etter han hadde flyttet
til USA og var blitt amerikansk patriot. Da japanerne i 1941
bombet Pearl Harbour, gikk Weill til Leaves of Grass
og fant diktet "Oh Captain! My Captain!", opprinnelig
skrevet som en hyllest til Abraham Lincoln. Nå ble det
i stedet en hyllest til de alliertes kamp mot nazismen, som
Weill selv hadde flyktet fra. I løpet av de neste seks
årene kom det så melodier til diktene "Dirge
for Two Veterans", "Beat! Beat! Drums!" og
til slutt "Come Up from the Fields Father".
"Dirge for Two Veterans" er blant annet å
høre på platen To the Soul: Thomas Hampson
Sings the Poetry of Walt Whitman. Her kan du også
høre fire av Ned Rorems anti-krigs-sanger, dedikert
"til de som døde - på begge sider - i Vietnam
i løpet av komponeringen 20.-30.juni 1969". Tekstene
er hentet fra Walt Whitmans dagbok fra den amerikanske borgerkrigen,
gjengitt i samlingen Specimen Days & Collect.
Jazzpianisten og komponisten Fred Hersch forelsket seg i Whitmans
dikt allerede som tenåring i midten av 1970-årene,
men først i 2005 kom platen med orkesterverket Leaves
of Grass. Det er en sterk plate, og Whitmans hyllest til
livet, kjærligheten og udødeligheten får
ytterligere en dimensjon gjennom Fred Hersch, som allerede
i 1993 stod fram som hiv-positiv og siden har vært en
frontfigur i kampen mot aids.
(Ny tid, 21.juli 2006)
|
