 Den
skrevne kroppen
Kroppens betydning i litteraturen
står i fokus hos litteraturforskere ved Høgskolen
i Agder. Unni Langås tar utgangspunkt i kroppen slik
den omtales og framstilles i 1800-tallets norske litteratur,
en periode preget av patriarkat og kjønn forstått
som natur. Men diktere som Ibsen Collett og Skram utfordrer
sin samtids tankegang.
-Kroppen som tema i litteraturen er nærmest
et uuttømmelig tema. Du kan knapt åpne en bok
uten å støte på en beskrivelse av en kropp,
av en kroppsdel, av hvordan følelser blir formidlet
gjennom kroppslige uttrykk, eller hvordan livsforståelse
og verdensanskuelse kan uttrykkes gjennom kroppen. Likevel
har det inntil nå vært lite litteraturvitenskapelig
forskningslitteratur om akkurat dette temaet, i alle fall
her i Norge, påpeker Unni Langås, professor i
nordisk litteratur ved Høgskolen i Agder.
Historisk-filosofisk introduksjon
Første fase av forskningsprosjektet Kroppens betydning.
Konstruksjoner av kjønn i nordisk litteratur ble
avsluttet høsten 2005, blant annet med utgivelse av
artikkelsamlingen Den litterære kroppen. Artikler
om kropp og tekst fra Edda til i dag.
Artikkelsamlingen åpner med en historisk-filosofisk
introduksjon til kroppen i tro og tanke, med innføringer
i blant annet "den kristne kroppen", den kartesianske
kroppen", "den disiplinerte kroppen" og "den
iscenesatte kroppen".
- Det er Simone de Beauvoir som først gir kroppen et
kjønn, med verket Det annet kjønn i 1949.
Kjønnet hadde selvsagt vært der hele tiden, men
kroppen var før dette ikke teoretisert som kjønnet.
Filosofene - det være seg Paulus, Descartes eller Freud
- avkjønner kroppen, samtidig som de gjør den
mannlige kroppen og seksualiteten til norm, sier Unni Langås.
Butler og Ibsen
- De siste tiårene er det Michel Foucault og Judith
Butler som har vært de viktigste premissleverandørene
til vår tids kjønns- og seksualitetsteoretiske
tenkning, påpeker Langås.
Nettopp Judith Butler har vært en viktig inspirasjonskilde
i Unni Langås' studier av blant annet Et dukkehjem
av Henrik Ibsen.
- Dette stykket er skrevet i en periode hvor man hadde en
ganske klar oppfatning av at kjønn i utgangspunktet
hadde med natur å gjøre. En av de fremste filosofene
på 1800-tallet i Norge var Marcus Monrad, som poengterte
at kvinnen biologisk sett er forskjellig fra mannen, og at
kvinnens natur er å føde barn. Derfor er hennes
samfunnsmessig rolle å være underordnet mannen.
Det er jo en tankegang som er helt ulogisk, for hvorfor skal
det følge sosiale roller og maktstrukturer av at man
av natur føder barn? Men denne tankegangen var altså
veldig sterk på 1800-tallet, da Ibsen skrev sine skuespill,
forteller Langås.
- Det interessante er imidlertid at Ibsen i tenker annerledes.
I hans stykker har kjønn sammenheng med hva vi gjør,
ikke med hvem vi er. En årsak til det er at teatret
var Ibsens form, og siden et skuespill består av handlinger
og replikker, kan han ikke etablere og framføre en
kjønnskonflikt uten å knytte den til handling
og ord. Det er Noras brudd med kjønnskonvensjonene
som skaper plottet i Et dukkehjem. Ibsen må med
andre ord iscenesette henne som veldig kvinnelig, men samtidig
må det kvinnelige være noe hun kan bryte med,
ellers blir det ikke noe plott. Disse bruddene ser vi både
når hun tar affære ved Helmers sykdom, og når
hun til slutt forlater mann og barn. Det er her jeg mener
at Butlers teorier kan bidra til å belyse Et dukkehjem,
fordi Butler veldig tydelig sier at kjønn er noe man
gjør, at kjønnet befinner seg i forhandlinger
på et diskursivt plan.
Unni Langås' forskningsbidrag til prosjektet Kroppens
betydning er studier av norsk 1800-tallslitteratur. Denne
forskningen er samlet i boka Kroppens betydning i norsk
litteratur 1800-1900, som kom i 2004.
- Det er vel ingen periode i vår historie hvor kjønnspolariseringen
har vært så sterk som på 1800-tallet. Det
var et utpreget patriarkalsk samfunn, der kvinnens - i alle
fall den borgerliges - plass var i hjemmet. Det er klart at
dette preger den tidens litteratur, og forfattere som Henrik
Ibsen og Christian Krogh går direkte inn i kjønnskonfliktene
og diskuterer dem åpent.
Marmorskulpturen som motiv
Marmorskulpturen som motiv går som en rød tråd
gjennom Langås' analyser.
- Jeg ble inspirert av Karin Sanders' bok Konturer,
om skulpturer og dødsbilder i dansk gullalderdiktning.
Her skriver hun blant annet om marmorskulpturer som et idealbilde
av en perfekt kropp - en kropp uten hår, uten sår,
nærmest gjennomsiktig. I 1830- og 1840-tallets danske
dikning var marmorskulpturen, inspirert av antikkens idealer,
et idealbilde for kroppen, spesielt kvinnekroppen. Men denne
kroppen var først og fremst et bilde på noe overjordisk,
oversanselig, noe åndelig, sier Langås. Hun gjenfinner
også marmorkroppen i mye norsk litteratur skrevet på
1800-tallet.
Unni Langås viser hvordan romantiske forfatterne, som
Welhaven, Wergeland og den tidlige Bjørnson, hadde
noen veldige idealiseringer av kroppen, der kroppen ikke er
en reell størrelse, men noe som peker ut over seg selv,
noe overjordisk og oversanselig. Welhaven skildrer for eksempel
i et brev til sin elskede Ida Kierulf hvordan de to sitter
på en benk, og hvordan "jeg berører din
arm og føler pulsen slå".
- Pulsen og armen blir et bilde på hjertet, som igjen
er et bilde på deres kjærlighet. Kroppen er i
utgangspunktet konkret, men blir med en gang abstrahert. Et
annet sted sier Welhaven: "jeg ser inn i dine øyne,
og jeg ser din sjel". Det typiske for denne perioden
er å beskrive en kropp som ikke er noe i seg selv, den
skal bare vise ut over seg selv, til noe abstrakt, påpeker
Langås.
Opprør mot marmorkvinnen
Camilla Collett ble selv omtalt som en skulptur, og hun hadde
problemer med å forholde seg til idealene romantikken
la opp til.
-<At hun ble omtalt som en skulptur, var nok ment som et
kompliment, men Collett ville ikke være en marmorstatue.
Romanen hennes, Amtmandens døtre, er på
mange måter en bearbeidelse av klisjeaktige forestillinger
om den rene, dydige og stumme kvinnen, mener Unni Langås.
- Om vi følger tanken om marmorstatuen videre, finner
vi den igjen i romanen Fru Inez av Amalie Skram, fra
tidlig på 1890-tallet. Seksualitet, og spesielt en veldig
problematisk kvinnelig seksualitet, er ofte tema i Skrams
bøker. I denne romanen handler det om frigiditet. Den
frigide fru Inez skildres som en marmorstatue: kald, hvit,
steril, og navnet hennes kan tolkes som "fru is".
Dette er altså en helt annen marmorkvinne enn den idealiserte
på 1830-tallet. Her har marmorkvinnen blitt et bilde
på et kroppslig og seksuelt problem.
Kunsten og livet
Også i Ibsens skuespill Når vi døde
vågner (1899) dukker marmorskulpturen opp som motiv.
Her møter vi skulptøren Rubek, som ved å
hugge i stein har forsøkt å formulere den kristne
ideen om oppstandelse, i form av en naken kvinnekropp.
- Men så begynner denne marmorkvinnen å røre
på seg. Modellen - Irene - kommer tilbake for å
ta et oppgjør med Rubek, som valgte kunsten framfor
livet, forteller Langås.
- Det hadde vært en seksuell spenning mellom de to,
men Rubek ville ikke røre Irene, for han tenkte og
trodde at det ville ødelegge kunstverket. Når
Irene kommer tilbake, som en slags "det fortrengtes tilbakekomst",
må han innrømme at han har forandret på
verket. Statuen er skjøvet mer og mer i bakgrunnen,
og i forgrunnen har Rubek i stedet satt seg selv, en tenker,
en mer individuell mann.
Langås mener Når vi døde vågner
er Ibsens oppgjør med sitt eget liv, med forholdet
mellom liv og kunst og de menneskene han måtte ha sviktet.
- Men det er også en refleksjon over de kunstneriske
representasjonsformene som har stått til rådighet
gjennom århundret. I likhet med Amalie Skram viser han
hvilke fatale følger det får når man behandler
blant annet kjønn og seksualitet på den måten.
Videre forskning
Selv om første fase er avsluttet, fortsetter forskningsprosjektet
om kroppen i litteraturen.
- Det har bygget seg opp et fagmiljø her ved Høgskolen
i Agder, og mange litteraturforskere jobber med relaterte
emner, så prosjektet har vist seg å ha stor elastisitet.
Ved siden av det litteraturvitenskapelige samarbeidet, er
det også etablert et forskernettverk med tittelen "Kjønn,
alder, familie" (KAF) ved Høgskolen i Agder.
- Vi hadde et stort seminar i september som het Kjønn
på Sørlandet, som sprang ut av samarbeidet
jeg har med Gunhild Hagestad, professor i sosiologi her ved
HiA. Gjennom KAF-nettverket forsøker vi å utvikle
tverrfaglige forskningsprosjekter med kjønn, alder
og familie som tema. Vi har bl.a. etablert prosjektet Forskjellige
familier. En undersøkelse av familieforståelser
i lovtekster og litteratur. Prosjektet er delfinansiert
av Norges forskningsråd og inneholder analyser av norsk
barnelovgiving, norsk samtidslitteratur for voksne og bildebøker
for barn.
(Kilden)
|
PUBLIKASJONER
I FORLENGELSE AV PROSJEKTET: