Nasjonale ledere må begynne å snakke ærlig, utilslørt og åpent om sex, kjønn og makt i kultur og samfunn. Det sa utviklingsminister Erik Solheim på FN-møtet i begynnelsen av juni. Hans politiske rådgiver Torbjørn Urfjell har allerede begynt å snakke.

- Jeg møtte likestillingsministeren i Pakistan, som blant annet lurte på om jeg hadde en kone. Nei, kunne jeg fortelle henne, jeg er gift med en mann. Det skapte en del... undring. Likeså det at statsråden snart skulle ut i pappapermisjon. Men jeg opplevde også en vilje til og ønske om å vite mer, forteller Torbjørn Urfjell.
Andre ganger er reaksjonene en annen når han tar opp spørsmål om seksuelle minoriteters rettigheter.
- Ofte gjemmer mine politiske kollegaer fra andre land seg bak utsagn som at "i vår kultur finnes ikke homofile og lesbiske". Men seksuelle minoriteter finnes jo overalt, og det må man bare forholde seg til og snakke om.

Tabuer som dreper
" Norge ønsker [...] å reise spørsmålet om tradisjonelle og religiøse tabuer - tabuer som dreper. Det handler kanskje først og fremst om ungdom, om sikker sex, om retten til å kreve kondom, retten til å si nei og retten til aksept for seksuell legning", sa Erik Solheim i FN-talen.
- Vi har jobbet mye med likestillingsspørsmål etter at vi overtok departementet. Evalueringen av departementets kvinnearbeid viste jo at mainstreaming-strategien har gitt dårlige resultater så langt. Det har ikke vært et tydelig nok lederansvar, og det har vært vanskelig å finne ut av hvem som gjør hva. Men nå har vi satt i gang arbeidet med en ny handlingsplan som skal være ferdig i løpet av året. Der vil vi også sette inn tiltak som vil gjøre det lettere både å være kvinne og å tilhøre en seksuell minoritet.

Lovverk og organisering
Hvilke spesifikke tiltak som vil bli foreslått i forhold til homofile, lesbiske, bifile og transkjønnete, kan ikke Urfjell svare på ennå.
- Men det er åpenbart at vi må styrke organisasjonene som jobber med homofile og lesbiske. Dessuten må vi være tydelige når det gjelder lovgivning og kunne påpeke hvordan lovverket i enkelte land diskriminerer og setter folks liv og helse i fare. Senest i forrige uke diskuterte jeg med nigerianske kollegaer den endringen i lovverket som har vært i Nigeria, hvor seksuelle minoriteters mulighet til å organisere seg har blitt strammet inn. Vi ser at det er tilbakeslag på dette området i flere land. Vi har derfor bedt ambassadene gjøre en kartlegging av hva slags lovverk som eksisterer og hvordan det praktiseres. Og da snakker vi også om en kartlegging av tradisjonell og religiøs lovgivning, ikke bare den formelle. Utfordringen for ambassadene blir å finne ut hva som finnes av organisasjoner og grupper. Mange av disse grupperingene er naturlig nok redde for å gi seg til kjenne, ikke bare overfor egne myndigheter, men også overfor utenlandske ambassader. Ellers blir den største utfordringen for oss å i det hele tatt få en dialog til å flyte naturlig, når vi forholder oss til politiske samtalepartnere som i verste fall ikke anerkjenner at homofile og lesbiske eksisterer.

(Kvinner sammen 2/06)