Hillary Clinton har gjort det. Birgit Schancke har gjort det. Janicke Søviknes har gjort det. For ikke å snakke om konene til Rema-Reitan, Bjørn Rune Gjelsten og Carsten O. Five.
Hva da?
Jo, blitt stående ved siden av sine menn. Last og brast. Tatt imot dem med åpne armer når de har kommet hjem igjen etter å ha vært på vift og veivet med enten knyttneven eller pikken.
Et par av damene har ikke en gang nøyd seg med å bli stående der, ved siden av ham. De har også stått fram - først og fremst i Se & Hør - og fortalt om sin uknekkelige kjærlighet og sin ubøyelige vilje til å få forholdet til å fortsette.
Rørende, gitt.
I januar smalt Dagbladet Magasinet til med en større artikkel om tilgivelse. Daniel Franck "er et helvete å bo sammen med" (sitat: ham selv), men kona har valgt å bli. Ingrid (56) er fortsatt gift med Tore (59), til tross for at han en periode hadde et forhold til en annen kvinne som han også bodde sammen med. Og Elsa-Karin, en 85-årig enke, sier at "tilgivelse er en viktig del av kjærlighetsprinsippet. Med kjærligheten som våpen og viljen som verktøy er det mulig å tilgi det meste." Mannen hennes forlangte skilsmisse fordi han hadde møtt en annen, men kom tilbake etter åtte år. Det "vidunderlige" hadde skjedd, kunne Elsa-Karin konstatere.
Nok en gang er det altså damene som står igjen, for så å stå fram. Som venter og venter, tilgir og tar imot.
Og jeg lurer på: Hvor er gutta som tilgir? Eller damene som står fram og sier at nok er nok, her gikk grensa for meg?
At Se & Hør - Norges mest konservative, kvinnefiendtlige møkkablad - kjører i vei og hyller den Trofaste Hustru, er nå en ting. Men at Dagbladet Magasinet ikke har klart å spa opp et eneste case der dama er noe mer enn 2005-utgaven av Solveig på knausen, er til å grine av.
"Man gifter seg ikke for moro skyld", sier den bedratte kona til Finance Credit-dømte Trond Kristoffersen.
Nei, det skal være visst.

(Rett fra redaksjonen, februar 2005)