Den svenske forfatteren Linda Skugge er lei alle jentene som kler av seg i media. Derfor kaster hun selv klærne.

Foto: Peter Knutson

- Med en gang en jente begynner å bli litt kjent, for eksempel gjennom realityserier eller på idrettsbanen, kler hun av seg og stiller opp i manneblader som Cafe. Hun styles opp, poserer i pornografiske positurer, og så retusjeres bildene etterpå så hun skal se perfekt ut.
Dette sier Linda Skugge, kjent som «husbitchen» med fast lørdagsspalte i den svenske tabloidavisen Expressen. Dessuten var hun en av redaktørene for feministantologien Fittstim, har tidligere gitt ut fem bøker og er nå klar med sin sjette, Men mest av allt vill jag hångla med nån.
- Den er basert på dagboken min fra det siste året jeg gikk på gymnaset og det første året jeg jobbet på Expressen, altså 1991-1993. Jeg skrev hver dag, og det er dette som nå gis ut, med bare noen få endringer. Boka er det mest selvbiografiske jeg noen gang har gjort. Og det var da det slo meg at siden jeg utleverer meg selv så totalt i boka og framstår som et virkelig slitsomt og dårlig menneske, skulle jeg utlevere mitt ytre også, ved å ta av meg alle klærne, sier Skugge til Klassekampen.

Kunstfotograf
Det er riktignok ikke snakk om nakenbilder - Linda Skugge har beholdt undertøyet. Bak kameraet står ingen mykpornofotograf, men Annika Von Hausswolff, anerkjent kunstner og god venninne av Skugge.
- Man kan jo se normale kvinner i dusjen på treninga, men aldri i media. Jeg gjør dette for de unge jentenes skyld, for jeg er så lei av at de alltid skal måtte sammenligne seg med de perfekte kroppene. Dessverre ville ikke Cafe ha bildene, for de mente at «våre lesere ikke kjøper bladet for å se kroppshår, men vil ha modeller som er sminket og stylet». Derfor ble bildene i stedet trykket i motemagasinet Bon, som illustrasjon til et stort intervju med Skugge.
- Blir ikke disse bildene nok en bekreftelse på at kvinner alltid må forholde seg til kroppen sin, at de aldri kan få fokusere på noe annet?
- Jo, på en måte. Og jeg synes jo ikke det er noe bedre at unge jenter legger ut nakenbilder av seg selv på internett, selv om de er uretusjerte og «vanlige». Det er ikke det jeg vil. Men jeg vil punktere bimbomyten, og jeg tror det funker at jeg gjør det.
- Men likevel er det litt dobbelt, dette her. Bildene blir jo interessante fordi det er du som er avbildet?
- Ja, det kan jeg være enig i. Men nettopp fordi jeg er kjent, er det jo bra at det er jeg som gjør det.

- Skugge betyr mye
Tomas Forser er professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Gøteborg. Han har blant annet skrevet en artikkel til årboka Nordisk litteratur om den såkalte Ranelid-feiden, der Linda Skugge havnet i disputt med forfatteren Bjørn Ranelid etter å ha anmeldt både boka og utseendet til Ranelid i sin faste lørdagsspalte.
- Jeg synes Linda Skugge er et ganske spennende fenomen. Hun ser folk inn i øynene og er uredd. Vi vet jo at hun betyr utrolig mye for en ung generasjon jenter ved å stadig si «ikke finn deg i noe», og hun har en stadig bevisst kritikk i tekstene hun skriver som spaltist. Hun drar ned buksene på maktmennesker og opponerer mot både den offentlige makten og de som kommer med retoriske, men tilsynelatende lite forpliktende utspill.
Om Skugges siste stunt med å dra ned sine egne bukser er blant de mer vellykkede, er Forser ennå litt avventende til.
- Men jeg ser at hun har fått mange positive reaksjoner i avisene, og at Expressen har fulgt opp med en artikkel med en rekke «vanlige» kvinnekropper.

Har sans for prosjektet
Filmregissør Margreth Olin har sans for at Linda Skugge nå «tar en Olin» og kler av seg i protest mot de retusjerte bildene som vanligvis figurerer i media.
- Problemet er ikke at kvinner viser fram kroppen sin, men at noen skal definere hvordan den skal se ut. Media sensurerer vekk en rekke kvinner og kvinnelige uttrykk. Linda Skugge setter sine egne premisser for det hun gjør, og da synes jeg det er kult. Unge jenter trenger jo å se ulike jenter i ulike fasonger. Det betyr selvfølgelig ikke at en kvinne skal måtte vise fram kroppen sin hvis hun ikke har lyst, eller at hun skal bli bedt om å gjøre det i situasjoner der det er irrelevant. Men vi er nødt til å gå inn i debatten, vise fram alternativene og sprenge de trange rammene. Det holder ikke bare å si at «la oss snakke om noe annet enn kropp». Vi må ta skjeen - eller fotoapparatet - i egne hender og ta bilder av hverandre, så blir de forhåpentligvis mindre ensrettet.

(Klassekampen 13.08.2004.)