 Ung
og uredd verdensstjerne
Sjef på scenen, yndling blant kritikerne,
helt i hjemlandet. Rokia Traoré er en av verdens nye
store stjerner.
- Hun hadde jo ikke solgt så veldig mange
plater her i landet på forhånd. Men det virket
som at jo lenger hun var her, jo lenger nådde ryktene,
for på siste konserten - på St.Croix-huset i Fredrikstad
- var det så mye folk som det vel aldri har vært
i de lokalene før, sier Anne Moberg, produsent i Rikskonsertene.
Etterspurt
At Rokia Traoré prioriterte en to ukers Norges-turne
denne vinteren, er noe Rikskonsertene er både glade
for og stolte over, ettersom hun er booket verden over til
langt ut i 2005. Med sin tredje plate, Bowmboï, har hun
nemlig befestet seg som en av de nye, store stjernene. Tidligere
i år vant hun for andre gang kritikerprisen i BBC Awards
for World Music, en pris som henger svært høyt.
Anmelderne i både Dagsavisen og Aftenposten trillet
fram høye terningkast og skrek av fryd over den nye
plata, i likhet med sine utenlandske kollegaer.
Pendler
Som datter av en diplomat fra Mali har Rokia Traoré
bodd mange steder og har et bein i mange land. I dag pendler
hun mellom Paris og Mali. Sånn sett ser Anne Moberg
likhetene mellom henne og musikere som Bjørk og Mari
Boine.
- Bjørk gjør noe helt annet, det er ikke det.
Men hun har jo egentlig aldri forlatt Island, samtidig som
hun holder på og utvikler sine helt egne ting, veldig
ut fra hvem hun er. Litt sånn som Mari Boine også
gjør. På samme måte har Rokia Traoré
denne veldige respekten for hjemlandets kultur, uten at det
slår ut i en underdanighet eller en holdning om at "dette
skal man ikke røre".
Eksperimenterer
Maliske musikktradisjoner er altså fundamentet i all
Traorés musikk. Men hun gir den også preg av
klassisk, jazz, folk og rock, eksperimenterer med arrangementer
og lydbilder, og leker seg med stemmen. Tekstene er på
bambara - skarpe, samfunnskritiske og feministiske, sier de
som forstår dem.
- Sangene er så flotte, både kraftfulle og vâre,
melankolske og underfundige, sier Kristin Asbjørnsen,
vokalist i blant annet Dadafon. Hun forelsket seg i den maliske
musikken etter å ha vært på konsert med
en annen av Malis store stjerner, Kandia Kouyaté, og
har besøkt landet flere ganger. Asbjørnsen og
Traoré ble introdusert for hverandre for fire år
siden takket være Den franske kultursentret i Norge,
og har siden gjort et par konserter sammen.
- Noe av det som er aller mest fascinerende med henne, er
nok likevel at arrangementene er så lekre. Det er fryktelig
mange bra sangere i Mali som pakkes inn i et utrolig kitcy
lydbilde, med dårlige synther og sprenge basser. Der
har jo Rokia vært veldig renskåren hele tiden,
med ordentlig fine produksjoner.
Bygger opp
Den siste plata spilte Rokia Traoré inn i Malis hovedstad
Bamako, langt på vei av idealistiske grunner.
- Hun er veldig bevisst situasjonen i hjemlandet. Ved å
legge innspillingen til Mali er hun med og bygger opp noe.
Det lokale nærings- og kulturlivet får tilførsel
av ressurser bare ved at musikerne og studiofolkene bor på
hotell og spiser på restaurantene. Og så har hun
vært veldig aktiv i kampen for å stoppe den utbredte
piratkopieringen av kassetter og CD'r som foregår i
landet. De hadde blant annet et stort bål for noen år
siden der de brant piratkopierte kassetter, som et varsko.
Du får jo ikke bygget opp noen ordentlig produksjon
eller lokalt distribusjonsselskap så lenge pengene havner
i gale lommer, konstaterer Anne Moberg.
Sjef
Rokia Traoré er en sjeldenhet blant kvinnelige afrikanske
musikere på flere måter. Ikke bare er hun virkelig
sjefen i bandet, men hun skriver og arrangerer låtene
sine selv.
- Og så var hun den første kvinnen i Mali som
begynte å spille gitar. Det har hun fått mye skryt
for, også fra de som egentlig ikke liker musikken hennes,
forteller Maimouna Doumbia, bosatt i Norge, men med fortsatt
god kontakt til hjemlandet. Konserten på Rockefeller
kræsjet med en jobbvakt, men Doumbia har hørt
Traoré flere ganger live i Mali og har alle utgivelsene
hennes.
- Hun er så flink til både å synge og danse
og tar vare på de musikalske tradisjonene, med rytmer
dere ikke er så vant til å høre her i Norge,
mener Maimouna Doumbia, som er enig i at Rokia Traoré
skiller seg ut fra de andre store kvinnelige sangerne i Mali,
for eksempel Kandia Kouyaté og Oumou Sangaré.
- Rokia har jo vokst opp i hovedstaden og i utlandet, og har
høyere utdannelse
Ikke griot
Dessuten er Rokia Traoré ikke av griot-slekt, som tradisjonelt
er de som har hatt monopol på yrket som profesjonelle
sangere i Vest-Afrika.
- Men den måten hun spiller og synger på, kunne
hun ikke lært noe annet sted enn i Mali, fastslår
Maimouna Doumbia.
- Rokia Traoré er ikke den som roper, hun hvisker seg
heller inn i folks bevissthet. Ved at hun holder på
det litt enkle, får musikken luft og rom. Og så
er hun så utrolig sensuell på scenen, sier Anne
Moberg.
(Kvinnejournalen, våren 2004)
|
