Hele meg på sju bokstaver

Jeg var tretten år og visste at jeg var lesbisk. Det var en bagatell av en kjensgjerning; en harmløs liten hemmelighet lengst inne i hjertekammeret et sted.

Den plaget meg ikke. Lå der bare som en tilfeldig tanke som tittet fram av og til.
Men så begynte hemmeligheten å vokse. Rundt meg forelsket alle andre seg høylytt. Bare jeg var taus. Jeg meldte meg i stedet inn i en politisk ungdomsgruppe og snakket om miljøvern. Jeg var fjorten år og hadde fått en tung klump i magen.
Så ble jeg femten. Ingen andre i klassen hadde så mange S´er som meg. Jeg gjorde alltid lekser, var aldri på noen av hjemme-alene-festene. Hver lørdag vasket jeg hele rommet mitt. Tok småtingene én for én ut av settekassene på veggen og tørket støv av dem. Ryddet rundt meg i et forsøk på å stagge kaoset som herjet inni meg. Der var hemmeligheten i ferd med å ta helt overhånd.

En dag bare revnet det. Jeg husker ikke hva det var klasseforstanderen min sa i samfunnsfagtimen - noe i en bisetning om forfølgelse av homofile under Hitler. Det var et halmstrå jeg grep; det første ikke-negative utsagnet om homoer jeg hadde hørt fra noen rundt meg. I godt over en time satt læreren min og forsøkte å gjette hva det var jeg prøvde å fortelle henne, i et forlatt klasserom en fredag ettermiddag.

Jeg har fortalt "komme ut"-historien min så mange ganger. En tid var jeg med i en informasjonsgruppe som dro rundt på skoler og fritidsklubber og snakket om homofili. De samme spørsmålene hver gang: "Åssen fant du det ut?" - "Jeg bare skjønte det". "Hva sa vennene og familien din?" - "Stort sett minst mulig. De trengte tid. Det fikk de. I dag har jeg et OK forhold til de fleste av dem." "Skulle du aldri ønske at du var hetero?" - "Jeg har aldri tenkt slik. Hadde jeg ikke vært lesbisk, hadde jeg ikke vært meg."
Gikk det egentlig så lett? Kanskje ikke. Men i forhold til de reaksjonene jeg hadde forestilt meg at ville komme, gikk det forbausende greit. For jeg var sikker på at verden ville gå under, at foreldrene mine ville ta livet av seg i skam og sorg, at broren min ville bli mobbet ut av ungdomsskolen, at ingen lenger ville være venner med meg. Jeg trodde at tilværelsen ville gå av hengslene, og jeg hadde ingen grunn til å tro noe annet. "Jævla homo" var det verste man kunne kalle noen, i Bærum like mye som alle andre steder i landet.
Men når man en dag skjønner at valget står mellom å være en "jævla homo" eller å langsomt kveles av følelser ingen vil se, da har man egentlig ikke noe valg. Jeg har aldri tenkt på det som at jeg kom ut av et "skap". Jeg gjemte meg jo aldri vekk; det var alle de andre som ikke så meg.

Nei, jeg har aldri angret på at jeg stod fram - aldri.
Ja, det var vanskelig å fortelle det til foreldrene mine. De var gjennom de fleste reaksjonsformer, men endte til slutt med å innse at dette måtte jeg få finne ut av selv. Jeg husker ingen dramatiske scener. Jeg tror de sa at de var glad i meg uansett. Likevel hadde jeg dårlig samvittighet fordi jeg hadde skuffet dem på den måten, så jeg kompenserte ved å begynne på Kristelig Gymnasium i Oslo, hvor man måtte ha toppkarakterer for å komme inn. Jeg hatet den skolen fra dag én.
Nei, jeg klarte aldri å fortelle det til bestevenninna mi. Ikke før etter et halvt år, da vi hadde begynt på videregående skole i hvert vårt fylke, og hun allerede hadde hørt rykter i flere måneder. Det var den eneste gangen motet mitt sviktet. Hun visste ikke hva hun skulle si meg, men spurte om hun fortsatt kunne gi meg en klem av og til. Hun ble den siste av alle som fikk vite det, men har siden vært den første som har fått vite alt annet.
Ja, jeg hadde det tøft på den tiden; årene fra jeg var fjorten til jeg ble søtten er de verste i mitt liv. Men når jeg i dag ser på bilder av meg selv fra den gang, er det som om jeg fylles av takknemlighet overfor den jenta jeg en gang var, som med en styrke jeg ikke lenger kjenner gjorde det mulig for meg å bli den kvinnen jeg er i dag.

En scene fra Fucking Åmål :
Pappa: Så på sätt och vis kan man säga att du ska vara glad att du inte är en sån som har så lätt för sig, som inte har några problem... För dom människorna blir oftast ganska ointressanta.
Agnes: Men pappa, du pratar liksom om tjugofem år. Alltså, tyvärr, men jag är hellre glad nu än om tjugofem år. (...) För om tjugofem år. Det är liksom... tjugofem år.... Det finns inte...

Etter å ha fortalt det til læreren min, fikk jeg plutselig så dårlig tid. Jeg ville få det hele overstått; få fortalt det til alle andre også - NÅ. I løpet av noen uker hadde jeg allerede blitt en del av ungdomsgruppa til det som da het Forbundet av 1948, og jeg hadde sluppet bomben overfor familie og venner.
Ja, jeg var sterk. Men når ting ble trøblete, og livet ble ugreit, løste jeg problemene ved å gå min vei. Det løste stort sett ingenting. Jeg nektet å se alle spørsmålene som stod skrevet i øynene til de rundt meg. Jeg nektet å se at jeg ikke trivdes noen steder. Jeg nektet å se at i kampen for å bli synlig for alle de andre, ble jeg usynlig for meg selv.
På Kristelig Gymnasium var jeg mer opptatt av å være åpen fra første dag, enn av å finne meg til rette. Jeg var på møte i ungdomsgruppa hver mandag og forsøkte å late som om jeg var på bølgelengde med alle de andre, som stort sett var over tjue, alle sammen. Jeg får ennå noia når det dukker opp partybilder fra den tiden; jeg er alltid skyggen i hjørnet, som studerer vertskapets platesamling.

Etter ett år hadde jeg fått nok og dro på folkehøyskole. Det ble et friår fra meg selv, både fra rollen min som "ung og stolt" lesbisk i et heterofilt samfunn og fra frustrasjonene over å bare være en usikker tenåring i et imøtekommende, men overflatisk homofilt miljø.
Da jeg kom tilbake til Oslo, var jeg blitt litt mindre tøff, litt mindre lesbisk, litt mer Siri. Jeg begynte på Forsøksgym, hvor jeg - omgitt av blitzere og veslevoksne kvasi-intellektuelle - kunne være en befriende uinteressant attenåring.
De neste årene brukte jeg stort sett til å bare være og å vente - på ett eller annet. Jeg rotet med noen andre lesbiske jenter, men det ga meg ingenting. Jeg avstandsforelsket meg i en og annen heterofil jente, men forsøkte aldri å få dem interessert i meg. Jeg var ikke ulykkelig lenger, men ventet fortsatt på å bli lykkelig. Jeg tenkte visst at livet var et annet sted. Jeg ventet på at resten av verden skulle skjønne at det var deres holdninger det var noe feil med - ikke mine følelser. Jeg fortsatte å være flink jente på skolen og senere på universitetet, og å være en positiv ressurs i det organiserte homofile miljøet. Jeg studerte min egen navle og forsøkte å finne ut hvem jeg egentlig var.

Jeg prøver å se meg selv for meg som 21-åring, men får det ikke til; noen har smurt vaselin på linsa. Jeg tror jeg dopet meg på skjønnlitteratur på den tiden og gikk i ett med veggene på Blindern.
Men jeg husker at jeg var redd for at livet skulle glippe for meg igjen; at tilværelsen ennå en gang skulle komme ut av takt. Jeg klamret meg til det faktum at jeg visste hvem jeg var og at jeg hadde sørget for at alle andre også visste det.

Så forelsket jeg meg på ordentlig, og hun forelsket seg tilbake. Jeg var blitt 23 år og hadde fått stipend for å studere litteraturvitenskap i Reykjavik. Noe løsnet i meg. Kanskje fordi det er lettere å forelske seg på et annet språk, i et annet land. Kanskje fordi hun var så annerledes enn meg; at hun så verden fra en annen vinkel. Kanskje fordi jeg ikke trodde det ville vare, og så gjorde det det likevel.
Jeg trodde jeg visste hvem jeg var. Jeg hadde sett for meg at min første store kjærlighet skulle bli en bekreftelse på min seksuelle identitet. I stedet forstod jeg at jeg inntil da ikke hadde hatt peiling på hva det egentlig handlet om. Jeg kjente hjertet mitt slå i håndflatene hennes og visste at mindre enn dette ville jeg aldri nøye meg med igjen.
En dag var det ikke lenger henne og meg, men hjertet mitt sluttet ikke å slå av den grunn. Jeg hadde begynt å trives blant folk igjen.

Mange rundt meg i homomiljøet vegrer seg for å fortelle "hele verden" at de er homofile eller lesbiske. De er redd folk ikke skal se andre sider ved dem; at hele identiteten deres skal henges på én knagg.
Jeg skjønner nok hva de mener, men selv har jeg aldri fryktet noe slikt. For meg er det å være lesbisk en måte - min måte - å være kvinne på, som igjen er min måte å være menneske på. Jeg tenker meg at de som ikke ser mennesket Siri, men bare lesbiske Siri, har ikke selv skjønt så mye av livet.
Men jeg ser jo hvordan jeg selv strevet med å bevege meg fra det ene stadiet til det andre, fra å finne et ord for følelseslivet mitt, til å gjøre ordet til mitt - være lesbisk på "min" måte - for så til slutt å forstå at ordet ikke rommet hele meg.
Jeg ser hvordan jeg puslet alle tankene mine sammen som trettenåring og fikk ett bilde: "lesbisk". Jeg tror ikke jeg følte annet enn lettelse over å ha funnet et begrep for følelsene mine. Hvordan jeg fant fram til alle bitene i puslespillet, er ennå et mysterium for meg. Jeg hadde jo ingen forbilder, kjente ingen andre homofile. Jeg hadde aldri kysset noen, visste knapt nok opp og ned på meg selv, og hadde noen spurt meg om hvorledes to kvinner elsker, hadde jeg ikke hatt den fjerneste ide. Og likevel visste jeg altså nok til å kunne sette ord på det hele.

Men man kan ikke basere livet sitt på bare ord og begreper. Forholdet til min islandske kjæreste gjorde at jeg kom videre, at jeg fikk et annet ansikt, en annen kropp og en annen stemme å prøve meg selv og mine svar mot.
Det å ikke se andre mennesker var lenge min viktigste teknikk for å overleve. Det er vel derfor jeg ikke husker så mange ubehagelige episoder fra de første årene etter at jeg stod fram. Jeg må jo ha slått pannen mot andres fordommer gang på gang, men jeg valgte tydeligvis å vende blikket vekk og å lukke ørene.

Jeg har et svart-hvitt bilde som kjæresten min tok av oss to, mot et speil på badet. Da hadde vi vært sammen noen måneder. På bildet har hun mer enn nok med å holde rundt meg og kameraet samtidig som hun kysser meg, mens jeg ser mot speilet og ler. Jeg skulle jo ha sett mot henne, tenker jeg i dag, da hadde bildet vært slik det skulle være. Men det skulle visst gå enda en tid før jeg klarte å slutte å studere mitt eget speilbilde - mitt eget selvbilde - og i stedet tørre å vende ansiktet mot andre mennesker, møte blikket deres og kjenne meg selv igjen i alle de andre.

På islandsk finnes ordet "kjæreste" både i hunkjønns- og i hankjønnsform. Mens jeg bodde der, kunne ingen unngå å forstå at det var en jente jeg snakket om. Tilbake i Norge måtte jeg igjen gi folk det inn med teskje. Noen ganger blir jeg så inderlig lei av at folk ikke eier fantasi, at de tar det som en selvfølge at jeg er hetero inntil det motsatte er bevist.
Selv har jeg lært meg å se. Jeg kjenner igjen andre lesbiske, selv om jeg ikke kjenner dem fra før. Ofte har det noe med måten vi bruker blikket på. Ikke først og fremst for å sjekke opp hverandre, snarere for å bekrefte hverandre - og oss selv. I ryggmargen ligger en felles erfaring etter alle situasjonene hvor man er blitt oversett.
Sist skjedde det da klassen fra Journalisthøgskolen var på besøk i et av landets departementer. Jeg veddet med en medstudent om at den unge kvinnen som holdt foredrag for oss, var lesbe. "Hun er for feminin", mente han. "Det er ikke det det handler om", sa jeg. 1-0 til meg tenkte jeg da jeg noen uker senere møtte igjen foredragsholderen og hennes kvinnelige samboer på byen.

Det gir meg ikke lenger så mye å tenke at "jeg er meg fordi jeg er annerledes enn deg". Jeg snubler hele tiden i en masse fellesnevnere som stadig oftere går på tvers av kjønn, legning, religion og hva det nå enn måtte være.
Lenge var jeg feminist fordi det ble forventet av meg som lesbisk. Jeg vanket sammen med alle de som hadde gått foran meg: tyve-tredve år eldre kvinner som snakket om hersketeknikker, kvinneleire, maktstrukturer, fellesskap. De arrangerte bøllekurs for meg og mine jevnaldrende. De insisterte på å viske ut generasjonsskiller. De fikk meg til å føle at jeg hadde makt.
Men fellesnevneren deres - "kvinne" - holdt ikke for meg i lengden. Jeg gikk i 8.marstog og demonstrerte for retten til fri abort. Jeg var jo kvinne, jeg skulle slåss for det. Det handlet om kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Men det handlet aldri om min kropp eller mine tanker rundt det å få barn.
Snart fikk jeg også problemer med fellesnevneren "homofil". Jeg gikk i fakkeltog for å støtte opp om kampen mot hiv-viruset og vise min solidaritet med mannlige homofile. Men guttene levde i en verden som var fremmed for meg, med merkeklær, kroppsfiksering, rus og sex i mente. Jeg føler meg aldri så oversett som i et lokale fullt av homser.

I dag er jeg feminist for å ha et sted å begynne. Jeg insisterer på at jeg som lesbisk har noe å fortelle, noen erfaringer å komme med i debatten om likestilling mellom kjønnene. Men det er heterofile kvinner - og deres menn - som har ordet i diskusjonene, med det til følge at jeg stadig defineres ut av hele debatten. Det er så mye av likestillingsproblematikken som er blitt flyttet inn på den private arena - inn i de heterofile treroms-leilighetene. Det er så mange av mine heterofile venninner som leser om menn fra Mars og kvinner fra Venus og som misunner meg som kan være sammen med en fra samme "planet". De hører meg ikke når jeg protesterer mot at alle skrantende heteroforhold skal diagnostiseres på bakgrunn av partnerens kjønn og ikke noe annet. Man krangler da ikke noe mindre om oppvasken fordi om man er to jenter, "barn eller ikke" og "karriere eller ikke" er like ømtålelige temaer, og det erotiske landskapet er ikke nødvendigvis mindre ulendt fordi om det er bebodd av to kvinnekropper!

"Vi jenter må stå sammen. Vi må danne nettverk", proklamerer heterovenninnene mine til stadighet. Slagordet er "female bonding" - "jentevev".
Men det å leve som åpen lesbisk i Oslo, er å være en del av et kvinnelig nettverk. Jeg vanker i et kvinnemiljø som først og fremst materialiserer seg gjennom byens eneste definerte utested for lesber. Av og til slår noen av heterovenninnene mine følge, men de kjeder seg snart like mye som jeg gjør når jeg blir med dem på "deres" utesteder.
Jeg går dit for å treffe gamle venner og for å få nye. Jeg tror ikke det er der jeg treffer min neste kjæreste, men jeg tror vennene hennes går der - de som kommer til å presentere oss for hverandre i en annen, mer edruelig sammenheng. Mine lesbiske bekjente innehar de snåleste yrker, er fra de fleste sosiale lag og kommer fra alle kanter av landet. Noen av dem har jeg ikke mer til felles med enn at vi begge forelsker oss i andre jenter, men av og til er det nok.

Men det er samtidig her jeg møter meg selv og alle mine tanker om feminisme i døra. For på den ene siden mener jeg at man snevrer inn tilværelsen ved å se seg blind på sitt eget og andres kjønn. Jeg elsker Simone de Beauvoir for hennes ord om at "man er ikke født som kvinne, man blir det", jeg leser Nina Björk med stor fornøyelse, og jeg insisterer på at samliv er vrient, uansett kjønn.
Samtidig må jeg innrømme at det er ingen som klynger seg så til de to kjønnskategoriene som meg. For hele mitt kjærlighetsliv, og dermed store deler av meg som sådan, er jo basert på at det er forskjell på menn og kvinner. Min identitet som lesbisk forutsetter at det er noe eget ved kvinner - en udefinerbar egenart. Hvis menn og kvinner blir ett fett, da visker man samtidig ut hele grunnlaget for kategorier som "heterofil", "bifil" og "homofil".
Hva blir igjen av meg da, spør jeg meg, og kjenner hvordan det nesten svimler for meg, fordi "livet blir så väldigt stort då, jorden krymper till ett litet rum och människans själ känns lika stor som universum", for å tjuvlåne noen ord fra Eva Dahlgren.

Så jeg fortsetter å klamre meg til dette lille ordet på sju bokstaver og tenker at jeg forhåpentligvis har minst 28 år til å leve; år jeg har tenkt å bruke til å diskutere livet, kjærligheten og alle ordene, med meg selv - og forhåpentligvis med mange andre mennesker.


(RåTekst, utgitt på Aschehoug forlag, 1999.)