|
Tiltrengt,
men problematisk musikkhistorie
Historien om norske kvinnelige pop-
og rockartister innbyr både til etterlengtet mimring
og tankevekkende humring, men svikter når kursen videre
skal stakes ut.
Vil
du sikre dårlig stemning på et kjønnsblandet
vorspiel, skal du sende ut noen salver angående antall
kvinnelige musikere på sommerens musikkfestivaler, og
så er krangelen i gang. For det finnes ikke noe klammere
enn å diskutere kjønn og musikk, og det finnes
ikke noe kleinere enn å redusere dyktige musikere til
enten baller eller bryster. Og likevel gjøres det hele
tiden, paradoksalt nok både av feminister og sexister.
Etterlengtet
fortelling
Piker, vin og sang. 50 år med jenter i norsk rock og
pop er på mange vis en etterlengtet fortelling om norske
kvinnelige pop- og rockartister gjennom femti år, fra
barnestjernen Anita Hegerland til pønkvokalist Katja
Benneche Osvold. Et hundretalls enkeltartister og grupper
fra den norske populærmusikkens femti år lange
historie er med, både de kjente og kjære, og de
glemte og fortrengte. Marta Breen beveger seg uanstrengt rundt
i alt stoffet, trekker en historisk tråd gjennom hele
fortellingen, samtidig som hun kjapt og poengtert beskriver
utviklingen av de ulike musikksjangrene og trendene, hele
tiden med den generelle samfunnsutviklingen som bakteppe.
Enfold
og mangfold
"Jeg har skrevet denne boka for å rette opp det
skjeve bildet ", skriver hun selv, og det har hun absolutt
lykkes med. Hun forteller om landets aller første jenteband,
The Dandy Girls, som på midten av 60-tallet turnerte
verden rundt med stor suksess,uten å at noen i gamlelandet
tok noen notis av det, og som dessuten var helt glemt da NRK-serien
Norsk rocks historie ble vist høsten 2004. Hun ripper
opp i rekken av enfoldige utgivelser gjennom årene der
hovedoppgaven for den kvinnelige artisten har vært å
se enten uskyldssøt eller sexy ut, og hun børster
støv av viktige miljøer, milepæler og
møtesteder, som Club 7, plata Reis kjerringa med Amtmandens
døtre, Kvinnekulturfestivalen på Kalvøya
i 1979, etableringen av Akks, RadiOrakel, Stiff Nipples-utgivelsene
og Zoom-prosjektet.
Problematisk
diskusjon
Mange kvinnelige musikere er selv særdeles ubekvemme
med at kjønn gjøres til et poeng når musikken
deres skal vurderes og analyseres. Til det svarer Marta Breen
- som sant er - at "så lenge musikkbransjen fremdeles
er svært mannsdominert, vil kjønn fortsatt være
et tema". Men når hun i kapitlet "Den lille
store forskjellen" sier at "kvinner er ikke menn.
Menn er ikke kvinner. Så langt er alle enige",
så lurer jeg på hva det egentlig er vi diskuterer,
og jeg opplever at diskusjonen her ender opp i den samme essensialistiske
tankegangen som ligger til grunn for den som har legitimert
forskjellsbehandlingen av kvinner og menn gjennom årene.
Kjønn som kategori er interessant inntil et visst punkt,
men bare så lenge man samtidig ser på kategorien
i seg selv med et mistenksomhetens blikk, og her synes jeg
Marta Breens analyser svikter. Jeg savner rett og slett den
feministiske tvisyntheten, den som har blikk for maktstrukturene,
men som også ser alt som faktisk kan bryte ned disse
stereotypifiserende strukturene.
Kjønnsklaus
Denne mangelen gir seg blant annet utslag i kapitlet "Tre
bautaer", om Anne Grete Preus, Mari Boine og Kari Bremnes,
som strengt tatt ikke har mer til felles enn at de alle tre
kan klassifiseres som kvinner, og at de alle fikk sitt kommersielle
gjennombrudd på 90-tallet. Ulikhetene disse tre imellom
- kjønnsoverskridende ulikheter basert på identitetsskapende
faktorer som etnisitet, klasse, seksualitet, temperament,
livserfaring osv - er i seg selv nok til å vise at diskusjonen
om "de små, store forskjellene" mellom kjønnene
er mildt sagt meningsløs. Når kategorien "kvinne"
likevel ikke utfordres noe sted i løpet av dette kapitlet,
blir resultatet et anfall kjønnsklaus hos undertegnede
etter endt lesing.
Fortsatte
båser
Tankegangen om de "naturgitte" forskjellene mellom
kvinner og menn legitimerer dessuten ideen om at kvinner alltid
er andre kvinners beste forbilder, at kvinnelige musikere
alltid kan og skal sammenlignes med andre kvinnelige musikere,
og - ikke minst - vice versa når det gjelder menn. Maskulinitet
blir noe som kun forvaltes og utøves av menn, kvinner
oppfordres til fortsatt å finne "egne uttrykk",
og dermed ender vi opp med fortsatt egne rom, egne scener
og ikke minst egne musikkhistorier for og om kvinner.
(Ny tid, 03/03/06)
|
