Interseksjonalitet - en kritikk av den hegemoniske feminismen

Den rådende feminismen har problemer med å forholde seg til etnisitet, seksualitet, rase og globale forskjeller. Det hevder Paulina de los Reyes, en av forfatterne bak boka Intersektionalitet. For hva skjer egentlig når kjønn møter ulike etnisiteter, seksualiteter eller klasser? Hvilke posisjoner inntas av hvem? Hvem ender opp med definisjonsmakten?

Utgangspunktet for hele diskusjonen er det engelske ordet "intersection", som betyr "skjæringspunkt, veikryss". Det har gitt inspirasjon til begrepet "interseksjonalitet", som ble introdusert på midten av 1990-tallet av den amerikanske jusprofessoren Kimberley Williams Crenshaw, i essayet Mapping the margins. Hensikten med ordet er å sette søkelyset på hvordan ulike maktforhold påvirker og skaper hverandre.

Fyller et vakum
I Sverige ble "interseksjonalitet" som teoretisk begrep brukt første gang i 2002, i boka Maktens (o)lika förklädnader - Kön, klass & etnicitet i det postkoloniala Sverige. Den var redigert av økonomihistorikeren Paulina de los Reyes, sosiologen Diana Mulinari og kulturgeografen Irene Molina.
- Jeg tror at det i veldig lang tid har funnets et enormt vakum, og derfor har begrepet blitt så godt mottatt. Feminismen har i manges øyne blitt et elitistisk prosjekt som ikke appellerer til en rekke menneskers konkrete problemer, og derfor behøves det noen nye referanserammer som ikke er så ensidige som de som ellers gjerne tilbys. Tankene rundt interseksjonalitet gir en åpning inn i diskusjonen om makt, likestilling og likeverd, en diskusjon som er viktig og som mange kan føle er relevant. Utgangspunktet vårt er at vi ikke forsøker å definere kvinner eller innvandrere eller arbeiderklassen som gruppe. I stedet forsøker vi å se hvordan makt kommer til uttrykk i arbeidslivet, i familien osv. Vi ønsker å synliggjøre hvordan den hegemoniske feminismen har problemer med å forholde seg til etnisitet, seksualitet, rase og globale forskjeller, hvordan den har hvithet, middelklassetilhørighet og heteroseksualitet som usynlige markører, og hvordan "kvinneligheten" defineres i tråd med forestillinger om nasjonen, sier Paulina de los Reyes.
For å forstå hvordan makt er konstruert, må man forholde seg til både tid og rom, til både historien og det globale fellesskapet, påpeker hun. De ulike gruppenes livsvilkår skapes i relasjon til hverandre.

Postkoloniale teorier og svart feminisme
I sin søken etter teoretiske angrepsmetoder for å kunne belyse hva som skjer i disse møtene og krysningene, har forskerne funnet viktige inspirasjonskilder først og fremst innen postkoloniale teorier og den såkalte "black feminism".
- Den postkoloniale feminismen har vist hvordan den etniske og rasemessige ulikheten i den vestlige verden er koblet til den globale ulikheten som er skapt som følge av kolonialismen. Samtidig har den svarte feminismen i USA satt ord på en kritikk av den hegemoniske feminismen, som i veldig stor grad har vært basert på hvite middelklassekvinners interesser og problemer.
I kjølvannet av Maktens (o)lika förklädnader ble det diskutert livlig i to ulike leire i Sverige.
- Dels viste det seg å være grupper som gjerne ville diskutere hvordan hegemonien konstrueres innen feminismen i et maktperspektiv, slik vi også prøver på. Men dels var det grupper som først og fremst var interessert i å skape en bredere feministisk plattform. De ville ha en feminisme som var åpen for problemstillinger og krav fra ulike grupper, i tråd med en slags politisk identitetsforståelse.
Men redaktørene bak boka ser denne fokuseringen på de ulike identitetene og kategoriene som et problematisk perspektiv.
- Det ender lett med at man forsterker forestillinger om identiteter som essensielt konstituerte, og som noe som kan isoleres fra hverandre, sier Paulina de los Reyes.

Se hvordan makten struktureres
Hun frykter en transformering av interseksjonalitetsbegrepet, der det viktige blir å gi plass til alle de ulike og avgrensete identitetene innenfor den eksisterende feminismen i stedet for å ta tak i hvordan maktforholdene struktureres innenfor feminismen.
- Faren er at man havner i en bakevje, der feminismen blir mer og mer innskrenket, et prosjekt som færre og færre føler angår dem.
De ulike formene for undertrykkelse kan ikke plusses på hverandre, mener forfatterne, slik at man ender opp med å være "dobbelt" undertrykket om man for eksempel er en lesbisk kvinne eller en svart kvinne, og som "trippel" undertrykket om man for eksempel er en svart, lesbisk kvinne. En slik form for addering gir liten eller ingen mening, for i noen sammenhenger kan det jo være noe positivt, befriende eller rett og slett en fordel å være svart eller lesbisk, i andre sammenhenger tvert imot. Men de ulike formene for undertrykkelse påvirker hverandre og skaper noe eget, en egen posisjon, egne erfaringer og egne problemstillinger. De ulike kategoriene kan med andre ord ikke betraktes separat, ettersom de skaper hverandre.
- Her i Sverige het det for noen år siden at "alle er like ulike" når man snakket og skrev om "mangfold". I en slik tankegang forsvinner lett maktperspektivet og maktrelasjonene, og også ulikhetene i materielle vilkår og (manglende) muligheter til å formulere en interessepolitikk som har til hensikt å problematisere spørsmål om nettopp makt og likestilling. Maktanalyser kan ikke reduseres til et spørsmål om bare kjønn, klasse eller rase, mener de los Reyes, og understreker at de ulike formene for undertrykking er avhengige av hverandre.

I klemme mellom kjønn og etnisitet
- I diskusjonen om såkalte "hedersmord" finner vi for eksempel på den ene siden de som mener at dette med "hedersmord" er kulturelt sanksjonert, samtidig som du har andre som sier at "nei, dette er ikke kulturelt spesifikt, dette er akkurat som all annen vold". Og der mener jeg at disse to svært ekstreme stillingstakerne ikke ser hva som hender i interseksjonen mellom kjønn og etnisitet, og mellom det individuelle, strukturelle og institusjonelle. Det som skjer, er nemlig at denne formen for vold forekommer innenfor rammen av patriarkale vurderinger innen familien, men også innenfor rasistiske og kulturalistiske holdninger innen samfunnet.
Offeret - den unge jenta - havner i en situasjon der hun både må håndtere foreldrenes - i de fleste tilfeller fedrenes - vold, samtidig som hun må forholde seg til samfunnets og myndighetenes kulturalistiske fordommer, alt innenfor rammer av maktstruktur der overgrep mot kvinner og barn generelt møter en stor unnfallenhet. Skal vi kunne gjøre noe her, må vi kunne se alle de ulike nivåene - altså de strukturelle, institusjonelle og individuelle - og hvordan de er vevd sammen og påvirker hverandre. Vi må se hvordan det som hender innenfor familien forsterkes av det omkringliggende samfunnets blikk.

Paralleller til queer
"Interseksjonalitet" er blitt det nye "queer", er det en del som hevder. Og Paulina de los Reyes ser gjerne parallellene til queerfeminismen.
- Feminismen har jo på mange måter tatt til seg queer teori som noe spennende, og har vist en åpenhet overfor disse nye tankene som har vært veldig gledelig. Men jeg tror nok det finnes en tendens til eksotisering av grupper her. Med en gang vi går inn og diskuterer de faktiske maktforholdene innen feminismen, er ikke queer eller interseksjonalitet så eksotisk og spennende lenger, bare besværlig.
I Sverige har det lenge vært en høylytt debatt om fradrag for vaskehjelp, der en del argumenterer for at dette er veien å gå skal kvinner slippe unna noe av tidsklemma og kunne gjøre karriere.
- Men det som er paradoksalt er at dette spørsmålet om såkalte "hushållsnära tjänester" alltid diskuteres ut fra et brukerperspektiv. De som faktisk skal utføre denne jobben i hjemmene - vaskehjelpene - er aldri med i diskusjonen. Disse kvinnene, som ofte må forlate sine egne barn og familier for å kunne forsørge seg og sine, har ingen stemme. Og det leder oss over en dimensjon av tenkningen rundt interseksjonalitet, som vi er opptatte av og gjerne vil utvikle videre, nemlig det å synliggjøre hvordan det globale og det lokale er føyd sammen. Gjennom det vi har lært på skolen og ellers i historien har vi fått inntrykket av at den vestlige verdenen har hatt en selvstendig økonomisk utvikling, ettersom det er vi som har hatt de rådende institusjonene. Og det finnes fortsatt i dag en forestilling blant progressive arbeidslivs- og etnisitetsforskere om at innvandringen til Europa - og spesielt den uregulerte - utgjør en trussel mot velferdssystemet vårt og er en slags uønsket effekt av den globale økonomiske utviklingen. Men våre muligheter til å konsumere billigere varer og tjenester hviler jo nettopp på at det finnes uregulert innvandring i verden, det være seg hjemmehjelper, fruktplukkere eller sex-arbeidere.

Kritiserer feminismen
I Intersektionalitet viser de los Reyes og Mulinari hvordan et interseksjonelt perspektiv kan utvide forståelsen av for eksempel spørsmål som har med nettopp sex-handel og seksualisering å gjøre.
- Fokus er hele tiden på de menneskene som utfører sex-arbeide eller bedriver såkalt "menneskehandel". Hele diskusjonen handler om hvilke land som rekrutterer mennesker til dette markedet, hvilke deler av befolkningen som lar seg lokke og lure inn i sex-handelen osv. Men dermed usynliggjøres andre, svært viktige dimensjoner ved problemstillingen, og dette er noe vi vil prøve å snu på. Hva er det for eksempel som gjør det mulig å ha et slikt sex-marked i Europa? Hva er det som skaper dette markedet, hvem konstituerer det og hvordan? Vi vet jo null om konsumentene av seksuelle tjenester i Europa, og hvorfor er det slik? Dessuten vet vi at dette med kjøp og salg av seksuelle tjenester er noe som er koblet til andre typer tjenester, og at de ofte er en del av en mislykket migrering. For mange kvinner er det å prostituere seg resultatet av en mislykket migrasjonsstrategi. Men ettersom det konstrueres et stereotypt bilde av disse kvinnene, separeres hele denne virksomheten fra for eksempel den vestlige verdenens kjøp av hushjelper og omsorgstjenester.

Feminismen er ikke nok
Et annet punkt som Mulinari og de los Reyes tar opp, er hva de kaller interseksjonen mellom kunnskap og politikk. De diskuterer hvordan kunnskapen om feminismen og kvinners vilkår har gått hånd i hånd med det politiske, og om hvordan feminismen har undergravd forestillingen om universialisme og om kunnskap som noe nøytralt og atskilt fra menneskers livsvilkår. Feminismen har bidratt til å synliggjøre hvordan maktstrukturene i samfunnet fungerer, men den er ikke nok til å kunne forstå makt i alle dens former, sier de, og henviser til Charles Tilleys teoerier om "mulighetsansamlinger".
- Grupper som befinner seg i en underordnet posisjon vil jobbe med å samle ressurser og muligheter til bruk i forhandlingsposisjon med de som undertrykker dem. Underveis til en sterkest mulig forhandlingsposisjon, ofrer man da ofte de gruppene som kan utgjøre en slags belastning. Studerer vi på feminismen, ser vi hvordan den i stor grad har fokusert på en form for kvinnelighet som har sin forankring i blant annet hvithet, middelklasse, en viss alder osv. Det er for eksempel en kjent tendens blant middelaldrende feminister å se unge kvinners måte å skape kvinnelighet på som noe som er mindre verdt og mindre revolusjonært, at disse er mindre bevisste enn de selv var i sin tid. For ikke å snakke om hvordan man forholder seg til innvandrede kvinner! Det man gjør, er å løfte fram et bilde av kvinnelighet som er preget av noe som er "anstendig i maktens øyne", som er velutdannet, velforankret, som kan prate maktens språk og slik få plass i maktens rom. Men da blir man også selv en del av makten, mens andre forblir uten makt.

(Kilden)