| Norsk
spillefilm - en feministisk feel-bad-story
Scene 1:
Kameraet sveiper over et stuebord fullt av tomme brusflasker.
Grønne glasskåler med bare smuler igjen av småsjokolader.
Popcorn på gulvet. I sofaen en gjeng unge feminister,
desillusjonerte og litt småkvalme etter å ha fortært
et utvalg norske filmer fra 2003 og 2004.
Scene 2 (Tilbakeblikk, mange timer tidligere):
Både stemningen i stua og stabelen med filmer er
høy. Videomaskinisten tripper utålmodig og vil
komme i gang med dagens visninger. Bare Bea er første
film inn i spilleren.
Nicole (med et sukk): - Jeg føler meg skikkelig gammeldags.
De jentene her er så annerledes enn hva jeg var da jeg
var 16.
Katherine: - Ja, de er jo veldig offensive og handlekraftige
og tøffe i trynet. Det er gutta som er objektet, og
jentene som skal få hatt seg
Uma: - .... Er det egentlig det?
Katherine: - Ja, det kan man sikkert spørre seg, men
jeg synes i alle fall ikke at de er tradisjonelle. Men om
filmen til syvende og sist er så veldig grensesprengende
og feministisk, vet jeg ikke helt.
Stockard: - Jeg liker at verken Bea eller vennene hennes var
påfallende "jentete", uten at de på
noen måte var påtatt maskuline heller. Kanskje
mannlige regissører bidrar med noe annet til såkalte
feminine sjangre som barne- og ungdomsfilmer tross alt er,
enn det en kvinne gjør?
Jodie: - Jeg synes det er kult at unge jenter for en gangs
skyld kan få ha sex uten at det heves moralske pekefingre.
Katherine: - Men jeg fikk følelsen av at filmen - i
likhet med jentebladene - er med på å skape et
press på jenter som kanskje inntil da ikke hadde bekymret
seg så veldig over å være jomfru. Og så
slutter det aldri å forundre meg over at gutta ikke
protesterer mot å bli framstilt som noen idioter. Det
er liksom bare å ringe å si at "jeg har en
venninne som vil pule", og så svarer han "
jo jo, ok", og kommer....
Jodie: - Men noe av det jeg likte, er det at jentene ikke
bare kan si at de har hatt sex, men de kan også være
litt stolte av det..
Katherine: - Det er jeg enig i, men hun var jo aldri kåt,
hun var bare utrolig opptatt av å skulle gjøre
det riktige, og er det noen vits da?
Uma: - Og i sex-scenen la hun seg liksom bare til. Det var
HAN som skulle ta henne. Hun tenkte tydeligvis ikke noe over
hva som ville være godt for henne. Filmen manifesterer
vel først og fremst at sex er mote, det er trendy å
være sex-fiksert, og det er jo langt fra det samme som
å være seksuelt frigjort.
Scene 3:
Dagen er ennå ung, godteskålene ennå fulle.
Filmfeministene kjenner de er klare for Thomas Giertsen og
Kvinnen i mitt liv.
Uma: - Denne satte jeg rett på kontoen for tradde filmer.
Jodie: - Men jeg ble litt misunnelig på Jakob, som får
lov til å være så mye ungkar, i alle fall
noen år. Men å ønske seg barn, er tydeligvis
forutsetningen for at du skal få ha lov til å
ha kjæreste. Og det gjelder for lesber også. Når
Anne møter Marte i filmen og spør om hun har
barn, så svarer hun: Nei, jeg har ikke møtt kvinnen
jeg vil få disse barna med..."
Katherine: - Men er det ikke det som er markøren for
å bli voksen, at man skal roe seg ned og få disse
barna? Før det er du liksom litt halvmenneske....
Lucy Liu: - I norsk film har vi jo en veldig koselig fortellerdramaturgi
for tiden, og da er det vanskelig å putte inn sterke
kvinneskikkelser og samtidig styre unna at det ender i en
klisjé.
Katherine: - Men er alle enige i at om man skal lage tradisjonelt
godt filmhåndverk uten å eksperimentere for mye,
så må det være kjønnstereotypt? Jeg
kjøper ikke den helt.
Scene 4:
Thomas Giertsen i kaninkostyme har satt feministene i det
rette, infantile humøret, og de er klare for barnefilmen
Lille frk. Norge .
Lucy Liu: - Jeg har litt sansen for hun stemora, jeg. Klin
gæren og bare opptatt av sex.
Gwyneth : - Ja, og derfor må hun knebles..
Katherine: - Hvorfor er onde kvinner på film alltid
overseksualiserte? Det er akkurat som at de får orgasme
av å være onde.
Uma: - Ja, mens hun dronninga var veldig ikke-seksuell og
"ren". Hun skulle liksom være den riktige
kvinnen, men var bare endimensjonal og lite utfordrende som
person.
Jodie: - Nei, hun hadde vel ikke én replikk som det
var noen mening i?
Nicole: - Sa hun i det hele tatt noe?
Gwyneth: - Og så var jeg var utrolig skuffa over slutten.
Etter alt dette styret med at "missekonkurrranser og
skjønnhetsidealer og blablabla er feil", og så
dukker de opp som to sånne oppstæsjete brudepiker.
Stønn...
Katherine: - Du må jo gjerne kunne fortelle om de slemme
voksne, og samtidig ha et litt bevisst kjønnsperspektiv,
og det virket det jo ikke som at Hilde Heier hadde.
Jodie: - Men jeg synes jo filmen funker som kritikk av skjønnhetstyranniet
og -industrien.
Scene 5:
Tøyensentret kan umulig ha mange onde skjønnhetsdronninger
å by på. Filmfeministene svitsjer over til Buddy.
Marilyn: - En typisk romantisk Hollywood-intrige. Gutt må
rase fra seg før han blir voksen og tar ansvar. Selvfølgelig
må han også velge mellom to kvinner: den kyniske
og den godhjertede. Og selvfølgelig velger han den
snille til slutt og finner dermed seg selv.
Nicole: - Er det ikke typisk at den kyniske kvinnen er karrierekvinne,
mens den snille ikke driver med noe, annet enn å vente
på ham?
Katherine: - Det var noen fine og nyanserte skildringer av
vennskap mellom menn. Jeg likte det.
Gwyneth: - Spørsmålet er vel heller om kvinner
kan være kamerater, eller om de alltid må være
konkurrenter. I Buddy er jentene helt alene, har ingen
venninner, bare andre menn rundt seg.
Katherine: - Det jeg syntes var mest irriterende, var at dette
var enda en film om et forhold der jenter bare vil ha mer,
de vil alltid eskalere forholdet, så det er om å
gjøre å holde henne igjen og tøyle henne,
for hvis du ikke passer på, så ender du opp i
et seriøst forhold. Det der er blitt gjentatt så
mye i litteratur og film at vi har begynt å tro at det
er sånn.
Jodie: - Måten de gutta framstilles på, med å
hoppe ut i den containeren og plutselig begynne å spille
fotball.... De får bevege seg så mye, og ta plass.
Du ville vel aldri sett en ganske voksen jente gjøre
noe sånt på film.
Katherine: - I alle fall ikke Janne Formoe.
Jodie: - Nei, og jeg tror jo de færreste gutter gjør
sånn i virkeligheten heller, men de kan likevel framstilles
sånn på film, og vi synes det er kult.
Marilyn: - Pia Tjelta fikk jo spille luftgitar...
Gwyneth: - Problemet er ikke at Buddy er laget, for
det er en skikkelig go'film. Problemet er at det ikke lages
sånne filmer om jenter.
Scene 6:
(Egentlig bare en tissepause)
Gwyneth: - Tenk dere en kvinne som står og banker hodet
i veggen på kjøkkenet hjemme hos far, sånn
som i Elling.
Uma: - Vi ville ikke ha ledd av det. Filmer med litt gale
damer er ikke morsomme, bare tragiske.
Nicole: - Gutter kan være litt nerdete eller atale,
sånn som Stig-Inge i Buddy. Det eneste en jente
får lov til, er å være en sånn klønete
type som knuser ting.
Scene 7:
Stockard og Nicole strammer bicepsen og gir UNO en
dytt inn i videospilleren. De andre er ute og røyker.
Stockard: - Jeg har ingen problemer med at UNO er så
godt som blottet for kvinnelige karakterer. Er rett og slett
ganske glad for at Hennie sparte seg for å skrive inn
ei symbolsk dame som kunne luske i bakgrunnen på treningssenteret
og vente på at gutta skulle bli ferdig. Man kan si mye
rart om UNO, men den er veldig fokusert. Det er aldri
noen tvil om at filmen handlet om et maskulint miljø,
og det er ingenting jeg er mer imot enn å kvotere inn
kvinnelige karakterer i en malplassert setting.
Nicole: - Nei, det er greit nok. Men det ble veldig klart
for meg da jeg så UNO at de rollene moren til
David og kjæresten til treningssenter-pampen har i filmen,
er totalt unødvendige for filmens forløp. Akkurat
det er greit i UNO, men likevel peker dette på
noe sentralt, nemlig det er sjelden vi ser at en jentes aktive
handling bidrar til å endre filmens gang. Altså
at de ikke bare er stæsj.
Scene 8:
Nok gutter nå for en stund. Nå vil filmfeministene
se en kvinne i hovedrollen. Det blir riktignok en ganske ung
en, men Selma i Ikke naken har potensialet i seg til
å bli en helt:
Gwyneth: - Selma er en figur alle nerdejenter kjenner seg
igjen i: Hun er kul, vanskelig og har vilje. Hun er dum og
teit og tar gale valg. Takk for det!
Jodie: - Men slutten suger!
Uma: - Enig. Selma er gjennom hele filmen en skikkelig tøff
jente som sykler rundt sammen med gutta. Men i siste scene
er hun plassert med penkjole på bagasjebrettet mens
Andy sykler. Hun er altså redusert til å være
passasjer. Hva skal det bety? At hun "tok til fornuft"
til slutt og innfant seg med hvordan jenter skal være?
Scene 9 (Tilbake i nåtid):
En oppsummering? Filmfeministene sukker tungt.
Nicole: - Jeg synes det er vanskelig å si noe generelt
om kjønnsperspektivet i norske filmer. Det er liksom
så åpenbart: det finnes ikke spennende kvinneskikkelser,
ingen hovedroller spilt av kvinner, ingen overraskende historier
eller skildringer av kvinner, bare stereotypier og roller
som er knyttet til en mannlig eksistens, der dama er mora
til, søstera til, dama til....
Lucy Liu (Reiser seg i sofaen, begynner å vifte med
armene. Resten av feministene er for utkjørte til å
gjøre annet enn å nikke bifallende): - Gi meg
noe mer! Gi meg kvinnekarakterer som oppfører seg annerledes
enn det man forventer! Gi meg kvinner som er mer opptatt av
samfunnet enn av familien. Gi meg kvinner som velger å
være upopulære, og som har en egen vilje uten
at de er onde av den grunn! (Setter seg igjen, trekker pusten):
- Vi har gode barne- og ungdomsfilmer ispedd jentefigurer
det klinger oppfinnsomhet, mot og dybde av. Men hvorfor må
de veksles inn i kvinnelige biroller av det mer enfoldige
slaget med en gang det er snakk om voksenfilm? Får kvinner
på film i det hele tatt lov til å vokse opp?
Scene 10:
Filmfeministene har gått hjem, bare videomaskinisten
er tilbake. I det hun legger riktig filmer i riktig cover,
oppdager hun filmen de ikke rakk å se: Salto, salmiakk
og kaffe. Den eneste filmen fra 2003/2004 med en kvinnelig
hovedperson over 16 år. Filmen som var godt besøkt,
men som likevel ble flyttet til en av de mindre salene på
Oslo-kinoene bare kort tid etter premieren. Filmen der den
kvinnelige helten brøler - i det hun raner den stakkars,
velmenende grønnsakshandleren - "Jeg vil ikke
være et offer!".
"En gneldrete, menstruell film som gaper over alt for
mye", mente NRKs anmelder....
"Der har du igjen, regissør Mona J. Hoel, for
å prøve å plassere en kvinne i hovedrollen
i en norsk film i 2004",tenker videomaskinisten.
SLUTT
Filmfeministene: Kristin Engh Førde,
Marte Høgenhaug, Tine Isachsen, Linn Kirkenær,
Siri Lindstad, Liv Skotheim, Renate Stubberud, Birgitte Rustad
Wegener
Filmet, klippet og redigert av: Siri Lindstad
(Fett 2/04)
|