Sist hørte vi henne på Frelsesarmeens juleplate, Stolpesko . Tidligere har hun jobbet med så forskjellige musikere som jazzbassisten Arild Andersen, trompetisten Ole Edvard Antonsen, og de vestafrikanske musikerne Solo Cissokho og Kouame Sereba. Men først og fremst har Kirsten Bråten Berg gitt ut to CD'r i eget navn, og regnes som en av landets fremste kvedere.
- For meg har det blitt viktig å bringe videre noe som andre har orket å videreføre i flere hundre år. Tidligere generasjoner folkemusikere hadde jo en slik kjærlighet til stoffet at de ikke kunne la den ligge, selv om den ga dem verken penger eller mat. Situasjonen for oss som er profesjonelle folkemusikere i dag, er jo at vi i mer eller mindre grad kan la det bli jobben vår.

Hemmelighet
Men selv om det nå er mulig å ta høyere utdannelse innen folkemusikk, og senere leve av den, er musikken likevel en godt bevart hemmelighet for mange nordmenn.
- Jeg har vært heldig som har fått jobbe med andre musikkformer og fått se hvordan man kan åpne dører inn til et nytt publikum, sier Bråten Berg.
- Den økende interessen for den såkalte verdensmusikken - world music - har vel åpnet øynene til en del for vår egen folkemusikk?
- Ja, det er jo dessverre slik i landet vårt at folk må få folkemusikken inn via andre musikkformer. Man ser og hører for eksempel hvor stolte afrikanerne er av sin musikk og begynner kanskje å lure på om ikke vi også har noe å være stolte av. Problemet er bare at folkemusikken ikke blir brukt i skoleverket lenger. Det står jo i mønsterplanen at man skal lære om folkemusikk, men det er liksom akseptert å ikke ha greie på det. Jeg blir stadig spurt om å komme og ta noen dansetimer eller synge, "for vi kan ingenting om dette", som de sier. Men de ville jo ikke ha turt å si noe slik om andre fag?
- Hvorfor er det slik?
- Fordi musikken ikke har vært tatt på alvor og vektlagt innenfor skoleverket og musikklivet generelt.
- Men hvorfor ikke det?
- Nei, det må du spørre en eller annen undervisningsminister om.

Ny folkemusikk
- Hva er egentlig folkemusikk?
- Det er musikk vi ikke kjenner opphavet til, men som er overlevert fra person til person, gjennom generasjoner.
- Men det komponeres jo en del ny folkemusikk?
- Ja, såkalt nyskapende, der man lager ny musikk i tråd med den gamle. Da bruker man de normene som finnes innen folkemusikken, lager nye toner og melodier, samtidig som du ivaretar den originale måten å uttrykke seg på, og gjerne benytter de samme instrumentene.
- Hva slags normer er det snakk om?
- For eksempel at folkemusikken sjelden er temperert, men i stedet bygger på naturtoneskalaer. Dermed får enkelte instrumenter, slik som hardingfela, betegnelsen "folkemusikkinstrumenter", fordi en slått spilt på hardingfele høres annerledes ut enn om du hadde spilt den på et temperert instrument. For mange av dem som har dyrket folkemusikken gjennom et helt liv, vil det kanskje skurre om man viker for langt fra slike normer.
- Så det er snakk om en balansegang, der folkemusikken kan bli for nyskapende?
- Vel, den kan fjerne seg for mye fra det opprinnelige og fra de normene som gjelder i norsk folkemusikk, og da blir det feil i mine ører. Men du kan jo godt bearbeide musikken veldig og likevel beholde det folkemusikalske preget, hvis du bare har respekt for det tradisjonelle. Mange jazzmusikere bruker jo folkemusikk til å skape nye musikalske bilder, men det blir jo noe helt annet.
I takt med den økende interessen for musikk langveisfra, har også folkemusikken fått nye navn: "tradisjonsmusikk", "roots", "world music" og så videre.
- Jeg synes vi skal holde på ordet folkemusikk - eller folk music. Det er et begrep som folk skjønner i store deler av verden, mener Kirsten Bråten Berg.

Rabbagast på timeplanen
Folkemusikk er en viktig sjanger innen Rikskonsertenes skolekonsertvirksomhet. Et av programmene som er ute på turne denne våren, er historien om Rotneims-Knut. Tre unge folkemusikere - Gunnlaug Lien Myhr på sang, dans og langleik, Bård-Vegard Bjørhusdal på hardingfele og torader, og Ulf Arne Johannessen på dans og torader - ser så visst at de fyller et tomrom i timeplanen når de nå er inne i sin tredje sesong i Buskerud.
- Lærerne gir tydelig uttrykk for at de synes det er vanskelig å fylle den tiden de i følge læreplanen skal ha med folkemusikk, og blir glade over at vi kommer, forteller Bård-Vegard Bjørhusdal.
Rotneims-Knut er historien om stordanseren og slåsskjempen fra Hallingdal, som hadde en egen slått oppkalt etter seg.
- Vi har sendt ut tekst og melodi til slåtten på forhånd, og hittil har alle skolene vært forberedt og kunnet denne sangen godt. I løpet av konserten får vi dessuten noen elever med i hallingdansen, og vi drar også opp læreren i en dans.
Bård-Vegard Bjørhusdal er selv fra Flesberg i Numedal. Der hadde interessen for folkemusikk dabbet av, men så dro postmannen i bygda i gang kurs i hardingfele, med blant andre seksåringen Bård-Vegard som elev.
- I dag er det et veldig bra miljø der, og det vokser ennå. Og over hele landet er det jo stadig flere som deltar på kappleiker og folkemusikkfestivaler, særlig blant de unge. Noe av den økende interessen tror jeg skyldes at vi er blitt mer åpne for andre kulturer, og da blir vi samtidig mer bevisste vår egen. Folkemusikk er viktig fordi den er en arv og en identitet. Jeg mener jo ikke at alle på død og liv skal drive med folkemusikk, men vi må sørge for å ta vare på den.
Elevene er åpne og imøtekommende overfor musikken de blir presentert. Men enkelte lærere sender ut litt feil signaler, mener Bård-Vegard Bjørhusdal.
- Når de takker oss etterpå og sier ting som at "det var moro å oppleve det slik det egentlig er" og "dette er jo ikke noe vi hører på til daglig", sender de ut signaler om at folkemusikk ikke er noe som er vanlig å høre på og drive med, og det synes jeg skaper en litt feil holdning.

(Tempo, Riks-konsertenes magasin om musikk for barn og unge, våren 2003)