Det farlige ordet

Det finnes ikke homoer i Øst-Afrika. Det er i alle fall det presidentene forteller folket sitt om og om igjen. Og hvem skal si dem imot, så lenge ingen homoer tør å stå fram?

Innimellom blir man nærmest paranoid, som norsk lesbisk i Øst-Afrika. Plutselig er kjæresten min og jeg tilbake igjen i skapet, i et skap vi knapt har vært i før. Ingen må få vite om oss, det kan koste oss dyrt, i alle fall foreløpig. Vi vet om utlendinger før oss som har drevet homokamp, og som har blitt utvist. Vi legger bind på bøkene vi leser, så ingen skal skjønne at de handler om homoting. Ingen må se oss kysse eller leie.
Vi føler oss så utrolig alene der vi bor, i en liten by nord i Tanzania. Både veldig synlige, og samtidig helt usynlige. Som om det ikke fantes andre homoer i Øst-Afrika.

Er du lesbisk, Nancy?
Men nå sitter jeg altså her på et hotellrom i Nairobi for å intervjue Nancy Baraka. Om noen uker reiser hun til Oslo og Skeive dager, på invitasjon fra Skeiv solidaritet. De fokuserer i år på situasjonen for homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede i Øst-Afrika.
Nancy er leder av kvinneavdelingen i den kenyanske organisasjonen Galebitra, som off the record er en homoorganisasjon, men som offisielt sett er registrert som en menneskerettighetsorganisasjon.
Og jeg spør henne, enda jeg vet svaret:
- Er du lesbisk, Nancy?
Hun vrir seg, smiler beskjemmet og spør litt småfortvilet:
- Må jeg svare på det?
Så hva skal jeg skrive da? Kanskje hun har rett i at det er farlig for homofile og lesbiske å stå fram her i Kenya, og i Tanzania og Uganda også, for den saks skyld? Kanskje noen fra den kenyanske ambassaden i Norge leser Blikk? Eller noen som tilfeldigvis kjenner noen som kjenner noen...? Hvilken rett har jeg da til å oute noen?
- Mine foreldre vet at jeg jobber aktivistisk med temaer knyttet til seksuelle rettigheter, det være seg omskjæring, hiv og aids, familievold og homosak. Men senest i forgårs spurte moren min, som er svært religiøs, igjen om jeg ikke har tenkt å gifte meg snart. Hva skal jeg svare? Hun ønsker seg barnebarn. Jeg har tre brødre og er den eneste jenta i familien.

Massiv homofobi
Seksuell omgang mellom menn er forbudt ved lov både i Uganda, Kenya og Tanzania. I sistnevnte land sørget de dessuten for å også forby sex mellom kvinner da loven ble revidert i fjor. Politiet arresterer og trakasserer folk de synes er for skeive og presser dem for penger. Media skriver en masse skit, folk mister jobbene sine hvis det blir kjent at de er homo, og de religiøse lederne forsøker å overgå hverandre i fordømmelser. Kenyas forrige president, Daniel Arap Moi, proklammerte at "homoseksualitet er mot afrikanske normer og tradisjoner, og dessuten en synd". Ugandas nåværende president, Yoweri Museveni, har sammenlignet homofile med svin. Filmer som Brokeback Mountains forbys av sensuren. I en ellers bra bokhandel i Kampala fant vi et hefte med tittelen Pornography, homosexuality, lesbianism and the youth. A practical guide to prevention.
Myndighetene og media i de tre øst-afrikanske landene bruker i det hele tatt oppsiktsvekkende mye energi på å motarbeide homofile og lesbiske, noe som gjør at påstanden deres om at det ikke finnes homoer i Øst-Afrika blir temmelig absurd. Hvorfor skulle de ellers behøve en lov mot dem?

Ekteskap mellom kvinner
En av bøkene du ikke finner i noen av bokhandlene i Øst-Afrika er boka Tommy boys, lesbian men and ancestral wives, redigert av de to sørafrikanske forskerne Ruth Morgan og Saskia Wieringa. Dette er en samling intervjuer med kvinner som lever med andre kvinner, fra seks ulike afrikanske land, blant annet de tre øst-afrikanske. Ett av målene med boka er å tilbakevise påstanden om at homoseksualitet er uafrikansk, og at det ikke fantes seksuelle forbindelser mellom folk av samme kjønn før Afrika ble kolonialisert og "demoralisert" av de hvite.
Det var Nancy som gjorde de fem intervjuene fra Kenya. To av kvinnene hun intervjuet, levde i såkalte "nyumba ntobhu ", en form for juridisk ekteskap der en eldre kvinne kan gifte seg med en yngre, for å sikre alderdommen og eiendommen sin. Denne formen for ekteskap har vært utbredt i lange tider blant flere av Kenyas og Tanzanias stammer, men er nå utsatt for massivt press på grunn av den økende homofobien fra myndighetene og de religiøse lederne. Et svensk-tanzaniask filmselskap har laget en dokumentar om et slikt ekteskap, som vil bli vist under Skeive dager i Oslo. [Erna! Jeg skal dobbeltsjekke med Skeive filmer/Skeiv solidaritet at filmen virkelig skal vises!]

Til sak mot myndighetene
Da Tommy boys, lesbian men and ancestral wives kom ut i fjor, var det med en dedikasjon til minne om FannyAnn Eddy, lederen av Sierra Leone Lesbian and Gay Association. Hun ble voldtatt og drept på organisasjonens kontor i Free Town 29.september 2004. Ingen har siden blitt tiltalt for udåden.
Det satte en støkk i alle homoaktivistene i Afrika. Kunne noe slikt skje i Sierra Leone, kunne det vel også skje i hvilket som helst av de andre afrikanske landene?
I Uganda ble hjemmet til Juliet Victor Musaka ransaket av myndighetene i juli i fjor. Victor er leder av paraplyorganisasjonen Sexual Minorites of Uganda (SMUG) og er den første som har stått fram som transkjønnet og lesbisk i landet, ja, i hele Øst-Afrika for den del. Det har kostet henne dyrt. Familien hennes har ikke villet ha noe med henne å gjøre etter at hun kom ut som lesbisk. Hun slet i flere år med rusmisbruk på grunn av det psykiske presset. Da vi traff henne i Kampala i april, var hun fortsatt i dekning etter husransakelsen.
Men hun nekter å finne seg i trakasseringen og har nå gått til sak mot myndighetene for å få slått fast at ransakelsen var ulovlig. Vinner hun saken, har hun fått slått fast at også homoer har rett på et minimum av beskyttelse. Det vil være en stor seier og et lite steg i riktig retning. Taper hun, må hun sannsynligvis rømme landet.

Beundrer Victor
Victors sak følges også av homoaktivistene i Kenya. De beundrer motet hennes, men ingen tør å gjøre som henne og stå fram.
- Jeg er ikke som Victor, sier Nancy.
- Jeg brenner for kampen for seksuelle rettigheter, men jeg er redd for å ikke å få jobb lenger, for at familien min skal snu ryggen til meg, for at jeg ikke skal klare presset.
Derfor tvinger jeg henne ikke til å svare på om hun er lesbisk eller ikke. Ikke i denne omgang. Men kanskje jeg gjør det når hun kommer tilbake fra årets Skeive dager i Oslo. Hvem skal ellers si imot presidentene i Øst-Afrika?

(Blikk, juni 2006)