Kairo, hovedstaden i Egypt, er midtpunktet i den arabiske musikkverdenen. Hit har afrikanske, berberiske, persiske, kurdiske, jødiske og europeiske rytmer vandret og gitt impulser til en allerede mangfoldig musikkultur. Ikke rart arabisk musikk får stadig flere lyttere.

Middelalderen var den arabiske musikkens blomstringstid, før kårene ble karrigere under det ottomanske riket og i århundrene etter. Først på begynnelsen av nittenhundretallet opplevde musikken en ny vår - som ennå varer! Arabisk musikk, både den klassisk-orienterte og den moderne og folkelige, er med og danner et unikt felleskap mellom arabere verden over. Over 200 millioner mennesker har arabisk som morsmål, noe som gjør markedet for arabisktalende artister enormt. Kassettboder med godt utvalg av populærmusikk finner man på de fleste gatehjørnene i de større byene, og musikkfestivalene er mange og anerkjente.
Samtidig har også ikke-arabere i stadig større grad fått ørene opp for rytmene fra Midt-Østen, mye takket være arabiske musikkmiljøer i europeiske storbyer som Paris, Brüssel og Istanbul.

111 ulike rytmer
Å skulle karakterisere arabisk musikk med noen få ord, er et vågestykke, men her er likevel noen stikkord: Tekstene er ofte viktige, for poesi er og har alltid vært en solid hjørnestein i den arabiske kulturen. Rytmene er mange og varierte - noen har talt dem til 111 forskjellige! Grunnrytmen sies å en gang ha vært "rajaz" - takten av en kamels hover mot sanden. I dagens arabiske musikk finnes rytmer som rommer alt fra 2 til 88 takter. "Matsoum" i 4/4-takt er likevel den mest vanlige i den arabiske pop-musikken, gjerne i kombinasjon med "masmoudi" i 8/4-takt. Den klassiske musikken benytter seg mye av "samaai", som er en 10/8-takt.
Mens den vestlige musikken baserer seg på skalaer med 12 halvtoner, er de arabiske melodilinjene organisert i en serie av "maqamats" (tonearter), der hver av dem har en egen skala basert på 24 kvarttoner. Folk fra Europa som ikke er vant til å høre arabisk musikk, kan derfor i begynnelsen synes det høres surt ut. Men for komponistene og musikerne utgjør alle disse tonene og toneartene et overflødighetshorn med musikalske muligheter, og resultatet er et vell av fascinerende og forførende melodilinjer.
Innenfor den arabiske musikkverdenen finnes det en mengde stilarter og særpregede musikkformer. En del av dem følger geografiske skillelinjer, men vel så ofte lever sjangrene sine egne liv, uavhengig av landegrenser og nasjonaliter.
Så hvor skal man begynne, om man skal forsøke å få et hastig overblikk over dagens arabiske musikk?
Jo, med en åtti-åring.

Algerie: Cheikha Remitti og rai
"Den algirske rai-musikkens bestemor" er en av hedersbetegnelsene som snart åtti år gamle Cheikha Remitti bærer. Hun vokste opp i Vest-Algerie sammen med nettopp rai-en, en av Algeries viktigste musikkstiler - i alle fall den best kjente og mest eksporterte. Både Remitti og rai-en var unge i mellomkrigstiden, før musikken og artisten litt etter litt la hele landet for sine dansende føtter. På midten av 80-tallet tok det brått av, med den første rai-festivalen i byen Oran og et stadig større publikum utenfor landets grenser.
Likhetstrekkene med amerikansk rap er påfallende mange: Begge har røtter i løssluppen lokal gatekultur, med tekster som får blyge til å blekne, eventuelt rødme, ettersom temaene gjerne er sex og fyll. Men rai-musikerne, liksom rapperne, har aldri latt seg hysje ned, og de skiftende myndighetene i Algerie har derfor bestandig hatt et horn i siden til denne musikkulturen. I 1994 ble sangeren Cheb Hasni skutt og drept av de fundamentalistiske myndighetene. Noen måneder senere ble også den kjente produsenten Rachid Baba Ahmed likvidert. Men rai-en lever videre, takket være sterke musikere som Cheikha Remitti, rai-kongen Khaled og Cheb Mami, for å nevne noen.

Marokko: Hassan Hakmoun og gnawaen
I gnawaen møtes den afrikanske musikken og den islamske religiøse danse- og musikkulturen. For mer enn 500 hundre år siden brakte slaveri og handel store folkemengder fra Vest- til Nord-Afrika. Musikken fulgte med og slo seg ned i de områdene vi i dag kjenner som Marokko, Tunisia, Algerie og Mauritania. Fortsatt handler mange av gnawatekstene om nettopp livet i eksil og slaveri. Samtidig har musikken en sterk åndelig dimensjon og brukes mye i terapeutiske og seremonielle sammenhenger. Marokkanske Hassan Hakmoun er en av gnawaens fremste representanter. Han bor i dag i New York, men har forsatt hjertet og stemmen i denne særegne musikken, noe CD'n "Trance" er et eksempel på.

Tunisia: Ghalia Benali og arven fra Andalusia
Men den nordafrikanske kulturen er også preget av at Spania i nesten åtte hundre år var hjemlandet til en stor befolkning av maurere. På CD'n "Wild Harissa" øser den tunisiske vokalisten Ghalia Benali av den arabisk-andalusiske arven og blander sigøynermusikk og flamenco med tunisisk folkemusikk, pluss mye annet. Navnet har hun nok valgt med glimt i øyet, for "harissa" er egentlig betegnelsen på en chilimiks, like velsmakende og sterk som musikken.

Egypt: Natacha Atlas og al-jil
Egyptisk popmusikk - al-jil - har et publikum over hele Midt-Østen og i Nord-Afrika. Hamid el-Shaeri, flyktning fra Libya, er blitt utropt til al-jil-musikkens stamfar, med landeplagen "Lolaiki" fra 1988 som den moderne egyptiske popmusikkens gjennombrudd. Heftige rytmer fikk de unge egypterne til å danse seg gjennom 1001 netter, og snart var de samme rytmene å høre på andre dansegulv i Europa. Belgisk-fødte Natacha Atlas, med egyptiske røtter og postadresse i London gjennom flere år, er kanskje den fremste representanten for fusjonen mellom moderne egyptisk-arabisk musikk og vestlig tekno, gjerne med innslag av smektende magedans.
Sangeren Setona kalles "henna-dronningen" på grunn av den vakre kroppsmalingen hun gjerne opptrer med. Hun er opprinnelig fra Sudan, men bor nå i Kairo og er en virkelig størrelse innen den arabisk-afrikanske popmusikken.

Palestina: Fredsaktivistene Sabreen
Det palestinske bandet Sabreen, med base i Jerusalem, har holdt det gående siden 1980 og er etter hvert blitt en institusjon. De har hele tiden vært en viktig aktør i det palestinske fredsarbeidet, samtidig som studioet deres har vært et ettertraktet møtested for musikere generelt, rett og slett fordi dette er det eneste palestinske platestudioet som finnes. Tradisjonelle arabiske instrumenter, så som oud og kawal, trives godt i selskap med kontrabass, cello og fiolin. Sammen med vokalist Kamilya Jubrans nydelige stemme skaper de en særegen og sår tone. Bandets mest kjente utgivelse, "Mawt a'nabi" ("Death of a Prophet") ble til under den første Intifadaen i 1987, og er dedikert til de steinkastende ungdommene i gata som ble skutt av israelske soldater mens Sabreen holdt på med innspillingen.

Irak: Naseer Shamma, en av ouden mestere
tradisjonell arabisk musikk og er med i de fleste komposisjoner. Dens mange mestere har utviklet ulike, særegne stilarter, fra det klagende vemodet til rene jazzimprovisasjoner. Ouden har slektninger over hele verden, blant dem den kurdiske sazen, den greske bouzoukien og flamencogitaren. Men ingen steder har den en så sentral posisjon som innen den arabiske musikkverdenen.
Irakiske Naseer Shamma er en av oudens virkelige mestere. I fjor gjestet han Oslo og Kulturkirken Jakob med musikk fra CD'n "Le Luth de Bagdad". Den inneholder blant annet det femten minutter lange stykket "Al-'Amiriyya", et vitnesbyrd fra et tilfluktsrom i Bagdad under krigen i 1991, der en gruppe barn hadde søkt tilflukt, men ble drept av en bombe. Oudens ordløse stemme forteller historien om lek og latter, etterfulgt av sirener, dødbringende bombefly, stillheten etterpå, sinnet, sorgen, og siden håp om et liv i fred.

Dermed er noen musikere nevnt, men veldig mange glemt. Plateselskaper som Rough Guide, Real World og Putumayo har imidlertid mange bra samleplater med moderne arabisk musikk som anbefales på det varmeste, om man har lyst til å stifte bekjentskap med enda flere artister. Disse CD'ene er å få i større platebutikker.

(Globus 1/03)