Ensomhet og vennskap i Mummidalen

Å være en Snusmumrikk er å lengte etter ensomheten. Å være et mummitroll er å lengte etter Snusmumrikken. Ingen har vel skildret vennskap, frihet og ensomhet så gjenkjennbart som Tove Jansson gjorde det.

Sommernatt og langbord, fulle fat og kulørte lykter. I Mummidalen inviterer de til fest så snart de får anledning til det, enten det nå er for å feire at Trollmannen har fått tilbake hatten sin, eller fordi menneskebarnet Pernille har kommet på uventet besøk. Som det heter i "Den farlige reisen":
Så ble det fest, naturligvis, på mummitroll-fasong.
(De fester oftest utendørs, iblant i sin salong.)

Utstilling
I byen Tammerfors, sørvest i Finland, ligger selveste Mummi-museet, der Tove Janssons originale tegninger nå oppbevares. Her finner vi også de tredimensjonale modellene av både figurene og Mummihuset, laget av Janssons samboer, billedhuggeren Tuulikki Pietilä.
Millioner av lesere verden over har gjennom Tove Janssons historier fått ta del i både fest og frydefulle ekspedisjoner, anført av det lille mummitrollet, forfatterens alter ego. Bøkene og filmene fra Mummidalen er elsket av barn i alle aldre, kanskje fordi vi alle kjenner oss som et mummitroll både titt og ofte.
I år viser museet utstillingen "Vennskap og ensomhet i Mummidalen", som skal henge oppe helt fram til neste sommer. Og når man vandrer mellom tegningene og tekstene, forstår man plutselig at det er jo dette som alt handler om: vennskap og ensomhet, savn og frihet. Og ensomheten kan være god, og vennskap kan være krevende, og livet er aldri svart/hvitt, selv om tegningene er det.

Bestevennen
Mummitrollet er et elsket lite troll. Han har en mamma som er selve tryggheten, og en pappa som tar ham med på eventyr. Han har kjæresten Snorkfrøken og lekekameraten Sniff. Men når livet blir vanskelig, og trollet tenker at:
"Jeg er et mummitroll som tror
at verden kanskje er for stor
for meg"
da er det Snusmumrikken han lengter etter.
"Snusmumrikken var rolig og visste fantastisk mye, men snakket ikke om det mer enn nødvendig. Bare en gang iblant fortalte han om reisene sine, og da var han stolt, som om Snusmumrikken hadde latt ham bli medlem av en hemmelig forening."
Snusmumrikken er en vandrer, en backpacker som vil være fri. Mens mummifamilien går i hi når frosten kommer, og sover seg gjennom vinteren, pakker Snusmumrikken sekken tidlig om høsten og drar sin vei, til steder ingen andre kjenner. Først utpå våren kommer han tilbake, alltid senere enn han burde, synes det ventende mummitrollet.
Selvfølgelig kan trollet leke med Sniff. Men selv om de opplever mye morsomt og spennende sammen - som når de drar på ekspedisjon for å finne Observatoriet der de kan se kometen komme - kan Sniff aldri bli en fortrolig venn. Til det er han altfor umoden, selvopptatt og krevende.
"Jeg trodde du hadde druknet! skrek Sniff. Eller at en hai hadde spist deg opp! Hva skulle det ha blitt av meg uten deg?"
Nei, ingen er som Snusmumrikken. Når han kommer vandrende, begynner også den lange, deilige sommeren, full av uoppdagete steder og forlokkende farligheter.

Lykke og lengsel
Men å være en etterlengtet venn, er ikke bare lett, det heller. Aller lykkeligst er Snusmumrikken nemlig når han er alene, når ryggsekken er lett fordi den er tom, og morgendagen og gårsdagen er like langt borte. Det er på slike kvelder han lager sanger, "en ny vise som skal ha én del forventning i seg og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv."
Det er likevel ett skår i gleden:
"Mummitrollet som ventet og lengtet så forferdelig. Som satt hjemme og ventet og beundret og sa, naturligvis skal du være fri. Det er klart at du skal dra din vei. Og det skal være visst at jeg forstår at du må få være alene av og til.
Og samtidig var mummitrollets øyne svarte av skuffelse og hjelpeløs lengsel."

På prøve
I novellen "Vårvisen" settes Snusmumrikken på prøve. Her møter han et navnløst og ensomt lite kryp, som vet godt hvem både han er, og som beundrer ham grenseløst. "Man kan aldri bli ordentlig fri hvis man beundrer noen for mye", sier Snusmumrikken, og blir sint når det lille dyret spør: "Er det ikke moro å ha en som lengter etter seg og går og venter og venter?" "Jeg kommer når det passer meg. Kanskje kommer jeg ikke i det hele tatt. Kanskje går jeg til et helt annet sted", svarer mumrikken.
Men etter mye om og men finner han i det minste et navn til det lille dyret: Ti-ti-oo. Og når Ti-ti-oo drar sin vei, følger Snusmumrikken etter med blandete følelser, bare for å oppdage at dyret klarer seg selv, nå som det har fått et navn: "Jeg har flyttet hjemmefra og begynt å leve for alvor. Nå er jeg en egen person, og alt det som hender, betyr noe", forklarer det. Ved å se dyret, og gi det et navn som passer, har Snusmumrikken - uten å vite det selv - gjort det lille dyret "fritt".

Ensomhet
Snusmumrikkens ensomhet er selvvalgt, men Mummidalen rommer også mange ufrivillig ensomme sjeler.
Hufsa i all sin uformelige gråhet er det fremste symbolet på forkrøplende ensomhet. Alle er redd henne der hun kommer glidende i mørket, og rundt henne fryser jorden til is. Alt hun ønsker seg, er varme og lys, men forstår ikke at det er hun selv som slukker bålet når hun setter seg på det for å varme seg.
Billedboka "Hvem skal trøste Knøttet" ble til etter at Tove Jansson hadde fått et brev fra en leser som følte seg så hjelpeløst alene. Det lille Knøttet er tilskuer til alle de andre som har hverandre, men som ikke ser ham. Men budskapet i boka er at det holder ikke å vente på å få hjelp til å bryte isen. Den ensomme må selv gi seg til kjenne:
"Ja, hvem skal trøste Knøttet ved å si ham som det er:
Stig inn og si god aften, så de SER at du er HER!"

Plass til alle
"Havet er et stort vesen som noen ganger er i godt humør og noen ganger i dårlig humør. Det er helt umulig for oss å vite hvorfor. Vi ser jo bare overflaten. Men hvis vi liker havet så gjør det ikke noe... en tar det ene med det andre."
Slik tenker mummipappa om det store havet. Og denne rausheten finner vi igjen i måten mummifamilien møter alle folk og vesener. Den pertentlige Hemulen, den masete Sniff, den gretne Bisamrotten og ugagnskråka My - det er plass til dem alle rundt bordet når det er fest, og de får være seg selv, på godt og vondt.
En dag kommer Too-ticki med et barn som har blitt så skremt av en fostermor at det har blitt usynlig. Too-ticki er overbevist om at er det noen som kan gjøre ungen synlig igjen, så er det mummifamilien. Den nye fosterfamilien lar Ninni, som barnet heter, få være i fred, men inkluderer henne i alle hverdagslige gjøremål. Litt etter litt kommer konturene av henne til syne. Først de små føttene, deretter kjolen og hårsløyfen. Men ansiktet mangler. "Du må lære deg å bli sint og slåss", sier lille My til Ninni, "ellers får du aldri et eget ansikt". Og My får rett. Først den dagen Ninni eksploderer i raseri, blir hun helt seg selv igjen. "Jeg synes dere har forandret ungen så hun er blitt verre enn lille My. Men hovedsaken er jo at hun synes", konstaterer Too-ticki.

Kjærester
Vi finner mange former for vennskap i Mummidalen. En variant er kjærestevennskapet. Mummitrollet møter Snorkfrøken i "Kometen kommer" og faller pladask. Hun ligner ham selv i utseende, bortsett fra at hun - som alle snorker - kan bytte farge. Og så har hun en fotring av gull, og en lang pannelugg som hun børster hele tiden. Forfengelig, ja, det skal være visst, på grensen til selvsentrert. Men Mummitrollet ser ut til å trives med å ha en han kan varte opp og passe på. Det får ham til å føle seg voksen og modig.
Forholdet mellom mummimamma og mummipappa er av et helt annet slag. "De hadde bestemt at de aldri skulle være urolige for hverandre; på den måten gav de hverandre god samvittighet og mest mulig frihet.
"Mummimamma la altså opp et nytt strikketøy uten videre dikkedarer, og et sted vestover gikk mummipappa trutt og trofast av sted med en dunkel forestilling i hodet."
Mummimamma trives best hjemme hos seg selv, i hagen eller på kjøkkenet, samtidig som hun forstår pappans lengsel etter frihet og eventyr. Skrekken hans er å bli en "verandapappa", en som bare sitter der og ser livet passere. En dag stikker han bare av, uten å si noe til noen. Han møter hatifnattene og en sjøorm og har det akkurat så gruelig spennende som han har drømt om. Likevel ender det med at han drar hjem igjen. "Mummitrollets pappa lengtet etter sin familie og sin veranda. Han syntes plutselig at bare der kunne han være akkurat så fri og eventyrlysten som en ordentlig pappa skal være."
Neste gang utferdstrangen våkner i ham, tar han hele familien med seg, til et øde fyrtårn ved havet. Det holder på å ende i katastrofe. "Her er allting for stort. Eller så er det jeg som er for liten...." tenker hun, etter at familien har slått seg ned i et tomt fyrtårn. Mummimamma takler ikke å bli revet opp med roten på den måten, og savner hagen, kjøkkenet og hverdagen i Mummidalen. Sakte siger hun ned i depresjonen og er ikke lenger mamman slik hun var. Hun maler blomster og møbler på veggene, blir aggressiv og eiesyk, og til slutt forsvinner hun helt for dem. Først da den ensomme fyrvokteren kommer tilbake, og mummifamilien forstår at det er han som egentlig hører hjemme i fyret, blir mammaen seg selv igjen.

Utvikling
Selv om bøkene fra Mummidalen fint kan leses om hverandre, finnes det likevel en form for progresjon i dem. En ting er nye skikkelser som dukker opp etter hvert og innlemmes i familien i det høye, runde huset. En annen ting er at mummitrollet selv utvikler seg og blir eldre og klokere.
Mange mener at "Trollvinter" er en av Tove Janssons aller beste bøker. Den forteller om den vinteren da mummitrollet våknet opp av dvalen og ble værende oppe. Vanligvis sover et mummitroll seg gjennom hele den kalde årstiden, med granbar i magen, tett sammenkrøpet under teppene. Men denne vinteren ble altså alt annerledes.
Å overvintre alene er tøft for et lite mummitroll, og i løpet av disse månedene lærer han at en del ting må man komme seg gjennom på egen hånd. Han snart får en venn i Too-ticki, men hun er til lite hjelp når det virkelig gjelder, for svarene hennes på alle spørsmålene hans er at "man må oppdage alt selv. Og klatre over helt alene".
Det blir en lang og ensom, men også opplevelsesrik vinter for mummitrollet. Og når våren kommer og resten av familien våkner, har han lært noe viktig: Når Snorkfrøken vil sette en tom glasskrukke over vårens første krokus for å beskytte den mot den kalde natten, sier mummitrollet: "Nei, la den få være som den er. Jeg tror at den klarer seg bedre om den har det litt vanskelig." Så går han ned til det isfrie havet og forsøker å huske hvor lang og ensom vinteren egentlig var.

Illustrasjonene er gjengitt med tillatelse fra Schildts forlag.
© Tove Jansson.

På trykk i Klassekampen september 2002 (forkortet utgave)