Er retten til skilsmisse absolutt?

Juridisk rådgiver Marius Emberland, ved Norsk senter for menneskerettigheter, mener et norsk krav om at alle ektepar skal anerkjenne hverandres rett til skilsmisse, kan bidra til å nekte store grupper kvinner adgang til landet.

En del muslimske kvinner som skiller seg, opplever at miljøene de befinner seg i, ikke anerkjenner deres rett til skilsmisse. Dette skaper både psykiske og sosiale problemer. Derfor vedtok et enstemmig Storting i fjor sommer, på bakgrunn av et privat lovforslag fra representanter for Ap/SV/Frp/H/Sp/KrF om å endre ekteskapsloven, slik at det nå er et krav at ektefeller erklærer at de anerkjenner hverandres likerett til skilsmisse. Dette vakte mye strid, i muslimske miljøer, men også blant annet i katolske miljøer. De mener at en slik rett til skilsmisse strider mot deres religiøse overbevisning.

Ville endre utlendingeforskriften
Som en konsekvens av endringen i ekteskapsloven, sendte Stortinget regjeringen en anmodning om å foreta en endring også i utlendingeforskriften, nærmere bestemt i punktet om familiegjenforening. Stortinget ville legge inn som vilkår for å få familiegjenforening, at man kunne legge fram bevis for at ekteskapskontraken sikrer begge kjønn lik rett til skilsmisse. Det ble påstått i debatten i Stortinget at det ville være menneskerettighetsstridig dersom dette ikke ble vedtatt. Man henviste blant annet til Verdenserklæringen om menneskerettigheter, der det er et punkt om likestilling av rettigheter mellom ektefeller. Her heter det at "partene/statene skal ta passende forholdsregler for å sikre ektefeller likestilling både ved inngåelse av ekteskap, under ekteskapet og ved en oppløsning". Stortinget tolket dette som en plikt til å vedta endringer om skilsmisserett i utlendingeforskriften.
- Kommunal- og regionaldepartementet, som er departementet for saker som dette, var imidlertid ikke overbeviste om at dette var uproblematisk. De sendte derfor forslaget ut på høring, og innhentet dessuten to såkalte betenkninger, forteller Marius Emberland.
Han er jurist ved Senter for menneskerettigheter og fikk i oppgave å vurdere de rettslige aspektene ved lovforslaget, mens religionshistoriker Berit Thorbjørnsrud ble bedt om å utarbeide en betenkning av ikke-rettslig art.
- Problemstillingen jeg tok utgangspunkt i, var følgende: "Er lov om kjønnslik rett til skilsmisse som vilkår for familiegjenforening en plikt etter folkeretten?", forteller Emberland.

Nei, ingen plikt, kanskje tvert imot?
Konklusjonen hanser: Nei, Kanskje er det tvert imot? Kanskje strider det mot grunnleggende menneskerettigheter å vedta et slik krav i utlendingsforskriften?
- Konsekvensene av lovendringen ville bli at muslimske kvinner - og andre i tilsvarende situasjon - ikke lenger kunne få innreisetillatelse til Norge, fordi de ikke kunne bevise at deres ekteskapskontrakter inneholdt en klausul om at de hadde like rettigheter til skilsmisse. Og er ikke det å utestenge store grupper - i dette tilfellet kvinner - fra å komme inn i landet, et brudd på det menneskerettslige vern mot diskriminering?
I praksis ville lovforslaget innebære at man måtte be utenlandske menigheter og myndigheter om å endre sine ekteskapskontrakter, noe som få anså for å være realistisk. - Det jeg prøvde å finne svar på, var hva som ligger i punktet om å "ta passende forholdsregler for å sikre likestilling...", slik det står i Konvensjonen om menneskerettigheter. Dette er jo en såkalt progressiv plikt, altså en plikt som statene ikke har her og nå, men som de skal oppfylle på lang sikt. Selv om tanken om å sikre muslimske - og andre - kvinners rett til skilsmisse, var god, har jeg ikke funnet argumenter som overbeviser meg om at denne progressive plikten har kommet så langt at man har plikt til å vedta en lov med det innholdet som Stortinget ville ha. Det betyr jo ikke at vi i Norge ikke kan ha plikt til å gjøre andre ting, for eksempel drive informasjonsarbeid i muslimske miljøer eller andre mindre inngripende ting. Men jeg kan altså ikke se hvordan konvensjonen gir Stortinget plikt til å vedta en lov som i realiteten hindrer gifte muslimske kvinner adgang til Norge.

Debatt bygget på feil premisser
Hege Storhaug og Human Rights Service var den viktigste premissleverandøren til lovforslaget, der utgangspunktet var HRS-rapporten Feminin integrering - utfordringer i et fleretnisk samfunn.
- Debatten i Stortinget var fundert på noen tolkninger av menneskerettigheter som ikke holdt vann. Jeg tror Stortinget rett og slett ikke var helt klar over hva det var de argumenterte for og imot. Forslaget ble ikke sendt ut på høring først, og det var et veldig hastverk med å få endringene i ekteskapsloven på plass før sommeren var slutt, med argumentet om at "når sommeren er slutt, vil familiegjenforeningen begynne igjen", sier Emberland.

Ny anmodning
Regjeringen avviste forslaget til endringer i utlendingeforskriften, men nå har Kommunalkomiteen i Stortinget nettopp sendt en ny og litt revidert anmodning til regjeringen.
- Det første forslaget vårt må vi nok innrømme at gikk noe hals over hode. Det var ikke en heldig hastesak. Men det vi nå ber om i den nye anmodning, er at kravet om lik rett til skilsmisse for både mannen og kvinnen skal gjelde for søkere som kommer fra et land der denne retten er nedfelt i det sivilrettslige lovverket. Dette nye forslaget innebærer at endringene for eksempel ikke vil omfatte katolikker, slik det første forslaget vårt gjorde. Pakistan og Tyrkia er blant de landene som anerkjenner begge kjønns rett til skilsmisse, juridisk sett, sier Signe Øye, som representerer Arbeiderpartiet i Kommunalkomiteen.
- Men det er vel den manglende sosiale aksepten for kvinners rett til skilsmisse i enkelte strenge muslimske miljøer som er problemet, og ikke det juridiske?
- Ja, det kan du si. Men når mannen ved en søknad om gjenforening skriver under på at kona har disse rettighetene, så mener har vi kommet et godt stykke på vei, sier Signe Øye, som understreker at dette uansett ikke er noe man løser med enkle grep.
- Om det er noen som dermed utelukkes fra å komme inn, slik Emberland påpeker at kan skje, da skyldes det altså mannen og at han ikke vil gi kvinnen denne retten, og det er jo svært alvorlig.

Praksisen er problemet, ikke lovverket
I Kommunal- og regionaldepartementet undrer man seg imidlertid over at Kommunalkomiteen har kommet med en ny anmodning om å endre utlendingeforskriftene.
- Det er ganske betydelig arbeid som er lagt ned i å følge opp det første forslaget. Vi hadde en omfattende høringsrunde som blant annet inkluderte et bredt utvalg av representanter for innvandrermiljøene selv. Avvisningen av forslaget var ganske unisont, både på religiøst, juridisk og praktisk grunnlag, og konklusjonene er at dette forslaget ikke burde fremmes.
Men det virker som om de stortingsrepresentantene som har tatt dette opp igjen, har lagt alle disse vurderingene og utredningene til side, sier statssekretær Cathrin Bretzeg.
Hun påpeker at det i praksis først og fremst er søkere fra Pakistan dette forslaget vil omfatte, og synes det er betenkelig å skulle sile ut et land i forhold til norsk lovgiving.
- Disse kvinnene har jo som alle andre rett til skilsmisse i henhold til norsk lovverk. Utfordringen er å se på hvordan det fungerer i praksis. Og vi har sagt nå i forbindelse med statsbudsjettet at vi kan vurdere regelverket på nytt og se hva slags andre tiltak som kan være aktuelle for å sikre alle kvinner og menn lik rett til skilsmisse også i praksis. Men først må vi vite noe om konsekvensene av tiltakene før vi gjør noe, ellers risikerer vi at disse kvinnene blir dobbelt straffet, ved at de ikke får familiegjenforening.

(Kilden 19.11.2004)