En verden full av horer og gitarister

Et ferskt skuespill, skreddersydd for både unge utøvere og et ungt publikum. Yesss! Men kjære Jon Fosse, åssen i heite er det mulig å skrive så konservativt, klisjefylt og kjønnssterotypt?

Det begynte med at jeg surfet forbi Rogaland Teaters program for våren og strandet ved omtalen av det nye Fosse-stykket, Lilla:

"Alle vet at hvis du spiller i band, trekker du damer. Er du i tenårene er dette så godt som en naturlov. Men hva skjer med bandet, for ikke å si med kameratgjengen, når det kommer damer inn i bildet?
Hvor mange mer eller mindre talentfulle unge mennesker har ikke tatt frem gitaren for å imponere det annet kjønn opp gjennom tidene? Og hva er det som får jenter til å trekke ned i mørke, fuktige og kalde betongkjellere der gutta øver? Musikken? Neppe. I hvert fall ikke i Lilla…"

La meg med en gang ile til og si at jeg har hatt mang en go'stund på teatret når Jon Fosse har stått på plakaten. Når historiene hans - fulle av sorte hull, manisk tomt prat, halve setninger og uutalte ytringer - funker, ja, da funker det som faen. Men dette her, altså det nye stykket Lilla, fristet det egentlig? Nope. Fikk nemlig straks følelsen av å ha lest akkurat denne storyen før, i en GGG-bok fra seksti-tallet, den gang gutter spilte i band og jenter hvinte av fryd og verden var hvit og hetero og helvetes kjedelig. Lite tiltrekkende, med andre ord. Og da fikk det så være at det var Jon Fosse som stod bak. Tenkte jeg.

Stor nasjonal satsing
Men nå er altså Lilla en del av prosjektet Den unge scenen (DUS), den store nasjonale satsingen på dramatikk for og med ungdom, kunne jeg lese litt lenger ned på nettsidene til Rogaland Teater. Sju teaterinstitusjoner i seks regioner over hele landet har gått sammen i dette nye nettverket. 27 ungdomsteatergrupper med skuespillere i alderen 13-19 år har kunnet velge blant fire nyskrevne tekster og er nå i gang med å lage forestillinger av stykkene. Premierene står i kø utover våren. Ni av teatergruppene har valgt Jon Fosse-stykket, som for øvrig ble skrevet i 2003 på bestilling fra det engelske CONNECTION-prosjektet - tilsvarende norske DUS.
Lilla er med andre ord ikke helt til å komme utenom....
Derfor rekvirerte jeg et manus, i håp om at forhåndsreklamen var en gedigen glipp, skrevet av en overarbeidet infokonsulent med null peiling.

Ny noia
Men akk, nei... Allerede ved synet av persongalleriet, anført på side 1, fikk jeg nok en gang noia:

Guten
Jenta
Trommeslagaren
Vokalisten
Bassisten

Rett skal være rett: Jon Fosse har aldri vært den som ødsler tida med å bla i Den store navneboken for å finne egennavn (og dermed et snev av personlighet) til sine rollefigurer. Stort sett rekker det med kjønn og eventuelle slektsforhold. Stykket Draum om hausten (1999) er i så måte befolket med Mann, Kvinne, Mor, Far, og - tro det eller ei - Gry. I Vakkert (2001)) har noen av personene fått navn, men bare i parentes: Jenta (Siv), Guten, Mannen (Geir), Den andre mannen (Leif), Kvinna (Hilde), Mora. Etcetera, etcera. Hos Jon Fosse er kvinner med andre ord kvinner, og menn er menn, og sånn er det med den saken.
Likeså i Lilla, altså. Guten er gutten, Jenta er jenta. Riktignok dukker det opp et navn på Guten et stykke uti manuset: Georg. Men Jenta forblir Jenta. Også de tre andre i bandet viser seg snart å være gutter, selv om de i personanvisningene har fått navn etter hva de gjør i stedet for etter hvilket kjønn de har - heldiggrisene. Og som Trommeslagaren sier et stykke ut i historien:
Det kryr jo av jenter
og av gitaristar

Band i trøbbel
Lilla er altså storyen om et nystarta gutteband, som ser ut til å gå på en smell allerede tidlig i karrieren som følge av en dame som to av gutta slåss om. Et klassisk Jon Fosse-motiv - ved siden av frynsete kjernefamilier og påtrengende naboer er han god på heteroseksuelle trekantdramaer. Men holder det mål, nok en gang? Og er det egentlig spesielt interessant når målet er å rekruttere nytt publikum? Tvilsomt. Eller for å sitere Financial Times etter den britiske premieren på Lilla: "Fosse's four-boys-one-girl configuration suggests a possible lack of thought about the demands of youth theatre pieces".
Så jeg dro over fjellet og til Stavanger, for å spørre noen av de unge skuespillerne som er med i stykket om hva de tror et jevnaldrende publikum vil sitte igjen med etter endt forestilling?
Olav Andre Posch (spiller Guten): - Jeg tror de vil lure mest på handlingen, hva det egentlig er som skjer.
Ole Christopher Ertvaag (spiller Trommeslagaren): - Jeg tror jo ikke selve situasjonen er noe revolusjonerende, tror det blir mer sånn "å ja, sånn er det".
Olav: - Hele stykket handler vel egentlig om at jeg venter på å få en unnskyldning av Trommeslagaren.
Ole Christopher: - Og dette ligger som en konflikt under det hele ... det er det som er stykket, egentlig, selv om det aldri sies. Det er aldri en del av en replikk, at jeg er sur på ham på grunn av hu dama. Og det er det som er litt kult med dette stykket også, at det som faktisk skjer, aldri nevnes.
Siri: - Og denne konflikten er noe som bare kunne ha skjedd i et gutteband?
Olav: - Nå spør du vanskelig
Ole Christopher: - Jeg har vanskelig for å se at dette kunne skjedd i et jenteband, fordi... ja...
Olav: - Jentene svelger mye lettere stoltheten sin, enn det vi gjør. Men jeg kjenner ikke så mange jenteband, så..
Ole Christopher: - Nei, jeg skal sikkert være litt forsiktig med hva jeg sier, for jeg er jo ikke sånn, ja.... Det er mange gutter som spiller i et band, og der oppstår det konflikter hele tiden
Olav: - Jeg kjenner meg igjen i konfliktene, og jeg har møtt typene, men det er jo samtidig veldig stereotyper, dette her. Alle er veldig tydelige.

Jenter og Horer
Stereotyper, ja. Sa jeg at Jenta forblir Jenta gjennom hele stykket? Vel, i så fall må det en liten korreksjon til, for på slutten framtreder hun også som Hore for en stakket stund, uten at noen skal ta seg nær av det, ikke en gang hun selv:
Sjølv om du kallar meg for hore
er du glad i meg
litt glad i meg
sjølv om du kallar meg for hore

Bjørn Ravn Carlsen, leder av Barne- og ungdomsteatret ved Rogaland Teater, er også instruktør for Lilla. Hvor viktig synes han kjønn er i stykket?
- Det er viktig i den grad at det er det som de ikke snakker om, men jeg synes ikke nødvendigvis at det er viktig utover det.
- Mener du følelser og sex, da?
- Ja, jeg synes egentlig ikke dette stykket handler sex, men om følelser
- Men kunne man ha snudd på rollene her? Kunne det ha handlet om et band med jenter, for eksempel?
- Da tror jeg kanskje at jeg gjør meg til talsmann for noe jeg ikke vet nok om.... På en måte tror jeg vel egentlig at den forskjellen ikke er så stor lenger. Så ja: jeg tror egentlig på mange måter det, sier Carlsen, og legger til:
- Det er så mange som snakker om Fosse som Den nye Ibsen, og det synes jeg er en rar ting å si. For det som særpreget Ibsen mest, var at han i nesten alle stykkene tok opp en bestemt problemstilling, sa at sånn er det, og sånn burde det ikke vært, og det burde heller vært sånn. Men Fosse har vel aldri noen gang sagt noen ting om hvordan ting burde ha vært. Han sier at "slik er det", og ferdig med det. Og så er kanskje feilen at vi instruktører heller ikke sier noe, selv om jeg mener at vi har lov til det, vi også.... Men akkurat i Lilla er det nok ikke noe svar. Det er jo ingen oppskrift på kjærligheten.

Mer enn staffasje
Men altså: Det er ikke en oppskrift på kjærligheten jeg ber om. Jeg ber bare om historier fra en virkelighet der jentene er mer enn staffasje. For det handler ikke bare om Lilla, dette her. Av de fire stykkene som er valgt ut til DUS-prosjektet, har alle sammen gutter i den viktigste rollen. Jentene fungerer som katalysatorer for guttenes følelser, eller som gode hjelpere. Bare i Liv Heløes stykke Dag (oppkalt etter hovedpersonen) finner vi en jente i en nesten-hovedrolle, en jente som tydeligvis har et liv, hun også. Ellers er jentene redusert til statister, eller i beste fall en stemme på et lydbånd, som i Baikonur Kosmodrom av Christopher Grøndahl.
At et nasjonalt prosjekt som DUS, finansiert med midler fra Norsk Kulturfond, kan ha en slik kjønnsmessig slagside, er en skam. Når det for en gangs skyld bevilges penger til ny, norsk dramatikk, burde et minstekrav være at stykkene skal speile en annen verden enn den sedvanlige mannlige, hvite, heteroseksuelle som dominerer så totalt på de norske teaterscenene ellers.
Når det er sagt, har også instruktørene et ansvar. Teksten er tross alt bare teorien, oppsetningen er praksis. Hvorfor ikke snu på rollene, for eksempel, og la gutterollene spilles av jenter, og omvendt? Hva skjer da, tro? Kanskje både skuespillere, instruktører og det unge publikummet til og med får noe å snakke om etter endt forestilling?"

(Fett 1/05. Pressefoto: Rogaland Teater)