Salud!

Si ikke nei når Lila Downs inviterer deg på en herlig, fuktig fiesta.

Når jeg hører meksikanske Lila Downs synge, kjenner jeg lukten av solsvidd gress og tung parfyme, smaken av chili og sigar, synet av storblomstrete kjoler og svarte sjal. Følelsen av en fortid og nåtid som glir over i hverandre. Noen fester jeg burde ha vært på, noen danser jeg burde ha danset på høye hæler, enda jeg ikke kan det. Noen grenser som ikke finnes.
Årets plate, La Cantina, er den sjette i rekka, om man regner med soundtracket til filmen Frida. Og det skal man absolutt. Hvem andre enn Lila Downs kunne vel bedre ha omskapt Frida Kahlos liv og lerreter til musikk?
Som datter av en skotsk-amerikansk filmskaper og en mixtec-indiansk sanger kunne Lila gjennom oppveksten bevege seg ubesværet mellom USA og Mexico. Først som voksen innså hun hvordan mange av hennes meksikanske landsmenn ofret - og stadig ofrer - livet i forsøket på å ta seg over den grensa. Det resulterte i plata La Linea/Border (2001), der hun utforsker og utfordrer musikalske og geografiske grenser, og kritiserer kapitalismen, de nord-amerikanske frihandelsavtalene og utbyttingen av immigranter i USA. I 2004 kom så Una Sangre/One Blood, blant annet med den mørke sangen "Dignificada", om den meksikanske menneskerettighetsadvokaten Digna Ochoa, som døde under mystiske omstendigheter i 2002.
Mens hun ennå vurderte en karriere som klassisk sanger studerte Lila Downs samtidig antropologi. I dag krysser hun de to veiene kontinuerlig, der hun streifer rundt i Mexicos rikholdige musikalske skattkammer og leker seg med boleros, salsa, cumbias og rancheros. Hun gjenforteller glemte historier og dikter opp nye, blåser støv av gamle melodier og komponerer sine egne. Det er likevel stemmen som først og fremst trollbinder deg - tørr, mørk, varm og dramatisk, som hos en portugisisk fadosanger.
På La Cantina har hun dekket til fest på en bar i hjembyen Oaxaca, med blant annet den fenomenale trekkspilleren Flaco Jimenez som gjest. Valg av instrumenter og arrangementer ellers er kanskje ikke alltid like overbevisende - det blir litt vel mye ivrig el-gitar à la 70-tallet innimellom. Men stemninga skrus i taket allerede fra åpningslåta "La Cumbia del Mole", og siden svinger glassene og humøret mellom det muntre, melodramatiske og melankolske, akkurat slik en skikkelig fiesta skal, med eller uten sigar og høye hæler.

(Ny tid nr.20/2006)