Da Vibeke Schjødt måtte fjerne det ene brystet for fire år siden, var det nesten så hun gledet seg til arret som ville dukke opp

Foto: Anne Elisabeth Næss

I 1999 kom boka Kvinnebryst av Marilyn Yalom ut. Her feires pupper i alle størrelser og fasonger, også de som ikke er der lenger. Ett av bildene er kjent fra feministiske plakater og kalendere gjennom nesten tjue år, og viser den amerikanske forfatteren Deena Metzger. Hun er naken og strekker armene mot sola, slik at tatoveringen over arret der det før var et bryst, virkelig kommer til sin rett.
- Jeg så bildet i boka og bestemte meg for at jeg også ville ha et slikt et, smiler Vibeke Schjødt (54).
Hennes historie har mange paralleller til Bodil Espedals. Også hun ble kalt inn til mammografi, og først da oppdaget de en svulst i brystet.
- Jeg fikk valget mellom å bevare brystet i første omgang mot å ta en cellegiftkur. Men de kunne jo ikke garantere noe, og det viktigste for meg var å bli frisk. Å fjerne et bryst var helt underordnet. For hvem sin skyld skulle jeg ha bevart brystet? For min egen identitet spilte det ingen rolle, og heller ikke for hun som var kjæresten min på denne tiden.
Det er ikke noe problem å tatovere arr så sant de har fått "hvile" i to år etter operasjonen. Tatovøren som Vibeke fant fram til, hadde likevel aldri jobbet med et arr etter brystkreft før. Hun strødde små kvinnetegn over det hele, der noen hang sammen og andre fikk sveve fritt, akkurat slik Vibeke ville ha det.
- Flere at damene jeg traff på klinikken sa de skulle ønske de kunne gjøre som meg og gi blaffen i å bruke protese. "Men mannen min vil helst at jeg gjør det"... var unnskyldningen.
Vibeke har en voksen sønn og ramler dermed mellom flere stoler.
- Da jeg var innlagt, ble jeg intervjuet av en gruppe medisinstudenter som blant annet skulle kartlegge risikofaktorer. Jeg fikk en masse heterospørsmål om prevensjon og slikt og kunne jo bekrefte at jeg hadde ammet. Men da jeg uoppfordret fortalte at jeg var lesbisk - jeg regnet jo ikke med at de ville komme på å spørre om det av seg selv - så jeg at øynene gikk litt i kryss for dem. Helsevesenet tenker tydeligvis at du er hetero inntil det motsatte er bevist, ler hun.
Også Vibeke er egentlig bibliotekar, men har vært uføretrygdet i noe. Nå er hun likevel tilbake igjen på skolebenken, på grunnkurs trearbeiderfag. Målet er å bli møbeltapetserer når hun blir stor.
- Å ha hatt en alvorlig sykdom setter mange følelser i sving, og jeg tenker mye på hvor heldig jeg har vært. Det kunne jo ha gått mye verre.

(Blikk 1/03)