4. februar 1998 falt Patricia Clayford sammen i smerter på jobb. Da hadde hun allerede visst at noe var galt i fire måneder, uten å bli tatt på alvor. På sykehuset fikk hun diagnosen kreft.

Foto: Anne Elisabeth Næss

- Magen min begynte å vokse, og jeg var så utrolig trøtt hele tiden. I lunsjpausene orket jeg ofte ikke å bli med de andre opp i kantina, men ble bare liggende over pulten og sove.
Allmennlegen til Patricia (39) var enig i at slik skulle det ikke være og mente det kunne være en cyste. Hun bestilte time til henne på Aker sykehus, der Patricia skulle få gynekologisk undersøkelse med ultralyd. Bare slik kunne de få avdekket om det var en cyste som gjorde at magen vokste. Men to ganger rotet sykehuset vekk henvisningen. Først kunne ikke Ullevål og Aker bli enige om hvilken bydel Patricia tilhørte. Da det endelig var bestemt at Aker skulle ta saken, bestilte legen time på nytt. Men da Patricia møtte opp til avtalt tid, fikk hun bare vite at de hadde rotet bort henvisningen igjen, og hun fikk ingen time. Til slutt bestilte Patricia selv undersøkelse på en privat klinikk.
- Men der var det ventetid, og innen jeg kom så langt, sprakk altså cysten. Det bør jeg kanskje være glad for i dag, for jeg vet jo ikke hvordan det hadde gått om den hadde fått være der enda lenger.

Stor som en håndball
Da Patricia endelig våknet opp for alvor etter et par dager på sykehuset, hadde de allerede fjernet den ene eggstokken. Cysten som sprakk, hadde hatt en diameter på 20 cm, like stort som en håndball.
Da Patricia var på beina igjen etter seks måneder med cellegift, gikk hun til sak mot Aker sykehus. Hun mente at mye kunne vært spart om de ikke hadde rotet vekk henvisningene, slik at hun måtte vente.
- Jeg var til og med oppe på Aker og sa at "det må være en cyste i magen min", men ble ikke tatt på alvor.
Pasientskadeerstatningen ga henne først medhold, men siden trakk de saken. De mener at det ikke er mulig å si hvor avgjørende de fire månedene med venting var for utfallet.

Fantasisk bakkepersonell
Februar neste år er det fem år siden hun fikk kreftdiagnosen. Ennå går Patricia til kontroller, og alle prøvene så langt har vært bra.
- Jeg har hele tiden vært åpen om at jeg er lesbisk, og har ikke møtt på noen former for homofobi. Sykepleierne og resten av bakkepersonalet var i det hele tatt fantastiske. Elin, som var kjæresten min da, fikk blant annet sove med meg på dobbeltrom den første tiden. Men jeg tror ønsket mitt om barn hadde blitt tatt mer på alvor om jeg hadde vært hetero. Før den andre operasjonen ga jeg uttrykk for at jeg ville de skulle ta ut noen egg og fryse dem ned. Det ble avvist. Jeg innbiller meg at de ville ha vært mindre avvisende om det var snakk om en heterofil kvinne. Hva jeg skulle ha gjort med eggene, er jeg ikke sikker på. Jeg vet ikke helt hvor langt de har kommet med slikt her i Norge. Men jeg ville ha muligheten til å ta vare på egg, og den fikk jeg altså ikke.
I dag føler Patricia seg frisk og relativt trygg, selv om frykten alltid dukker opp når hun får vondt ett eller annet sted.
- Oppfølgingen etter kreft kunne vært bedre. Jeg har blant annet slitt med å finne de riktige hormonene som kan erstatte det som gikk tapt da livmoren og eggstokkene ble fjernet. Hormonbalansen svinger, men det er det ingen som tar tak i på ordentlig. Men ellers føles alt så enkelt og problemfritt, nå når jeg er frisk. Jeg har jo vært heldig. Var liksom ikke helt klar til å dra....

(Blikk 1/03)