Da Bodil Espedal fikk kreft, var det å fjerne et bryst, prisen for å overleve. - Men vi har jo fortsatt tre igjen i familien, pleier kjæresten Marja Bergström å si.

Foto: Anne Elisabeth Næss

For to år siden stod døden på trappa utenfor det gule huset. Det er nesten vanskelig å tro, for innenfor døra er det lyst og lunt, med bøker, bilder og katter hvor enn man vender blikket. På kjøkkenet svinser to livlige damer, like nystekte som eplepaien de serverer, etter ferien på Lesbos.

En uvelkommen 50-årspresang
Det var år 2000, og Bodil Espedal hadde nettopp rundet 50. Med bursdag i november var det så vidt hun ble fanget inn i den store mammografiundersøkelsen som omfattet alle kvinner født i 1950 og tidligere.
- Jeg følte meg helt frisk og hadde ikke merket noen klumper i brystet, så det kom som et sjokk. Det var bare to år siden sist jeg var til mammografi, og da så de ingenting. Etter flere undersøkelser viste det seg at jeg hadde grad 3, den mest aggressive formen for brystkreft.
Brystet måtte opereres vekk, og litt senere også 15-16 lymfeknuter under venstrearmen.
- Jeg var heldig, for det var ikke kreft i lymfeknutene, noe som betyr at sjansen for spredning ellers er liten.
Selve det å fjerne brystet var en enkel operasjon, og medførte ikke noe særlig med fysiske plager siden det er så få smertepunkter i brystet. Det som gjorde vondt, var frykten.
- Hele prosessen bestod av en masse ventetid. Hver undersøkelse ble på en måte bagatellisert. Hele tiden - helt fra mammografiundersøkelsen og videre - fikk vi høre at sjansene for at prøvene skulle vise det verst tenkelige, var så små. Og så fikk vi den verste beskjeden, gang på gang, forteller Marja og ser på Bodil:
- Dette tror jeg ikke at jeg har fortalt deg før... Men da jeg stod inne hos legen mens vi fortsatt ventet på endelig beskjed, og så på ultralydbildet som viste svulsten... Den hadde fasong som en krabbe, slik kreftsvulster har... Jo, brystkreft er et møte med døden.

Nei til protese
Men det gikk bra denne gangen, slik det gjør i 80 prosent av tilfellene med brystkreft.
- Det var rart å ikke ha noen brystvorte lenger. Men å miste et bryst betyr plutselig ingenting mot det å bli frisk, sier Bodil bestemt.
Likevel: I informasjonen som kom i posten fra Kreftforeningen etter operasjonen, handlet det meste om å erstatte det tapte brystet. Men protese var og er uaktuelt for Bodil.
- For det første har jeg aldri gått med BH før, og det måtte jeg ha begynt med da. For det andre mener jeg at du må akseptere den kroppen du har. Det å bli glad i kroppen min er noe jeg har lært gjennom årene som feminist og åpen lesbe - på Kvinnehuset på 70-tallet, på feministleirene på Femø og på nakenstrendene. Da vi var på Lesbos nå, badet jeg selvfølgelig naken. Hvis folk har problemer med det, er det deres problem og ikke mitt.
- Men du har jo fått høre at det er tøft av deg å velge å ikke bruke protese. Jeg har i alle fall fått høre det, skyter Marja inn. Da noen naboer lurte på hvordan det var for Bodil å skulle leve med bare ett bryst, svarte Marja at "vi har jo fortsatt tre igjen i familien". Da lo heteronaboene.
- Jeg tror at for lesber betyr ikke utseendet så mye for identiteten som det tydeligvis gjør for heterofile damer. Det er jo et erogent område som har gått tapt, og det hadde vært trist å miste begge to, men det viktigste er å leve.

Føre var
Et par år tidligere måtte Bodil fjerne en eggstokk på grunn av mistanke om kreft. Den gangen var det heldigvis falsk alarm.
- Jeg har vært mye syk opp gjennom årene, så kan jeg unngå noen sykdommer, gjør jeg det. Derfor er jeg flink til å komme meg av sted til både mammografi og gynekologisk undersøkelse.
- Jeg er ikke så flink, innrømmer Marja.
- Skriv at det er dumt å la være, sier kjæresten med et ertende smil.
- Jeg kommer meg liksom aldri av gårde. Tenker jo at nei, nå burde jeg... Men mammografi har jeg vært på.
Marja og Bodil har vært sammen i 16 år. I 1991 flyttet de til det gule huset, kneisende på en høyde i Arendal, med fjorden rett nedenfor. Marja er psykolog og tar imot pasienter på kontoret i kjelleren. Bodil er uføretrygdet etter mange år som bibliotekar. Hun var for øvrig en av forfatterne av På sporet av den tapte lyst, et must i enhver litteraturelskende lesbes boksamling.
- Vi har alltid vært åpne her i Arendal og har blant annet skrevet mange leserbrev om homofili i lokalavisa. Når du først er åpen på et område, tror jeg det er lettere å være åpen på andre områder, for eksempel når det gjelder sykdom, mener Bodil.
Brystkreft er den hyppigste kreftsykdommen blant kvinner. Hvert år oppdages i underkant av 2500 nye tilfeller. Likevel opplever både Bodil og Marja at kreft fortsatt er tabubelagt.
- Denne uken fikk jeg faktisk en ny pasient som kom fordi hun hadde kreft og hadde behov for å prate om det. Jeg har hatt kontor her i tolv år, og enda er det første gang jeg opplever noe slikt.
- Når du først blir alvorlig syk, er det en fordel å være lesbe. Da er du vant til å slåss, og vant til å snakke om ting, slår Bodil fast.

Det skjøre livet
Åpne har damene selvsagt vært overfor helsevesenet hele tiden, uten at det har budt på problemer. Begge skryter av både Arendal og Kristiansand sykehus, som med den største selvfølge har behandlet Marja som nærmeste pårørende.
Ennå en stund må Bodil gå til kontroll en gang i året, men ellers tenker hun ikke så mye på kreften.
- Selvfølgelig må jeg hele tiden leve med den lille usikkerheten. Men det må man jo uansett. Det er jo så mange andre sykdommer man også kan få. Å tro at livet er sikkert, er en illusjon. Lev mens du kan! Bruk pengene!
Og til slutt siterer Bodil Too-ticki, en av vennene til Mummitrollet: "Alt er veldig usikkert. Det er nettopp det som er så beroligende. "

(Blikk 1/03)