Desi-feminist på høye hæler

Lavleen Kaur gjør opprør ved å nekte å stå på kjøkkenet når det er fest.

- Jeg har alltid tenkt på meg selv som feminist, med moren min som min største rollemodell. Men samtidig har jeg til tider hatt et litt ambivalent forhold til det begrepet, ettersom jeg har oppdaget at mye av det jeg ser på som feministisk ved både meg selv og mamma ikke blir ansett som feministisk i vesten. I 8.marstogene oppdager man fort at man tydeligvis skal ha en annen innpakning enn den jeg har og er representant for. Høye hæler, utringede topper og sminke drar liksom den gjengse feminismen litt ned…

Dollete kriminolog
Lavleen Kaur er 28 år og datter av indiske foreldre som innvandret til Norge på begynnelsen av 1970-tallet. I fjor skrev hun hovedfagsoppgave i kriminologi med tittelen Frihetens pris på godt og vond. Relasjoner til primære miljøer etter et utradisjonelt ekteskapsvalg i det flerkulturelle Norge. Nå jobber hun som vitenskapsassistent ved Institutt for kriminologi i Oslo, mens hun håper på å få doktorgradsstipend til å kunne forske videre innen feltet.
Ved siden av den akademiske karrieren danser hun og driver med teater. Akkurat nå er hun engasjert i et pilotprosjekt ved Nationaltheatret, der man prøver ut en indisk/norsk versjon av Et dukkehjem. Lavleen er tiltenkt rollen som Nora.
- Sammen med mine etnisk-norske venninner kan jeg bli overrasket over hvilken dolle jeg er. Jeg opplever jo at i det norske feministiske miljøet blir det ansett som way out å gå med miniskjørt og utringete topper. Men klesstilen min er en måte for meg å provosere den konservative delen av desimiljøet, en måte å gjøre opprør på. Signalet blir at "dette er min kropp, jeg går kledd akkurat som jeg vil, jeg gjør akkurat som jeg vil, to hell with you". Og når det for eksempel er indisk fest, og alle damene står på kjøkkenet og lager mat, går jeg inn i stua og setter meg sammen med gutta foran tv'n. Men jeg vet at på universitetet ble pakistanske medstudenter advart mot å vanke sammen med meg. Det het seg at jeg som gikk i miniskjørt ikke kunne ha bra innflytelse på de andre. Til det var jeg ikke desi nok.

En guttejente av en mor
Lavleen kommer stadig vekk inn på sin mor, Jagdish, en guttejente fra landsbygda i Punjab, og en av sju søstre. Mormoren og morfaren valgte radikalt nok å gi alle døtrene sine utdannelse i stedet for å betale medgift for dem da de giftet seg. Det var deres måte å markere at jentene var like mye verdt som den ene sønnen deres.
- Jeg har alltid sett på henne som en veldig sterk stå-på-kvinne som virkelig har fightet i forhold til rammene som har blitt satt opp rundt henne. Ikke ved å bryte dem, men ved å stille spørsmål ved dem og provosere.
En lignende strategi er det Lavleen selv har valgt. I hovedfagsoppgaven tar hun opp hvordan majoriteten av tokulturelle ungdommer velger å ta sine konfrontasjoner i små doser framfor å bryte tvert med familien når spørsmålet om ekteskap dukker opp. Også i sitt eget liv har hun sett nødvendigheten av å drive "lobbyvirksomhet" helt siden tidlig i tenårene for å skape seg det rommet hun ønsker å ha.

Krever svar
- Jeg har hele tiden gjort små opprør underveis, også overfor mamma. For selv om hun ser på seg selv som frigjort og liberal, synes jeg også hun går i noen feller av og til, som å si at "det sømmer seg ikke å gjøre slik og sånn". Dette har vært en av mine måter å være feminist på - stille spørsmål ved slike holdninger hos foreldrene mine, og kreve et svar.
En slik strategi tror hun imidlertid bare er mulig om man lever i et miljø som til syvende og sist aksepterer disse små opprørene.
- Jeg har tross alt en far som helt fra jeg var liten leide seriøse kunstfilmer, mange av dem med et feministisk budskap, i stedet for Bollywood-filmer.
Familien er ikke muslimer, men sikher. Lavleen opplevde derfor den store hijab-debatten for to år siden både innen- og utenfra.
- Jeg synes det er en vanskelig debatt, og har stort sett valgt å forholde meg nøytral til den. Jeg tenker vel stort sett at folk må ha rett til å gå kledd slik de selv vil, og ser på hijaben som et hodeplagg av samme sort som den turbanen som faren min bærer. På samme måte har jeg latt være å klippe håret mitt, ettersom dette er påbudt innen sikhismen, enda det var perioder i tenårene da jeg ønsket meg en annen frisyre. Men grensen går for meg ved burkaer. Jeg var i London i sommer da det var på det aller varmeste og har aldri sett så mange kvinner i burkaer som da. Hvordan kan dette rettferdiggjøres, lurer jeg på, når jeg ser burkakledte småjenter ved siden av gutter i shorts. Det blir nesten som å se kvinner i bånd. Etter noen dager hadde jeg lyst til å kline til hver eneste mann som gikk sammen med en dame i burka.

Desifellesskap
Men at hun tilhører en annen religion enn de fleste andre desier i Norge, gjør ikke fellesskapsfølelsen mindre.
- For meg har desi-begrepet noe med Punjab-området og kulturen her å gjøre, en betegnelse som viser at vi har et felles språk, og mye av den samme humoren og holdningene. Og ettersom 80 prosent av inderne og nesten alle pakistanerne som har innvandret til Norge er fra Punjab, blir desi-begrepet også interessant for etniske norske. Og spør du meg hva en desi-kvinne er, blir definisjonen min en kvinne som er ganske tradisjonell, men samtidig veldig klar i sin mening og sak, og som ikke lar seg vippe av pinnen så lett.
Selv som ikke-muslim mener Lavleen det snarere er desi-kulturen enn islam som kan fungere som et kvinneundertrykkende element.
- Det er vel først og fremst snakk om imamer og andre ledende menn som liker å tolke islam i en bestemt retning, for slik å vedlikeholde en kultur eller sosial setting som passer nettopp dem. Jeg kjenner desigutter som får fly på byen og dra på de villeste partyturene, mens foreldrene deres reagerer på desijenter som går i vestlige klær og er ute seint, det vil si etter halv seks.... Men det pågår jo en revolusjon nå, der ungdom og kvinner selv har begynt å lese de religiøse tekstene og gjør dem til sine i diskusjonene.

Ingen kan favne alle
Etnisk norsk feminister blir av og til beskyldt for å svikte kvinner med ikke-norsk bakgrunn. Lavleen er ikke så veldig enig i denne kritikken.
- Det finnes selvfølgelig desifamilier og -miljøer der undertrykkelsen er sterkere enn det jeg har opplevd, der er det kanskje ikke rom for disse små opprørene jeg snakker om. Men disse gruppene finnes jo også i etniske norske miljøer, uten at dere blir kritisert for ikke å bry dere om dem. Jeg tror uansett ikke at noen organisasjon kan dekke alle kvinners behov eller alle former for feminisme. Jeg føler for eksempel ikke at MIRA-senteret representerer meg, til det er de for A4 i forhold til å definere hva feminisme er. Og det at dere opplever at så få førstegenerasjons innvandrerkvinner søker seg til dere, skyldes vel at de ikke har noen etnisk norske venninner som kan dra dem med. For det var vel gjennom venner og bekjente de fleste av dere selv kom i kontakt med feministiske organisasjoner og miljøet?
Men hvis hun hadde vært etnisk norsk, lurer jeg på, på hvilke måte ville hun vært annerledes, som kvinne og som feminist?
- Jeg tror jeg hadde gitt mer faen. Nå har jeg liksom så mye å bevise. Og mange i min generasjon føler nok at de gjør opprør innenfor sine rammer, og at det er nok. En del kommer kanskje fra en så strikt setting at bare det å få ta en utdannelse og gå vestlig kledd kjennes som en seier god nok. Dermed innser vi ikke hva vi går glipp av. Kanskje. Jeg vet ikke. Men jeg ønsker ikke at desikulturen skal bli lik den etnisk norske kulturen på alle punkter. Som feminist ønsker jeg verken å måtte leve på premissene til en patriarkalsk kultur eller til hvite kvinner som skal fortelle meg hvilke idealer jeg skal ha. Jeg synes for eksempel at vi er mye flinkere til å verdsette både det feminine og det maskuline, to ulike måter å uttrykke sin natur på. Men jeg er opptatt av feministiske kampsaker som likelønn, og jeg ønsker meg mer likestilling i hjemmet og en bedre fordeling av arbeidsoppgavene. Det tror jeg da også kommer med andre- og tredjegenerasjon, i alle fall om man gifter seg med en som selv har fått input fra både vestlige og desikulturen..

(Fett 3/05)