 Payback-time
Hvor ble alle lesbene av, spør Tiina
Rosenberg seg i sin nye bok, L-ordet.
L-ordet
er skrevet i etterpåklokskapens raseri, etter mediekjøret
Rosenberg ble utsatt for i fjor høst i forbindelse
med sitt engasjemet i det svenske partiet Feminisk initiativ.
Drapstrusler og beskyldninger om forskningsjuks var bare et
par av ingrediensene i kampanjen mot teaterviteren og kjønnsforskeren,
som i mellomtiden har blitt professor ved universitetet i
Lund. Men først og fremst var "problemet"
for både mediene, velgerne og en del av partifellene
at hun var så altfor lesbisk.
- Egentlig var jeg inn i helvete forbanna, men i stedet for
å skrive en eller annen skråsikker smørje
om alt som har skjedd, ville jeg heller se nærmere på
dette med det lesbiske og den lesbiske feminismen, forklarte
hun i et intervju med den svenske avisa Arbetaren i sommer.
Dårlige kår for L-ordet
Derfor har Rosenberg gravd seg ned i L-ordets historie, som
har dårligere kår på svensk enn på
norsk, på godt og vondt. Mens vi her på berget
stort sett lever godt med betegnelsene "lesbisk"
og "lesbe", valgte svenske, kvinnelige homopolitiske
aktivister på 90-tallet langt på vei å skrote
ordet "lesbisk" og i stedet ta i bruk ordet "flata".
Det er et begrep som favner ikke bare lesbiske, men også
biseksuelle og transkjønnete kvinner. En åpnere,
mer inkluderende betegnelse, med andre ord - skeivere, mer
"queer". Men kanskje også mer usynliggjørende,
mindre farlig?
Nettopp forholdet mellom "lesbisk" og "queer",
og i neste omgang forholdet mellom den lesbiske feminismen
og den queere aktivismen er noe av det Rosenberg diskuterer,
og som gjør L-ordet til en tankevekkende og engasjerende
bok. Det er også en modig bok, all den tid Rosenberg
selv har vært en av guruene for den store skaren av
unge homopolitiske aktivister som begynte å kalle seg
queerfeminister etter å ha lest Rosenbergs Queerfeministisk
agenda, fra 2002. Nå har hun valgt å stoppe
opp for å spørre seg selv og oss andre: Går
vi i riktig retning? Hvor vil vi hen? Og hvem er egentlig
"vi"?
De queere årene
Tidlig i 2003 gjorde jeg et intervju med to av de unge aktivistene
fra Stockholmsgrupperingen Queer Dykes, begge på randen
av utbrenthet. Det var så mange foredrag de ville ha
med seg, så mange bøker å lese, så
mange nye tanker å tenke, og så liten tid.
"De queere årene" har Tiina Rosenberg døpt
tiåret 1995-2005. De begynte med de første artiklene,
forelesningene og diskusjonene om queerteori på svensk,
fortsatte med Lukas Moodyssons film Fucking Åmål
og Europride i Stockholm 1998. Siden har det sydet i Sverige.
Stockholm Pride har bare vokst og vokst - i år var det
30 000 som gikk i paraden. Samtidig har den politiske delen
av homouka - alle workshopene, foredragene og seminarene på
Pride House - blitt en stadig viktigere arena for diskusjoner
rundt kjønn og seksualitet.
Og underveis har den queerfeministiske falangen havnet i stadig
klinsj med både deler av den (hetero)feministiske bevegelsen,
men også med deler av homobevegelsen. Krangelen har
først og fremst handlet om de tre sedvanlige PPP-spørsmålene
(porno, prostitusjon, pedofili) samt transkjønnedes
adgang til og talerett på de ulike arrangementene og
møteplassene. De svenske transkjønnede queeraktivistene
er kanskje ikke mange, men bare med sitt blotte nærvær
stiller de fundamentale spørsmål rundt hva kjønn
og seksuell identitet egentlig er og skaper politisk baluba.
Myten om 70-tallslesbene
Hvor er så linken mellom lesbiske 70-tallsfeminister
og transkjønnede 2006-feminister? Rosenberg løfter
fram en annen historie enn den vi er vant til å høre
om 70-tallets lesbiske feminisme, og viser hvor viktig den
var for framveksten av queerfeminismen. Gjennom samtaler med
sentrale stemmer innen svensk feminisme - Pia Laskar, Ulrika
Dahl, Mian Lodalen, Diana Mulinari, Stina Sundberg m.fl. -
avliver Rosenberg mytene om 70-tallslesbene som livmordyrkende,
mannshatende fanatikere med ett mål for øye:
å omvende alle andre kvinner til "lesbianismen".
Drømmen om søsterskapet er vel så mye
heteroseksuelle kvinners feministiske utopi. "Det dårlige
ryktet som lesbisk feminisme har fått helt ufortjent
må nyanseres og analyseres på nytt", krever
Rosenberg. Nå er det nemlig "payback-time":
Heteroseksuelle feminister har en gjeld å betale tilbake
til lesbiske og andre ikke-heteroseksuelle feminister, etter
at de sistnevnte i alle år har støttet opp om
heterofeminismen og dens evige likestillingsprosjekter.
Måtte bare Rosenbergs velbegrunnede raseri bli hørt
når deler av den norske venstresiden nå begynner
å snakke om å danne et nytt, feministisk parti.
(Ny tid, 27.10.06)
|
