- Det jeg er mest redd for, er å miste meg selv. At jeg ikke lenger er mennesket Victor, bare krigeren Victor, sier Victor Juliet Mukasa, leder av Sexual Minorities Uganda (SMUG).

Ugandiske Juliet var fra en velstående familie og hadde alle muligheter. Likevel holdt hun på å gå under. Men i 2003 klarte hun å reise seg igjen, som Victor. Siden har hun slåss.

De fleste lesbiske i Uganda er usynlige. De glir inn blant de andre kvinnene, lever et tilsynelatende heteroseksuelt liv med mann og barn, eventuelt med en hemmelig jentekjæreste ingen må få vite om.
Men tredve år gamle Victor - eller Juliet Mukasa, som er hennes egentlige navn - er ikke usynlig. Det verken kan eller vil hun være. Helt siden hun var liten har hun vært en "tomboy", en guttejente. Hun hatet skoleuniformen som selvfølgelig inkluderte skjørt, og hun protesterte høyrøstet mot å måtte gå med kjole på skoleavslutningene enda faren hennes ga henne juling for det.
Så forelsket hun seg i en klassevenninne da hun var 15.
- Jeg kjente at noe var galt, og fortalte hva jeg følte til moren min. Hun verken skjelte meg ut eller banket meg, slik de fleste andre afrikanske foreldre ville ha gjort. I stedet sa hun at vi skulle be til jomfru Maria om at hun skal ta disse følelsene vekk.
Så da begynte jentungen Juliet å be. Da det ikke hjalp, oppsøkte hun flere forskjellige prester i håp om å få hjelp.
- Jeg gikk fra kirke til kirke, på leting etter Gud. I en av kirkene ble jeg rett og slett seksuelt trakassert. Prestene tvang av meg klærne, la hendene på underlivet mitt og skulle drive ut det de mente var en mannlig demon i meg. Til slutt hadde jeg fått nok av alt dette og bestemte meg for å snakke med Gud direkte, ikke via noen andre. Jeg snakket og snakket, overalt, hele tiden, og etter hvert fant jeg en form for forsoning med Gud og meg selv. Ja, jeg er en synder, jeg har gjort mye galt i mitt liv, men min seksuelle orientering er ikke en synd, det vet jeg nå.

I rennesteinen
Victor er fra en velstående, katolsk familie i Ugandas hovedstad Kampala. Hun ble sendt på de beste skolene, fikk gode karakterer, hadde alle muligheter. Likevel: For bare fire-fem år siden fant hun seg selv i rennesteinen. At hun selv hadde forsonet seg med Gud, hjalp ikke så lenge familien og vennene hadde vendt henne ryggen. Hun sleit med å finne noen som ville ansette en tomboy som henne. Hun hadde begynt å drikke for mye, og tok dop. Til slutt ble hun også hjemløs.
- Og jeg innså at alt hadde en eneste årsak: at jeg hadde en annen seksuell orientering, at jeg var lesbisk. Det var da jeg begynte å bli sint.
Det viste seg at hun var ikke den eneste sinte. På baren i Kampala hvor hun allerede hadde hengt en del, ble hun kjent med andre lesber som også var lei av usynliggjøringen, fornedrelsen og forfølgelsen de ble utsatt for, fra familien, skolen, kirken, media og myndighetene. Slik ble den lesbiske organisasjonen "Freedom and Roam Uganda" til, i 2003.
- Det er det som er målet vårt: "to roam freely", å kunne "vandre rundt" som vi vil i vårt eget land.

Utstrakt homofobi
Seksuelle forbindelser mellom menn er forbudt i Uganda. Kvinner er i utgangspunktet ikke nevnt i loven, men lesbiske utsettes likevel for den samme forfølgelsen som homofile menn. President Museveni har sammenlignet homofile med "svin". I bokhandlene i Kampala selger man heftet Pornografi, homoseksualitet, lesbianisme og ungdommen. En praktisk guide for å forebygge. I februar i fjor planla noen ugandiske kvinnegrupper å sette opp teaterstykket Vaginamonologene av den amerikanske forfatteren Eve Ensler. Oppsettingen skulle være en del av en kampanje mot vold mot kvinner, og billettinntektene skulle gå til støtte for mishandlede kvinner i krigsområdene i nord. Men det statlige medierådet forbød oppsettingen fordi de mente stykket promoterte "ulovlig og unaturlig sex, homoseksualitet og prostitusjon". Informasjonsminister Nsaba Butoro skrev en kronikk om sensuren av Vaginamonologene i den regjeringsvennlige avisa New Vision Her fastslo han at "homoseksualitet er mot våre tradisjoner og kultur", og at det var regjeringens oppgave å beskytte befolkningen mot "umoralske haier".

En tenåringstragedie
I 2003 lot Victor seg intervjue i et radioprogram.
- Jeg ville ikke bruke mitt eget navn i programmet, og det var da jeg begynte å kalle meg Victor, for "victory", forteller hun.
Bakgrunnen for intervjuet var en tragedie som var blitt slått stort opp i media: En tenåringsjente var blitt slått foran øynene på medelevene og deretter utvist fra internatskolen hun gikk på da det ble oppdaget at hun hadde skrevet kjærlighetsbrev til andre jenter. Foreldrene fortsatte å banke henne og sendte henne siden tilbake til skolen, med krav om ytterligere avstraffelse av jenta. Etter å igjen ha blitt slått helseløs, fikk jenta feber og kom seg på sykestua, der hun ba om smertestillende tabletter. Det endte med at hun tok dem alle på en gang slik at hun døde, etter å først ha etterlatt seg et selvmordsbrev.
- Jeg mener at jenta ble drept, at hun ble tvunget til å gjøre det slutt. Men da historien ble kjent gjennom media, var det ingen som kritiserte verken skolen eller foreldrene for det de hadde gjort mot henne. Tvert imot: folk mente jenta fortjente det, at dette var den eneste måten man kunne få bukt med "problemet" på. Og ingen av de såkalte menneskerettighetsforkjemperne i landet sa ett ord. Det kjentes som om det var meg og de andre lesbiske de hadde slått ihjel. Det kunne jo like gjerne vært oss, sier Victor.
Så da troppet hun opp i radioen, presenterte seg som Victor, fordømte det som hadde skjedd og forlangte at også homofile, lesbiske, bifile og transkjønnede skulle ha rett på et minimum av beskyttelse i Uganda.

I dekning
Siden da har Victor slåss. I 2003 fikk hun i stand et møte med den statlige menneskerettighetskommisjonen i Uganda for å snakke om homorettigheter, men opplevde bare å bli latterliggjort og trakassert. I 2004 ble hun leder for den nystartede paraplyorganisasjonen Sexual Minorities Uganda (SMUG), som Freedom and Roam Uganda er en del av. I fjor ble hjemmet hennes ransaket av myndighetene, dokumenter og bøker om homospørsmål ble beslaglagt, og en kenyansk venninne som tilfeldigvis var på besøk, ble innbrakt til politiet med beskjed om å føre Victor til dem. Siden har Victor holdt seg i dekning.
- Det har vært en del forvirring rundt navnet mitt, og derfor tok det lang tid før myndighetene fant meg. Noen ganger kalte jeg meg Juliet, andre ganger Victor. Men nå bruker jeg Victor hele tiden, og det har blitt noe mer enn bare navnet mitt. Det har blitt en inspirasjon.
Mange av de som har blitt kjent med Victor det siste året tror hun er en mann på grunn av måten hun kler seg og ter seg på, og Victor lar dem bare tro det. Det gir henne en form for beskyttelse. Av samme grunn later hun ofte som at hun ikke forstår sitt morsmål luganda, slik at ukjente skal tro at hun er sør-afrikansk turist.
Hun står i dag under Amnesty Internationals beskyttelse som en "risikoutsatt menneskerettighetsforkjemper" og får praktisk og økonomisk støtte fra Urgent Action Fund. I en periode oppholdt hun seg utenfor Uganda, men er nå tilbake igjen i Kampala og har bestemt seg for å gå til sak mot myndighetene for å erklært husransakelsen i fjor for ulovlig. Vinner hun saken, har hun fått slått fast at også homoer i Uganda har rett på et minimum av beskyttelse. Det vil være en stor seier og et lite steg i riktig retning. Taper hun, må hun sannsynligvis rømme landet.
- Jeg både vil og vil ikke dra herfra. Jeg har en kjæreste i USA som jeg traff da hun jobbet her i Kampala i fjor. Jeg vet jeg kunne ha det bra sammen med henne. I USA ville vi kunne vise oss sammen på gata, til og med gå ut og danse. Men samtidig vil jeg jo være her i Uganda, og være med i kampen. Jeg er en kriger, og derfor vil jeg være en del av frigjøringen, ikke bare høre om den.

(Kvinner sammen 2/06)