Skorpepilleren

- Jeg tror på det ekle og voldelige sier Kjersti Horn og kjører kniven i hjertet ditt.

Foto: Nina Boström

Mamman: (till publiken) Vi har en fin och söt liten dotter. Vi har en dotter som vilken vanlig dotter som helst.

Året er 1998, og Kjersti Horn har akkurat fått beskjed om at hun må skifte ut begge hoftene.
- Jeg var på vei ut i verden, og så poff... Det var slik det føltes. Som om alle bare hadde gått og løyet for meg og sagt at jeg var som alle andre. Og at jeg hadde løyet for meg selv. Som funksjonshemmet jobber man hele tiden med å akseptere at man er nettopp det. Men jeg hadde vel kanskje jobbet vel mye med å late som om funksjonshemningen ikke eksisterte. Dermed ble det et skikkelig kræsj å få beskjed om at jeg måtte ta et år og bare konsentrere meg om å rette opp kroppen.
Ett år av livet når man er tjue år. Nettopp ferdig med scenografilinja ved anerkjente Romerike folkehøgskole. Klar for nye utfordringer. Og så sier 129 cm kropp stopp.
Hvor gjør man av aggresjonen da?
Jo, er man Kjersti Horn, datter av scenograf Per og skuespiller/teatersjef/eks-kulturminister Ellen, vender man seg mot teatret. Fordi man selv alltid har blitt dratt med på teater, barndommen gjennom. Fordi der finnes verktøy man allerede har lært å bruke. Fordi man må få det ut, denne aggresjonen, på et eller annet vis.
Og man slår seg sammen med noen kompiser fra folkehøgskolen og setter opp Shopping and Fucking av Mark Ravenhill på Centralteatret i Oslo. Man høster mye jubel for et mildt sagt jævlig stykke om pedofili, rusmisbruk og andre tvilsomme atspredelser, og man ender opp med å måtte sette opp ekstraforestillinger. Og man får det første bladet i laurbærkransen og stemplet som en av Norges mest spennende nye regissører. Fortsatt tjue år gammel, fortsatt 129 cm høy, nå med nye hofter.

Fröken: Här på vår skola får man gärna vara lite olik. Det är helt normalt. Här är alla normala. Så tycker jag i alla fall. Eller…?

Siden har begrepet "ekstremteater" hengt ved Kjersti Horn hver gang noen har forsøkt å kategorisere stykkene hun velger å sette opp. Ved Dramatiska Institutet i Stockholm, der hun går tredje året på regilinja, er det imidlertid andre som har stått for ekstremteatret denne våren. Først og fremst svenske medier. Den såkalte "porrskandalen" ved skolen, der en ubetenksom student leste opp en erotisk novelle for en gjeng seks-åringer, har fått så store oppslag at fyren har mottatt mordtrusler og har måttet skaffe seg hemmelig identitet.
- Velkommen til fengslet, flirer Kjersti og taster inn koden så vi slipper inn i instituttets nye bygg. Inne på kontoret som hun deler med sine to medstudenter på regilinja, er det hvite IKEA-lenestoler, avslåtte datamaskiner, ettermiddag og knugende stille.
- Jeg skal ha praksis på Stockholm Stadsteater til høsten, og da skulle jeg egentlig gjøre et helt forferdelig grusomt stykke om incest: Perpetrator av den tyske dramatikeren Thomas Jonnick. Jeg har jobbet med det siden november! Men nå, på grunn av denne "pornoskandalen" fikk jeg beskjed i går om at skolen ikke syntes jeg skal sette det opp likevel. Det er rett og slett nedlagt som stykke! Så hva gjør jeg nå?
Kjersti valgte å ta utdannelsen på DI i Stockholm fordi man her jobber nesten utelukkende med ny dramatikk. Dette halvåret er det barneteater som står på timeplanen, og mentor er Suzanne Osten, sjef ved scenen Unga Klara i Stockholm, filmskaper, feminist, og en av Nordens viktigste fornyere av barne- og ungdomsteater siden 1970-tallet.
- Det er Suzanne som har gitt oss temaet barn og seksualitet å jobbe med, et tema som altså viser seg å være så tabubelagt at hun kanskje ryker som lærer. Jeg synes det er et fantastisk tema, jeg.
Selv har Kjersti i samarbeid med dramatikerstudent Anna Berg jobbet fram et stykke om funksjonshemmende barn og seksualitet. Alla är normala, er tittelen. Premieren var 29.mai.
- Man snakker ikke med "vanlige" barn om seksualitet, og man snakker i alle fall ikke med funksjonshemmete om det. De blir rett og slett ikke akseptert som seksuelle mennesker. De kan være inkluderte på alle mulige andre måter, men ikke der, og det setter spor helt opp til man er voksen.

Agnes: (till publiken) Ingen känner mig!! Ingen vill nånsin känna mig - här är alla knäppa och konstiga - och ingen vill vara med mig. Varför vill ingen vara med mig?

"De", sier Kjersti. Men det handler også om henne selv. Hun er født med en skjelettsykdom ved navn Spondyloepyphyfysealdysplasi, en veldig sjelden form for kortvoksthet.
- Noen ganger tenker jeg at jeg som kortvokst slipper unna noen av de der vanlige kvinnelige problemene. Jeg får andre problemer, det er så. Men det blir en annen kvinnelighet, et annet møte, en annen posisjon i dette spillet. Fordi jeg selv ikke....fordi... Dette er kjempevanskelig å forklare altså... Jeg er ikke først og fremst kvinne, jeg er først og fremst kortvokst, ikke sant? Det er sånn det heteroseksuelle spillet fungerer. Og det kan jeg være veldig, veldig lei meg for noen ganger, men jeg kan også bruke det til min fordel. Jeg blir nødt til å finne en annen form for identitet. Når jeg ser hvordan venner holder på i et veldig stereotypt mønster, kan jeg tenke jeg at jeg er heldig som er frigjort fra alt det der - klærne, kroppen, spillet, leken. Helt fra jeg var ganske liten visste jeg at det der er jeg ikke en del av, der er jeg ikke med. Og noen ganger kan jeg tenke at det er like greit, mens andre ganger er det bare en stor sorg å ikke være inkludert.
Det er dette Kjersti prøver å lage teater om denne våren. Om det å være et funksjonshemmet barn og skulle oppdage og utforske sin egen seksualitet. Om det å måtte definere seg utenom noe som er så sentralt i hvordan man utvikler seg. Måtte definere seg og kroppen sin som ikke-attraktiv.
- I fjor sommer ble jeg spurt om å lage åpningsseremonien til verdenskonferansen Rehabilitation International på Lillestrøm. Kjempesvære greier. Og da tenkte jeg at nå får de faen ta meg ta konsekvensene av å ha spurt meg, for først var det litt sånn at "... kanskje vi kan ha Mari Boine og Sølvguttene, og kanskje Dissimilis". Men jeg ville så gjerne at det skulle bli... Jeg mener, for meg har de få gangene i livet da jeg så en film eller et teaterstykke med en kortvokst vært så viktige. Alt som blir snakket om rundt ens egen kropp ellers er sykehusjournaler, medisinering, hjelpemidler, all slags ting som først og fremst oppleves som fornedrende. Det er nesten umulig å få et positivt selvbilde som funksjonshemmet som ikke ender med fornektelse.
Derfor inviterte hun blant annet danseren Raimund Hoghe og hans forestilling Throwing Your Body Into The Fight til åpningen av konferansen.
- Han er kortvokst og pukkelrygget og ett av mine store idoler. Bare det å gå opp på en scene med en annerledes kropp er ekstremt sterkt. Man er så trent på dette med å "ikke se, ikke se/ ikke legg merke til den mannen/ se en annen vei/ nei da, det er ikke noe rart med den damen". I samfunnet vårt er det så mye kropp, det er kropp overalt! Men dette her, en pukkelrygg, det tåler man nesten ikke å se.
- Men, eh... Har du sett den siste sesongen av Absolute Fabulous, der det dukker opp en kortvokst jordmor som er fullstendig koko? Da får jeg litt sånn... freak show-følelse...?
- Ja ja ja, det var det de sa da jeg skulle lage denne åpningsseremonien også, men det kan da ikke regnes som freak show hver gang man skal se en funksjonshemmet? Da får det heller være det, så får man utfordre det tabuet. Og man får finne de menneskene som tåler det, og så får de ta støyten for alle de andre som ikke orker å gå ut døra. Dessverre, altså. Men om man applauderer bare folk klarer å knytte skolissene sine selv, da blir det freak show, da. Det der har jeg opplevd noen ganger. Det var liksom så fantastisk mye bedre at jeg fikk G på matteprøven enn om andre fikk det.

Agnes: Dom tycker att jag är konstig och äcklig och inte alls normal…
Mamman: Ja, se barn! Dom hittar då på så mycket tokigt.

Før hun begynte på DI, jobbet Kjersti et par år som assistent for daværende teatersjef ved Trøndelag Teater, Cathrine Telle.
- Cathrine sa en gang at min beste og verste side er at hvis de ringer fra Metropolitan i New York og spør om jeg vil sette opp La Traviata, så kommer jeg til å si ja. Og det er jo sant, for jeg har kjørt meg litt inn i sånne sinnssyke prosjekter. Jeg får kick av at det blir for vanskelig, at det blir fallskjermhopping.
- Har du noen gang tryna?
- Jeg regisserte Knivskarpe polaroider på Trøndelag Teater, en kjempestor sjanse som Cathrine ga meg da. Men det ble en vel stor oppgave. Som jente, som regissør... Det er en fordel å ha en utdannelse å slå i bordet med, for det er ikke bare enkelt å ta den autoriteten overfor skuespillere som er mye, mye eldre og mer erfarne, og vant til dette hierarkiet som råder i teaterverdenen. Den erfaringen hadde jeg ikke selv, og jeg kunne heller ikke påstå at jeg hadde den. Det ble ekstremt mye krangling. Folk som kastet stoler på hverandre. Da tenkte jeg at jeg skulle slutte, men det gjorde jeg jo ikke... Regi er et mannsyrke og det forventes en mannlig måte å være på, hvis man kan si noe sånt. Av og til har jeg tenkt at "jeg må også bli sånn, jeg må også lære meg det". Men det handler vel om å definere sin egen måte å agere på.
"Finne sin egen vei" er Kjerstis foreløpige overlevelsesstrategi. Å skylde på at man er jente hver gang man får problemer, tror hun er lite fruktbart.
- Derfor har det vært ekstremt viktig for meg at jeg har kunnet jobbet så mye med Cathrine Telle, en kvinnelig leder som manøvrerer ganske coolt. Og nå som jeg er eneste jente her på mitt trinn, føler jeg det som en oppgave å jobbe for dramatikk som snakker ut fra et kvinnelig perspektiv.

Agnes: JAG ÄR INTE NORMAL!!! SER NI INTE DET!?

Likevel: kampen for kjønnsrettferdighet er ikke den viktigste for Kjersti. Den får komme etterpå, sier hun. Først handler det om kampen for å være synlig som funksjonshemmet og for å overvinne alle hindringene.
- Jeg er dyktig på å håndtere den funksjonshemningen jeg har, jeg er rett og slett ekspert på det. Men jeg bruker ekstremt mye energi på å håndtere den. Jeg legger opp livet mitt så jeg skal få minst mulig hindringer. Jeg er en veldig vellykket funksjonshemmet, kan man si, men jeg synes det er veldig synd at når man liksom håndterer det og liksom blir så normal, så mener folk at de kan si tilbake at "ja, men du er jo ikke funksjonshemmet", samtidig som det er en så ekstremt stor del av min identitet. Det er akkurat som om man blir usynlig fordi man klarer seg. Men det er ikke usynlig for meg! Jeg skal jo forholde meg til at flere ganger om dagen er det folk som snur seg etter meg på gata, barn roper etter meg, jeg rekker ikke opp til minibanken, klarer ikke å bære mine egne handleposer hjem selv. Og jeg har en masse smerter i kroppen. Det er det ingen som ser, fordi jeg håndterer. I møtet med andre mennesker er det en utfordring hele veien, folk er redde for å spørre, dette er tabubelagt å snakke om. Nå er det jo ikke slik at funksjonshemmete er en homogen gruppe heller. Jeg opplever veldig sterkt at jeg intuitivt leter etter den andre personen som ligner meg. Og i mitt liv og i min utvikling har det vært viktig for meg å ha møtt andre mennesker som har en lignende erfaring av kroppen og utenforskapet. Mennesker som jeg kunne dele de tankene med som jeg ikke kan dele med noen andre, fordi det er nesten umulig for andre å forstå dette.

Agnes: Jag försöker vara normal men det går inte och när jag försöker säga det så blir dom bara ledsna eller arga eller börjar prata om nåt annat.

Akkurat denne uka her er det Lukas Moodysson som er Kjerstis forbilde, etter at hun leste et intervju med ham i en svensk avis.
- Han har skrevet et stykke om mordet på Anna Lindh, et teaterstykke som ble refusert på Dramaten fordi det var for sterkt. I intervjuet sier han noe sånt som at "teatret må jobbe med de åpne sårene som finnes i samfunnet vi lever i. Etter at de har grodd, er det for seint". Det er jeg helt enig i!
Og hun har nettopp vært og sett Ett hål i mitt hjärta, som har fått filmkritikerne Norden over til å brekke seg.
- Den var bare helt fantastisk! Kjempebra! Om ensomhet, helt kompromissløs og rett fram. Det er klart at man ikke vil se historier som dette, men det er vår oppgave å vise tingene som folk ikke vil se. Det finnes rett og slett temaer som man ikke kan ta tak i annet enn på teater eller film. Det er de tingene man som regissør må lete etter, og det synes jeg Moodysson har lykkes med, særlig i denne filmen. Jeg tror på det ekle, det voldelige som virkemiddel for å komme i kontakt med alle disse tabuene. Filmer som griper inn i den virkeligheten vi lever i. Det er dessverre en form som ikke er spesielt spiselig om du skal selge deg inn på et institusjonsteater.
- Hvordan har du blitt sånn som dette?
- Nei, jeg veit ikke. Mamma sier "ja, men hvorfor det, Kjersti, hvorfor det..?" Men jeg opplever verden som ganske brutal, jeg. Og jeg opplever at de stykkene jeg har gjort som har vært mest brutale, er de folk kjenner seg mest igjen i. Dessverre. Vi skal distansere oss fra alt mulig sånn i det daglige, og der tror jeg at teatret kan være med på å bryte ned noe. Men jeg tror ikke på teater sånn i största allmänhet, som en underholdningsgreie. Det er så mye teater som ikke betyr noen ting, og jeg synes det er frekt, jeg, å bruke millioner av kroner på noe som ingen har hatt noen tanke med. Jeg vil noe annet. Og jeg skulle ønske at man kunne være så fri, eller i alle fall at jeg, når jeg er ferdig her, kan finne et sted å være så fri. Eneste løsning er vel kanskje å definere reglene selv.

Manusutdragene er hentet fra barneforestillingen Alla är normala av Anna Berg og Kjersti Horn.

(Fett 2/05)