Slagrammede kvinner strever for en ny identitet

I alle år har de vært den som stod på, alltid opptatt av andres ve og vel. Plutselig rammer hjerneslaget, og livet forandres totalt. Sykepleieviter Kari Kvigne har studert hvordan 25 slagrammede kvinner prøver å takle den nye tilværelsen og utviklingen av en ny identitet som hjelpetrengende.

Kari Kvigne er sykepleier og jobber som førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark, avdeling for helse- og sosialfag. I doktoravhandlingen Når kvinner rammes av hjerneslag synliggjør og diskuterer hun hvordan et tjuetalls kvinner opplever kroppen sin etter slaget, og hva som kjennetegner rehabiliteringsprosessen deres det første halvannet året. Informantene hennes er i alt tjuefem kvinner, der den yngste er en 38 år gammel småbarnsmor, og de tre eldste er 78 år.

Tredje vanligste dødsårsak
Hjerneslag er en hovedårsak til funksjonshemning og den tredje vanligste dødsårsaken etter hjertesykdom og kreft. Hvert år rammes ca. 12 000 personer av såkalt førstegangsslag i Norge. Av disse er vel 7000 kvinner. I tillegg kommer rundt 4000 slagtilfeller hos personer som har hatt slag tidligere.
Innen alle aldersgrupper, med unntak av de over 80 år, er risikoen for hjerneslag noe lavere for kvinner enn for menn. Men ettersom kvinner lever lenger enn menn, og hjerneslag først og fremst rammer eldre mennesker, er det alt i alt flere kvinner som rammes.
- Hensikten min med studien var å få fram kvinners spesielle opplevelser og hvordan de erfarer disse. Og jeg har villet få disse erfaringene fram i lyset slik at de kan bidra til en utvikling og forbedring av kvinners situasjon. Derfor har jeg kalt dette "en feministisk studie". Det finnes en god del forskning som dokumenterer at både medisinen og sykepleien har hatt en slags "nøytral" oppfatning av mennesket som utgangspunkt, der mannen har blitt oppfattet som det "normale" mennesket, blant annet fordi menn ikke har de hormonelle svingningene som kvinner har. Dermed har man ansett det som lettere å forske på dem. Dette synet er heldigvis noe som er i ferd med å endre seg nå, sier Kari Kvigne

Ikke vanlig med feministisk perspektiv
Studier med et uttalt feministisk perspektiv er ikke vanlig innen sykepleievitenskapen.
- På prøveforelesningen hadde jeg nettopp feminismens betydning for sykepleievitenskapen som tema, og i den forbindelse gjorde jeg blant annet et litteratursøk for å finne andre, tilsvarende studier. De finnes, men det er ikke mange av dem. En av artiklene i forbindelse med avhandlingen stod på trykk i det i det internasjonale tidsskriftet Nursing Philosophy. Redaktøren kommenterte at det å bruke en alminnelig filosof var en veldig ny og spennende måte å tilnærme seg sykepleien på.
Filosofen var Simone de Beauvoir. Hennes forståelse av kroppen og hennes måte å knytte sammen biologi/natur og samfunnsmessige betingelser av det å bli kvinne på, gjorde hennes filosofi relevant i forhold til helse, sykdom, sykepleie og rehabilitering. Kari Kvigne minner om hvordan Beauvoir hevder at kroppen er en situasjon, og at den er en fundamental situasjon, fordi den er grunnlaget for menneskets erfaring av verden, og alltid en del av den levde erfaring. Dette er en grunntanke innen den fenomenologiske filosofien. For om feministisk filosofi ikke har vært mye brukt innen sykepleievitenskapen, har fenomenologien derimot lenge hatt en sentral plass. Denne filosofiske retningen legger blant annet vekt på å la individet få beskrive sin egen opplevelse av seg selv og sin omverden. De tyske filosofene Franz Brentano og Edmund Husserl regnes som grunnleggerne av fenomenologien, med Maurice Merleau-Ponty, Sartre og nettopp Simone de Beauvoir som viktige bidragsytere. I Norge har Kari Martinsen vært sentral i utviklingen av fenomenologisk sykepleie.
- Sykepleiens overordnede mål er jo å ta utgangspunkt i pasientens situasjon slik hun eller han forstår den. Det innebærer å ta utgangspunkt i pasientens livsverden og å lytte til og å være vâr for de endringene som skjer i den sykes tilværelse.

Kroppen får all oppmerksomhet
For de slagrammede kvinnene blir den viktigste forandringen at kroppen plutselig er til stede i bevisstheten, og at den får all oppmerksomhet, i motsetning til før hjerneslaget, da kroppen for det meste var fraværende fra bevisstheten. Kvinnene har i høy grad sitt tidligere liv, sine roller, verdier og oppfatning av femininitet som referansepunkt. Det gjelder både i beskrivelsen av sine kroppslige erfaringer og av rehabiliteringsprosessen, som handler om å skape seg et verdig liv.
"Arbeidskroppen" har vært veldig viktig for kvinnene, og det er arbeidet og omsorgen som har gitt dem identitet, der de har stått på fra morgen til kveld.
"Strev" er et viktig stikkord når Kvigne forsøker å beskrive de slagrammede kvinnenes nye hverdag, et strev som foregår på flere felter og flere plan: Det er et strev med en forandret og forandrende kropp som ikke lenger fungerer smidig og ureflektert. Den er i stedet blitt uforutsigbar og krevende og gjør kvinnen avhengige av hjelpere og hjelpemidler. Det er et strev med å skulle mestre praktiske oppgaver og å ivareta og justere de ulike kvinnerollene, å skulle bevare optimismen og pågangsmotet og holde negative følelser unna. "Strevet handler også om å måtte gi slipp på noe som har vært viktig tidligere i livet og å finne nye erstatninger. De[er et samlet strev for å bevare og/eller å utvikle selvforståelse og identitet", skriver Kvigne i avhandlingen.
- Kvinnene er så utrolig opptatt av å være noe for andre - for sine menn, sine voksne barn og deres familier, til tross for at mange av dem altså er oppe i årene. De strever etter å alltid være parate, ha et åpent hus, stille opp, være bekymret for, være noe for barnebarna. Det å skulle være noe for ektefelle, barn og barnebarn, samtidig som de skal måtte lære seg å ta imot omsorg, gjør at de strekkes i flere retninger og strever med å sette grenser for seg selv. Som en av kvinnene sier: "Det ringer folk og vil ha oss med ut eller komme på besøk, og jeg har ikke lyst, for jeg orker ikke. Men jeg kan jo ikke si nei av hensyn til mannen min. Jeg må jo ta hensyn til ham også, og hans behov". Det er ingen av kvinnene som sier at "nå har jeg gitt så mye så lenge at nå får det være nok, nå er det min tur". De jobber i stedet hele tiden med å prøve å være fleksible nok til å kunne ivareta rollen sin på samme måte som før, eller finne nye måter og strategier å gjøre det på.

Tilbake til det gamle livet
Etter hjerneslaget blir det viktigste i rehabiliteringen at livet fortsetter mest mulig slik det var før slaget. Det å kjempe seg tilbake til det livet kvinnene hadde før, altså til et tradisjonelt kvinneliv for " husmor- og blandingsgenerasjonens kvinner", kan på den ene siden forstås som en bekreftelse på det Simone de Beauvoir kaller kvinners immanens (bevaring, noe som skaper ufrihet). En kunne ha tenkt seg at de kunne ha benyttet sin nye og endrede situasjon og eksistensielle frihet til å skape seg et nytt liv med deltakelse i nye prosjekter, og slik sett på endringen i livet som en ny mulighet til å skape seg et nytt liv, men det gjør de altså ikke. På den andre siden kan rehabiliteringen etter hjerneslaget karakteriseres som transcendens (overskridelse, noe som gir frihet), ettersom det kreves en overskridelse av kroppens faktisitet, en overskridelse av dagliglivet før det fungerte før slaget, og dessuten er revurdering av selvforståelsen, påpeker Kvigne i avhandlingen.
- Hjerneslaget og forandringene det medførte, skapte en stor sorg hos de intervjuede kvinnene. Samtidig opplevde jeg dem som utrolig optimistiske og positive, og jeg spør meg: Hvorfor det? Er det fordi de er henvist til en plass i samfunnet hvor de må finne seg i det som er, eller er det fordi det er noe med dem som gjør at de er fleksible og tilpasningsdyktige?

Sykepleierne lite opptatt av kjønn
En viktig del av doktorgradsstudien var for øvrig å intervjue de fjorten kvinnelige sykepleiere som hadde ansvaret for Kvignes slagrammede informanter. Flere av disse uttalte at "en pasient er en pasient", og at de etter eget utsagn tilbød den samme sykepleie og rehabilitering uavhengig av kjønn. Samtidig sa flere av dem at de opplevde at det var forskjell på hvordan kvinner og menn reagerte på det å være rammet av hjerneslag, og hvordan de erfarte treningsaktivitetene. Dette er i samsvar med Kvignes egne erfaringer.
- Her på høgskolen har vi hatt et samarbeid med en mannlig slagpasient, som kommer og forteller studentene blant annet om hvordan han opplevde hjerneslaget, og hva slags treningsprogram han følger. Hans måte å beskrive denne rehabiliteringen på, er ganske annerledes enn slik mine kvinnelige informanter beskriver den. For ham er rehabiliteringen knyttet til trening, til noe han gjør til faste tider. Slik er det ikke for kvinnene jeg har intervjuet. De trener gjennom daglige aktiviteter, for eksempel gjennom baking eller annet husarbeid, forteller Kvigne, og konkluderer med at ettersom kvinnene først og fremst strever for å kunne gjenoppta tradisjonelle kvinneroller og oppgaver, må rehabiliteringsprosessen kunne sies å være kjønnet.
- Det er det ubevisste kjønnsperspektivet hos sykepleierne jeg ønsker å løfte fram. En slik mangel på bevissthet kan lede oss ut i to farer: Enten at man legger for stor vekt på kjønn, der det ikke er relevant, slik at det hele blir kjønnsstereotypt. Eller at man ikke tar hensyn til kjønn der det er relevant. Derfor argumenterer jeg for en større bevissthet rundt kjønn, og understreker at man trenger denne bevisstheten både i utdanningen og i fagkunnskapen.

Skal studere mennene også
Kvigne er nå i ferd med å starte en studie på menn som har vært rammet av hjerneslag, etter samme mønster som doktorgradsstudien. Hensikten er nettopp å kunne sammenligne og dermed tydeliggjøre det spesielle ved henholdsvis mannlig og kvinnelig rehabilitering.

(Kilden 20.05.2005)