IT-revolusjonen sett fra Pamm internettkafe

Noen ganger - vel, egentlig ganske ofte - får jeg følelsen av at hvis ikke det rike, velfødde Vesten får tenke stort om bistandsarbeid, så gidder de ikke tenke i det hele tatt. Nå sist gjelder det IT til tredje verden.
I Ny tid 18/2006 står det å lese om MIT-professor Nicholas Negropontes kampanje, der alle verdens fattige barn skal få hver sin laptop. Jihaa! Det skal skje ved at regjeringen i det enkelte u-land kjøper inn Negropontes spesialutviklede laptop'er for "bare" 100 dollar pr.stk.
100 dollar, tenker jeg, det er det samme som 120 timers surfing på Pamm internettkafe i Moshi, Tanzania. Det er en internettkafe jeg etter hvert kjenner rimelig godt til. Jeg sitter her nemlig hver eneste dag, bortsett fra søndag, for da har Bosko og Haika - ekteparet som driver internettkafeen - fri.
Selv er jeg rik, hvit og velfødd og har selvfølgelig min egen lekre laptop. Ikke noen nedstrippet FischerPrice-utgave av en datamaskin, nei, slike som de skal selge til de fattige barna i Afrika og omegn. Og jeg bor i et hus med innlagt strøm og en telefonlinje over taket. Likevel finner du meg altså på Pamm internettkafe hver jævla dag, bortsett fra søndag, da. En privat internettlinje ville ha kostet meg en halv flybillett til Norge samt ukjente mengder frustrasjon over dårlig satelittforbindelse og en ikke-eksisterende kundeservice.
Og selv om jeg innimellom lengter hjem til Norge, der jeg kunne logge meg på internett fra min egen stue når som helst i løpet av døgnet, har jeg det egentlig ganske hyggelig på Pamm internettkafe. Her samles nemlig folk av alle slag: gamle gubber, forretningsfolk, svenske bistandsarbeidere, nonner, tenåringer, masaier, og så meg, da.
"[Det] handler om hvordan også verdens fattige barn nå kan få sjansen til å bruke pc og internett. [...] Milliardsatsingen kan bringe en skolejente i Nigeria på nett i løpet av året" skriver Dag Herbjørnsrud i en begeistret kommentar i Ny tid uka etter.
Det skal innrømmes at jeg ikke har full oversikt over IT-utfordringene i Nigeria, men jeg vet i alle fall hvordan du får en skolejente i Moshi på nett i løpet av fem minutter: Du gir henne de 1000 tanzanianske shillingene (vel 5 norske kroner) som det koster å surfe en time på Pamm internettkafe. Med dem får hun full tilgang til en strøken PC med Windows XP, Office 2000, webkamera, headset til å ringe via Skype, scanner og printer, samt Bosko og Haika som bruker nittifem prosent av arbeidstida si på å veilede folk i bruk av data og internett. Er det fullt på Pamm, kan skolejenta gå til en av de ni andre internettkafeene som finnes i denne lille byen.
Dessverre er det sjelden fullt på Pamm. 1000 tanzanianske shilling er nemlig veldig mye for veldig mange. Derfor har vår venn Ahmed - 28 år gammel og ytterst oppegående - aldri vært på internett. Derfor strever Bosko, Haika og alle de andre internettkafe-eierne med å få arbeidsplassene de selv har skapt, til å gå rundt. Derfor undrer noen av oss på hvorfor man ikke bare kunne bruke de milliardene som nå brukes i "One Laptop per Child"-prosjektet til å subsidiere den IT-teknologien som allerede finnes her i tredje verden, slik at alle kunne få råd til å benytte seg av den.
Men selvfølgelig, det blir ikke penger og PR til Negroponte av slikt.

(Debattinnlegg Ny tid 09.06.06)