Biskopenes siste bravader

Det var søndag, det var sol og det var 1978. Det var dagen da landets biskoper grep til hyrdebrevet, i et siste slag mot den kommende loven om selvbestemt abort.

- Jeg er nok blant de få som er døpt og arrestert i samme kirke, riktignok med noen års mellomrom, konstaterer Kjersti Fjelstad.
For det endte i kasjotten for gjengen som aksjonerte mot biskopenes hyrdebrevopplesning søndag 4.juni 1978. De var et tjuetalls demonstranter - seks menn fra Soperligaen og resten damer, først og fremst fra Lesbisk bevegelse. Uken etter skulle Lov om selvbestemt abort formelt vedtas av Stortinget. Biskopene benyttet med andre ord siste sjanse til å si sin mening om lovforslaget.
- Bare en gang tidligere hadde biskopene skrevet et slikt hyrdebrev, og det var da tyskerne invaderte Norge. Nå skrev de altså et nytt, som for det første historieforfalsket kirkens støtte til gravide kvinner, og som dessuten var et direkte angrep på kvinner som tok abort. Dette brevet skulle leses opp fra prekestolen i alle norske kirker denne første søndagen i juni, noe vi opplevde som et veldig misbruk av makt, forteller Inge Ås.
Hun og Kjersti Fjelstad var begge nyfeminister og aktive i Lesbisk bevegelse. Sammen med en snes andre rasende kvinner og menn fant de ut hvor den norske kirkens øverste geistlige, biskop Andreas Aarflot, skulle lese opp brevet: i Ullern kirke i Oslo, i anledning kirkens 75-års jubileum. Derfor bestemte de seg for å aksjonere nettopp her.
- Hva vi ikke visste, var at også kong Olav skulle være til stede, og dermed et samlet pressekorps, forteller Hans Petter Harboe, den gang aktiv i Soperligaen.

Bannere i blitzregn
De møtte opp til gudstjenesten i god tid, pent "forkledd" som kirkegjengere.
- Vi hadde en liten rådslagning utenfor kirken først om vi skulle gjøre dette, ettersom vi hadde oppdaget at kongen var der. Ham hadde vi i og for seg ikke noe mot. Det var jo ikke han som hadde bestemt at dette brevet skulle leses opp. Men vi bestemte oss for likevel å gjennomføre aksjonen, forteller Fjelstad.
Aksjonistene satte seg stille og rolig oppe på galleriet og gjorde ikke noe vesen av seg før Aarflot skulle til å lese opp hyrdebrevet. Da reiste de seg, kastet ut noen store bannere slik at de ble hengende ned fra galleriet, med tekstene "Se på kirkens kvinneforakt" og "Se på kirkens dobbeltmoral! Hvor er kirkens hyrdebrev mot privatbilismen, nøytronbomben, forurensingen?". Og så blåste de i fløyter. NRK Dagsrevyens kameraer vendte seg straks i deres retning, og fotografenes blitzlamper lynte. Aldri har vel noen totalt ulovlig og uannonsert aksjon fått så mye presse.
- Jeg husker Martin pep til biskopen med en sånn liten, tynn stemme: Du skulle skamme deg, Aarflot!, ler Inge Ås.
Så kom kirketjenerne og kastet dem ned og ut.

Felles kamp
Soperligaen var i følge egne statutter en "selskapsklubb som hadde som formål å provosere".
- Vi hadde nære forbindelser til Lesbisk bevegelse og aksjonerte ofte sammen med dem. Vi søkte til og med om å bli tatt opp som medlemmer i bevegelsen. Det var bare på fleip, men de tok jammen henvendelsen alvorlig og hadde diskutert om det faktisk var riktig å ta inn gutter blant lesbiske feminister. Det hadde vi mye moro av. På 70-tallet var det en barriere mellom homsene og lesbene generelt, med mange konflikter og konfrontasjoner. For mange i den daværende største homoorganisasjonen, Det norske forbundet av 1948, var det viktigste å vise at homofile var "som folk flest". Derfor ble det for eksempel gjort iherdige forsøk på å kaste meg og et par andre ut av ett av de første homotogene, da vi stilte i drag, forteller Hans Petter Harboe.
At det i hovedsak var Lesbisk bevegelse, i samarbeid med Soperligaen, som stod bak hyrdebrevaksjonen i Ullern, mener Ås var helt typisk.
- Noen vil vel spørre om hvorfor vi som lesber slåss for retten til selvbestemt abort. Men poenget var at vi anså - og anser - kvinneundertrykkingen og kontrollen over både reproduksjonen og kvinners seksualitet som en del av hele bildet.
Kjersti Fjelstad forteller om et møte på Kvinnehuset, der de snakket om at dette å sette merkelapper på folk, er en form for skremselspropaganda for å holde dem på plass.
- Derfor er lesbiske kvinners kamp alle kvinners kamp. Det handler om kampen for retten til å være den du er. Men da jeg hadde sagt dette, ble det stille et øyeblikk, før en av nyfeministene sa, med skarrende Frogner-r: "Nå synes jeg dere tilraner dere vel meget". Jeg har aldri glemt den replikken - det var bare helt fantastisk å høre hvordan hun ikke hadde skjønt noen ting, ler Fjelstad.

Glattcelle i stedet for fest
Etter endt aksjon inne i kirken, ble aksjonistene denne junisøndagen stående ute på kirkeplassen en liten stund.
- Vi hadde lyst til å samles et sted i byen der vi kunne fortsette å feste og ha det hyggelig. Men så kom politiet. Først tok de alle jentene, for de kunne liksom ikke forstå at menn også kunne være med på en demonstrasjon for selvbestemt abort. Da klaget Martin og jeg og spurte om ikke vi óg kunne få sitte på? Dermed ble vi innbrakt, alle vi gutta også. Men vi måtte altså melde oss på arrestasjonen, forteller Harboe.
Men så var det plutselig ikke noe gøy lenger. Framme på Grønland politikammer måtte aksjonistene gjennom utpsykende forhør en for en, før de alle ble dyttet inn i samme trange glattcelle. En besvimte der inne, noen andre fikk klaus.
- Men rettssaken året etter var derimot ganske morsom, da, minnes Harboe.
De hadde fått bøter på mellom 800 og 1000 kroner, som bare en av demonstrantene vedtok. Et par uker etter aksjonen hadde det vært støttekonsert for aksjonistene på Club 7, hvor det i og for seg var samlet inn nok penger til å betale bøtene. Men det handlet om prinsipper.
- Vi var anklaget for å ha forstyrret offentlig ro og orden ved å ha avbrutt gudstjenesten. Men vi sa at det var det jo ikke vi som gjorde, men derimot biskopen. I forbindelse med dette 75-års jubileet var det trykket opp et program, og her stod det ingenting om at biskopen skulle lese opp dette hyrdebrevet. Så vi påstod at det var han som hadde avbrutt gudstjenesten, og jeg er ganske sikker på at Ally McBeal hadde vunnet en rettssak på det argumentet, konkluderer Kjersti Fjelstad med et smil.

Skrulling og stas
Aksjonistene møtte opp til rettssaken i sin fineste stas, flere av dem i drag, og med store sløyfebånd der det stod "Tiltalt" på.
- Pål hadde kjole med høy splitt, røde strømper, en skikkelig god susp og en liten veske han slang med. Han hadde satt seg innerst på benken og sørget for å måtte gå på do ofte. "Å, unnskyld meg, dommer" maste han om hele tiden og kavet seg fram og svinset ut. Og så var det Hans Petter, iført en slags fløyelsdrakt med en rosa rysjeskjorte og grønnlakkerte negler, ler Fjelstad.
- Dommeren spurte hvilken interesse vi som menn hadde av denne aksjonen. Da svarte jeg at "vi er homofile og har felles interesser med kvinner i å kritisere kirken". "Å, er dere homofile?", spurte han. "Ja", svarte jeg. "Ja, du vet vel om deg selv, men hvordan vet du at de andre er det?". Og da svarte jeg, uten å tenke meg videre om, at "ja, det er i alle fall min erfaring". Da knakk dommeren sammen av latter, forteller Harboe.
I en artikkel fra rettssaken skriver Vårt Land at "under aktoratets prosedyre kom det plutselig fram at ett av hovedvitnene, biskop Andreas Aarflot, var forhindret fra å møte i retten på grunn av utenlandsreise. Verken dommeren eller de tiltaltes forsvarer var kjent med dette, og aktoratet ble i hui og hast pålagt å skaffe til veie en biskop som kunne forklare bakgrunnen for at alle landets biskoper skrev under på hyrdebrevet. Etter en rask telefonrunde opplyste aktor at biskop Gunnar Lislerud i Borg hadde sagt seg villig til å møte fram i retten på noen få timers varsel."
Og Aftenposten kunne fortelle at aktor hadde "ført fire tilfeldige kirkegjengere" som vitner, som alle hadde "følt seg ille til mote" av demonstrasjonen.

Solide vitner
De tiltalte hadde den anerkjente høyesterettsadvokaten Ole Jacob Bae som forsvarer.
- Vi førte åtte vitner som ikke skulle gi oss alibi for at vi ikke hadde vært der, men som tvert i mot skulle vitne om at hvorfor det hadde vært riktig av oss å være der og gjøre det vi gjorde. Aud Blegen Svindland, overlege og leder i Arbeiderpartiets kvinnesekretariat, var en av dem. Hun gikk inn og tolket innholdet i hyrdebrevet og påpekte at kirken nettopp ikke hadde gjort noe for enslige mødre og barn født utenfor ekteskapet osv. Historieprofessor Ida Blom fra Bergen satte saken i et kvinnehistorisk perspektiv, og så hadde vi forsker og lagtingspresident Torild Skard, og veterinær Bergljot Børresen, som faktisk er katolikk, men likevel for selvbestemt abort, forteller Ås og Fjelstad.
Demonstrantene ble av byretten innrømmet retten til å demonstrere mot hyrdebrevet, men ble likevel funnet skyldige i å ha forstyrret den alminnelige fred og orden under gudstjenesten. Bøtene ble senket til symbolske 200 kroner. Dommen ble anket til Høyesterett, som opprettholdt den.

(Fett 4/05)