 Vil
ikke se, vil ikke høre, vil ikke vite
Caroline Mooreheads ferd blant flyktninger
er en reise uten slutt og uten svar. Derfor skal du lese den.
Var det virkelig sant at den alminnelige tysker
ikke visste hva som foregikk i nazismens konsentrasjonsleire?
Penny Kelly fra Port Augusta i Australia hadde aldri helt
kunnet tro det. Ikke før hun så den likegyldige
reaksjonen blant sine venner og naboer under en gudstjeneste
i sin lokale katolske kirke den 18.oktober 2002. Denne dagen,
da barna i forsamlingen ba for asylsøkerne som skulle
overføres fra Woomera til Baxter, skjønte hun
noe. Ungene hadde hørt om forholdene i de lukkede flyktninganstaltene
gjennom media og blitt opprørte. De voksne lot imidlertid
ikke til å bry seg, kunne en forferdet Kelly konstatere.
Det var da hun dro ut til Baxter for første gang. Siden
har visittene blitt ukentlige. Hun ville se livet i anstalten
fra innsiden og snakke med beboerne der - ofrene for Australias
beryktede asylpolitikk.
Stadig høyere gjerder
17 millioner
mennesker over hele verden er på flukt i disse dager.
17 millioner mennesker i eksil er ufattelig mange. Det er
et tall som får Europa, USA og Australia til å
bygge stadig høyere gjerder, som gir blåbrune
krefter vind i seilene og som får statsråder til
å bestille avskrekkende videoer av forholdene på
norske asylmottak. Ikke hit, ikke hit, gå videre, er
refrenget.
Men samtidig: 17 millioner mennesker er under halvparten av
antallet som var på flukt i Europa etter andre verdenskrig,
det.
Den britiske menneskerettighetsaktivisten og journalisten
Caroline Moorehead dro også til Baxter i Australia,
og snakket blant annet med Penny Kelly. Men først dro
hun til Kairo. Igjen og igjen. Det var her hun ble kjent med
det hun kaller "Kairos fortapte gutter": 56 liberiske
menn i alderen 15-24 år, som alle hadde sett familiene
bli massakrert hjemme i Liberia, og som nå levde i slummen
mens de klamret seg til håpet om å oppnå
offisiell status som flyktninger.
Et hav av døde
Her begynner Mooreheads egen reise blant flyktningene. Den
er skildret i boka Human Cargo. A Journey Among Refugees..
Hun besøker de smekkfulle leirene i Guinea, der utsultede
og skremte liberiske flyktninger holdes. Deretter drar hun
til leirene i Libanon og møter den tredje generasjonen
palestinske flyktninger i ferd med å komme til verden.
Man spør seg: Hva skjer med et menneske hvis eksistens
og historie er et permanent eksil, uten mulighet til å
reise videre?
Senere står Moorehead på en siciliansk strand
og ser havet der hundrevis, kanskje tusenvis, av flyktninger
drukner hvert år i et fortvilet forsøk på
å komme seg til Europa. Er det noen som bryr seg?
Forfatteren er i Afghanistan juli 2002, idet store flokker
med afghanere vender tilbake fra eksil til et land der et
omfattende internasjonalt hjelpeapparat tenker at denne gangen
skal de få til en vellykket repatriering. Året
etter er hun tilbake i Kabul og hører hvordan det allerede
snakkes om å trappe ned den internasjonale hjelpeaktiviteten,
enda den mest elementære infrastrukturen fortsatt mangler.
Var det reisen verdt for de afghanske flyktningene som dro
hjem igjen - for de av dem som hadde et valg, vel å
merke?
Så besøker hun en gruppe sudanere som har blitt
plassert i den gjestfrie, men kalde og mørke byen Oulu,
som en del av Finlands bosettingsprogram for flyktninger.
De er trygge og har alt de trenger av materielle goder, men
er ikke lykkelige. Hvem sin skyld - om noens - er det?
Helter i Vesten
Nei, folk flest sa de ikke visste hva som foregikk i konsentrasjonsleirene.
Derfor skulle man gjøre det godt igjen etter 2.verdenskrig.
Man skulle gi jødene en egen stat, man investerte store
beløp i å repatriere flyktninger. Man begynte
å snakke om at det var en rett å kunne flykte
- og en plikt å gi asyl. Etter hvert som jernteppet
senket seg over de østeuropeiske statene og stengte
folk inne, ble avhopperne - ballettdanserne, journalistene,
de opposisjonelle - helter i Vesten. Ved å hoppe av,
viste de at de hadde valgt rett side.
I dag kan østeuropeere reise ut så mye de vil.
Problemet er at de ikke lenger kommer inn noe sted - i likhet
med flertallet av jordens befolkning. Og vi som er innenfor
bekymrer oss for hvem som skal betale framtidens pensjoner,
mens vi lar unge, desperate mennesker drukne i Middelhavet
eller dø langsomt i ventemottakene og leirene.
For paradoksene står i kø i flyktningpolitikken:
Store summer brukes av verdens rikeste stater på å
holde de forholdsvis få flyktningene ute. Samtidig blir
summene som de internasjonale bistandsorganisasjoner får
til å fø det store flertallet flyktninger som
oppholder seg i sine naboland, stadig mindre. De liberiske
flyktningene i leirene i Guinea kan bare drømme om
begynnelsen av 1990-tallet, da det både var ris, litt
sukker og hermetisk fisk i matrasjonene. I 2003 var det bulgur,
salt og olje, og knapt nok det, skriver Moorehead. Og i leirene
i Libanon kles stadig nye kull med unger opp i klær
sydd av melsekker med FN-logo.
Ingen enkle svar
Jeg har allerede lest Human Cargo to ganger og blir ikke ferdig
med boka. For Caroline Mooreheads mer enn tre år lange
reise blant flyktninger er uten slutt, og uten enkle svar.
Boka har allerede kommet i ny utgave, med oppdatert etterord
om hvordan det går med noen av flyktningene Moorehead
lar oss bli kjent med. Teksten er mettet med fakta uten at
det noen gang renner over. Språket er dempet, men intenst.
Moorehead viser oss enkeltskjebnene og setter dem inn i en
historisk og politisk sammenheng, vrir og vrenger på
flyktningbegrepet og vegrer seg i det lengste for å
gi meg det jeg vil ha: en løsning, de skyldiges hode
på et fat eller et politisk handlingsprogram jeg kan
stemme fram ved neste stortingsvalg. I stedet gir hun de 17
millionene menneskene et navn, en historie, en fortid de flykter
fra, en framtid de drømmer om - og et presens i limbo.
På en overfylt kirkegård i Canicatti på
Sicilia ligger de to liberiske jentene Happy og Joy gravlagt.
Verken de optimistiske navnene deres eller det vraket av en
båt de klamret seg fast til fikk dem levende over havet,
da de natta til 15.september 2002 prøvde å komme
seg inn i Europa. Familiene deres hadde solgt hus, jord og
husdyr for å betale prisen menneskesmuglerne forlangte
for å lede dem over til det jentene trodde var tryggheten
og friheten.
(Ny tid 31.03.06)
|
