... men ordet om deg aldri døyr, vinn du eit gjetord gjævt.
En studie av helteskikkelsen Jonas Fjeld.

Mellomfagsoppgave i nordisk, litterær del, Universitetet i Oslo, våren 1996

Innledning
I denne analysen vil jeg ta for meg den første av Øvre Richter Frichs nærmere 30 bøker om helten Jonas Fjeld, nemlig De knyttede næver , fra 1911. Richter Frich var en av de store - ja kanskje den største - innen populærlitteraturen de fire siste ti-årene før den andre verdenskrig. Bøkene solgte i enorme opplag, for så å bli nesten glemt, eller snarere fortrengt, etter krigen. Det ble stadig vanskeligere å lukke øynene for de anti-semittistiske og høyre-ekstremistiske trekk ved bøkene etter hvert som nazismens konse-kvenser viste seg i dagslys. Først den senere tid har en del av bøkene blitt gitt ut på ny - enkelte med "forsiktige omjusteringer" for å dempe de verste overtrampene. Men ikke alle har ønsket disse nyutgivelsene velkommen; blant annet har Willy Dahl avvist bøkene som lite mer enn fascistisk møl.
Men å ta avstand fra de tvilsomme sidene ved Frichs romaner behøver ikke innebære å ta avstand fra hele forfatterskapet, vil jeg påstå. Bøkene har kvaliteter som gjør dem interessant (og moralsk forsvarlig) lesning også idag, femti år etter Holocaust. De fascistiske elementene kan ikke forsvares, men kanskje forklares, noe som er et av målene mine med denne analysen. Jonas Fjeld kan synes å være tatt rett ut fra en propagandaplakat på tredvetallet for Nasjonal Samling, med sitt "blonde, nordiske utseende"; en ekte germaner, fysisk og psykisk sterk; en seierherre. Men det materialet som Frich har skapt sin helt av, er like fullt viktige råvarer også i dagens utforming av helte-skikkelser, det være seg på filmlerretet, i populærlitteraturen eller i folkekulturen ellers. Dagens Jonas Fjeld heter James Bond, Rambo eller Cocque Rouge, han slåss mot terrorister fra Irak eller narko-ligaer fra Colombia i stedet for mot en jødisk gruppering, han benytter seg av avansert våpen like gjerne som fysisk styrke til å uskadeliggjøre fiender. Også i dagens heltefortellinger er fiendene lett gjenkjennelige etter kulturell bakgrunn og etnisk opprinnelse, også i dag godtar vi at helten har "rett til å drepe", dvs. ta loven i egen hånd. Og fortsatt er fysisk styrke og et "godt" (les: "germansk") utseende et ufravikelig krav hos helten. At vi fortsatt lar oss rive med av slike skikkelser, sier vel like mye om våre nedgrodde - nærmest arketypiske - vestlige forestillinger av hvordan helter "skal se ut", som den forteller om fascismens grep om det primitive i oss. Om femti år er det kanskje bøkene og filmene om James Bond som stemples som "...nesten plumt fascistiske, uten kamuflasje", konsumert "vesentlig av ukritisk ungdom."

Gode læremestre
Bøkene om Jonas Fjeld hører inn blant spenningsromanene, en genre som er vanskelig å avgrense, for den favner så vidt og har så lange tradisjoner. Denne typen litteratur tilbyr leseren et frivillig møte med det uforutsigbare og farlige; et eventyr hvor nervene står i høyspenn, pulsen stiger og hjertet hamrer, før verden atter festes i hengslene og vi vender tilbake til det trygge og dagligdagse. En mild grad av psykisk terror som vi har bedrevet mot oss selv så lenge fortellerkunsten har vært levende, og hvor det sentrale for oss er å leve oss inn i personer som tør å gjøre alt det vi ikke tør. Eventyrene om Askeladden som må slåss mot trollene; heltene fra de islandske sagaene som forventes å gå i kamp om det så kan koste dem livet; beretningene om de store oppdagelsesreisende som trosser farer for å trenge inn i og overvinne det ukjente; dette er alt eksempler på hvordan vi gjennom historien har snust på det farlige, med et sikkerhetsnett i form av vissheten om at vi når som helst kan si stopp. For det farlige i fortellingene har vi kontroll over, i motsetning til det farlige i virkeligheten.
Det er ikke tilfeldig at jeg nevner nettopp eventyrene, sagaene og oppdagelsesberetningene som eksempler, for alle disse tre episke genrene har satt klare spor i Frichs bøker. For slik jeg tidligere nevnte at dagens helter skapes av samme materiale som Frichs helt, slik har Frichs helt blitt skapt av samme materiale som tidligere tiders helter. Ettersom De knyttede næver er Frichs første bok om Jonas Fjeld, blir en av bokens viktigste oppgaver å introdusere ham for oss. De første strekene til en skisse av personen og helten Jonas Fjeld skal tegnes. Jeg vil i denne analysen vise hva det er Frich har på paletten når han tar de første penselstrøk i sitt første forsøk på å male frem et troverdig bilde av Fjeld; vise at valg av farger og teknikk tilkjennegir at Frich har vært en lærenem elev hos tidligere tiders eventyrfortellere.

Den norske kulturen i høysetet
De første ti-årene etter århundreskiftet var preget av norsk patriotisme og et oppsving for den norske kulturen. Unionsoppløsningen, polferdene og etterdønningene etter de store norske kunstnernes internasjonale gjennombrudd på slutten av 1800-tallet (Ibsen, Bjørnson, Grieg, Munch) var noen av årsakene til denne nasjonalfølelsen. Med nasjonalromantikken 60-70 år tidligere hadde den norrøne litteraturen og folkeeventyrene blitt invitert inn i det gode selskap, og Grimms eventyr, Snorres kongesagaer, og Asbjørnsen & Moes samlinger var for bokklubbøker å regne hva angikk utbredelse. Øvre Richter Frich var en meget belest mann, og uten å skulle spekulere for mye i hva mannen hadde i sine bokhyller, bør man nok kunne gå ut fra at han har kjent sitt lands historie og folkekultur, og at han har gledet seg over å kunne gi liv til en yngre slektning av Askeladden og Egil Skallagrimsson.

Et kort sammendrag av boka
De knyttede næver introduserer oss altså for "den blonde kjempe", legen og forbryteren Jonas Fjeld. Han holder til i landets hovedstad, hvor han driver en skjult forbrytervirksomhet i kompaniskap med sin gode venn, dvergen Ilmari Erko. Boken åpner med beskrivelsen av et ran av Norges Bank som de to begår, og om hvordan alt ser ut til å gå bra, helt til en annen forbryter, Heredia, oppsøker dem. Han har skjønt hvem som står bak ranet og prøver å presse dem til å gi ham en del av byttet. Heredia blir uskadeliggjort, men dermed får Fjeld og Erko en hel forbryterliga på nakken, ledet av François Delma. Det resulterer i at Erko kidnappes, men Fjeld får befridd ham, etter en dramatisk togtur. På en seiltur en tid senere overraskes de igjen av Delmas menn, og det blir atter en kamp på liv og død. Bokens slutt er langt på vei åpen, noe jeg snart skal komme tilbake til.
Men romanen inneholder også en vâr kjærlighetsfortelling, som ved nærmere analyse skal vise seg å være av avgjørende betydning for hvordan jeg tolker boken. Fjeld treffer igjen en ung kvinne han kjente for mange år siden, Katarina Sarov. Han forsøker lenge å kjempe imot følelsene hun vekker i ham, ettersom han mener at han er henne ikke verdig. Men kjærligheten vinner, og det blir bryllup og glede.

Skrift på kalveskinn blir penselstrøk på lerret
Den norrøne litteraturen har som sagt satt tydelige spor i Frichs bøker, både ved utformingen av helteskikkelsen og bi-personene, og ved det verdigrunnlaget som ligger til grunn for fortellingene.
Bjørn Carling sier i Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år at Jonas Fjeld i De knyttede næver har "mange trekk felles med høvdingen Sigurd Slembe". Blant annet finner sluttscenen sted ved svenskekysten, nærmere bestemt like ved Holmengraa, hvor nettopp Sigurd Slembe ble tatt av dage. Men også andre historiske skikkelser speiler seg i vannet her, først og fremst Olav Tryggvason.
Vi har to beretninger om Olav Tryggvasons liv og levnad: munken Odds fortelling, og Snorre Sturlasons kapittel i Heimskringla . Det er den første som er interessant i denne sammenheng, fordi også den har som formål å skape en helt . Det sies at Odd skrev berettelsen i et forsøk på å få kong Olav kanonisert av paven i Rom, og et viktig siktemål var da selvfølgelig å vise hvordan Olav var ekstraordinær på alle måter; en Guds utvalgt, nærmest et overmenneske.
Det dramatiske høydepunktet, hvor Fjeld kaster seg i sjøen for å unnslippe fienden, og hvor han etterlater sin kone, sin beste venn og fremfor alt leseren i uvisse om hvorvidt han overlever, har påfallende likhetstrekk med nettopp Olav Tryggvasons endelikt. Odd forteller at Olav sprang på sjøen da han skjønte at overmakten ble for stor, i det siste store slaget hans ved Svolder. Liket hans ble imidlertid aldri funnet, og det begynte derfor å gå rykter, blant annet om at han var sett i "eit munkekloster i Grekland eller Syria". Odd selv tror mest på denne versjonen, til tross for at han har lite å begrunne et slikt rykte med. Men han oppnår i alle fall å understreke det mystiske skjæret over Olavs liv. Det samme skjer når Frich ikke gir oss lesere ordentlig svar på hvordan det gikk med Fjeld. Situasjonen kan se svart ut for vår helt, men vi har tidligere fått demonstrert Fjelds kjempekrefter, så hvorfor skulle han ikke klare seg denne gangen også? Slik legger Frich opp løpet for en eventuell neste bok. Hvis den første slår bra an og folk vil høre mer om Jonas Fjeld, er det bare å la ham overleve den strabasiøse svømmeturen. (Det viste seg da også at det ble flere bøker. Og også neste bok har en åpen slutt, hvor vi forlater Fjeld i det han når havet, herjet av malaria og syk i hjertet av lengsel etter Katarina.)
Ved slik å la Fjeld overleve de største fysiske farer og stadig lure døden, oppnår Frich det samme som Odd når han skriver om Olav: det blir noe overmenneskelig og mytisk ved det hele.

"... den venaste, største og sterkaste mannen ein kunne sjå
Også utseendemessig ligner Olav og Fjeld på hverandre. De er begge usedvanlig vakre og velbygde, slik vi tidligere har sett at denne typen helter skal være. Kong Olavs stadige forsøk på å skjule hvem han er, mislykkes gang på gang ved at det edle utseendet røper ham. At det først og fremst er de usedvanlig klare og skarpe øynene hans som avslører ham, kommer ikke som noen overraskelse når vi vet at i den norrøne kulturen ble nettopp dette regnet som tegn på ekstraordinær fysisk og psykisk styrke. Ei heller bør det komme brått på at også Jonas Fjeld har øyne som røper hva slags menneske han er.
Ved én anledning holder de på å avsløre ham fullstendig. På festen som arrangeres til Roald Amundsens ære, bemerker en av Fjelds tidligere lærere i kirurgi at han "har lenge stått og sett på [Fjelds] øyne - det er noe i veien med pupillene." Professoren tolker dette - ganske riktig - som et tegn på at Fjeld er i psykisk ubalanse. Det har imidlertid ikke noe med kjærlighet å gjøre, slik professoren tror, men er dels et resultat av lange våkenetter ved vennen Erkos sykeleie, dels en følge av Fjelds begrunnete frykt for at Jacques Delma skal dukke opp. Senere, når Fjeld igjen får situasjonen under kontroll, beskrives øynene som "stikkende", men samtidig "rolige og skarpe”. Hos både Olav Tryggvason og Jonas Fjeld er med andre ord øynene like mye legemets speil, som de er sjelens.

"Venen sin skal ein vera ven"
Forholdet mellom Jonas Fjeld og Erko er uvanlig nært. De er ikke bare forbryterkolleger, men også hverandres beste - og kanskje eneste - venner. De deler de dypeste hemmeligheter, og begge er tydeligvis villige til å gå i døden for hverandre. Forholdet mellom dem gir assosiasjoner til fosterbrorspakten , som var sentral i den norrøne kulturen. Den var en viktig allianse i et samfunn hvor det til tider kunne se ut som om det var en alles kamp mot alle, og hvor det fantes få andre moralske regler enn at urett skulle hevnes. Pakten var ofte - slik navnet tilsier - en følge av at mennene var fostret opp sammen, men den kunne også inngåes hvis for eksempel den ene kom den andre til unnsetning i en farlig situasjon. Det mest kjente eksemplet på en slik pakt er nok den mellom Tormod Kolbrunarskald og Torgeir, som vi hører om i Sagaen om fosterbrødrene .
Vennskapet mellom Jonas Fjeld og Erko oppstod etter at Fjeld tok Erkos parti i et slagsmål på en kro i Berlin: "Det blev et herlig slagsmål! (...) Men vi to blev venner for livstid. Du lærte meg å tro på vennskap og jeg lærte deg å tro på forbrytelse." Sammen utgjør de en farlig trussel mot fienden, som er "kapitalismens borg (...) Alt hvad det kloke samfund har klekket ut til vern om den store offisielle egeninteresse ligger dynget opp i et slikt panserhvelv".
Men Erko er altså mer enn bare en hjelper og kollega: "Jeg er din venn, som følger deg til din siste skrent. Du vet, jeg duer ikke til å leve for meg selv. For oss vanskapninger er ensomheten verre enn døden", sier Erko. Og slik Fjeld er Erkos beskyttelse mot ensomheten, er Erko den siste skanse mot det ondes fullstendige makt over Fjeld: "Du er et ekko av de få gode følelser som finnes hos meg."
Også etter at Fjeld har giftet seg med Katarina, spiller Erko en viktig rolle i livet hans, først og fremst som den som kjenner både de lyse og de mørke sidene ved ham. Katarina derimot forblir uvitende om ektemannens bravader på forbryterbanen.

"Våpna sine skal mann på vollen ikkje ganga eit fet ifrå"
Jonas Fjeld er altså på mange måter en reinkarnasjon av de gamle sagaheltene, både ved sitt utseende, sitt fosterbrorsvennskap med Erko og fremfor alt ved sin livsførsel. Det blir for langt å komme inn på det her, men jeg vil også påpeke den moralske flerdimensjonaliteten som vi finner både hos sagaheltene og Fjeld. Jonas Fjeld er ingen gjennomført "god" person. Han er en forbryter og dyrker forbrytelsen. Det betyr imidlertid ikke at han er skruppelløs. Han dreper ikke uten "grunn"; han dreper når han "må". Hevnmotivet er altså viktig i denne sammenheng. Han ser dessuten ut til å mene at de forbrytelser som (det kapitalistiske/ sosialistiske/kommunistiske) samfunnet begår mot enkeltindividene er langt mer alvorlige enn de han begår. Han setter med andre ord de formelle lover til side og oppretter sine egne. Det moralske univers han lever i har dermed mange likhetstrekk med det som de gamle vikingene levde i, før kristendommen slo rot for alvor. Fjeld bekjenner seg til en filosofi om den sterkes rett, samtidig som han avviser både anarkismen, sosialismen, kommunismen og kapitalismen og er således på bølgelengde med fascismen. Men han er også på linje med dem som la grunnlaget for vår kultur, og kan kanskje derfor like gjerne sies å være en anakronistisk overlevning fra pre-ismenes tid, som en forkjemper for et fascistisk samfunn. "[Human beings] are easier to fight for than principles" sies det i den første boken om James Bond - en annen helt som heller ikke ser ut til å se hensikten med å bekjenne seg til én ideologi, men følger sitt eget hjerte og hjerne.
Så langt den norrøne litteraturen. Som tidligere nevnt, har Frich tydeligvis også latt seg inspirere av folkeeventyrene, både de norske og de tyske. Fortellingens "landskap" gir bud om dette; det mystiske huset med den overgrodde hagen, de sydende grytene i en bortgjemt kjeller, dvergen som hamrer og smir, katten som vokter den hemmelige inngangen. Men det er fremfor alt skildringen av kjærligheten mellom Fjeld og Katarina som viser at Frich har vandret inn i de stemningsfulle eventyrskogene, mot Soria Moria.

En helt i utvikling
Fjeld gjennomgår en personlig forandring i løpet av denne første boka. Den Fjeld som vi tar avskjed med i siste kapittel, er langt på vei en annen enn den mannen vi møter i de første kapitlene. Dette kan nesten virke som et paradoks sett i sammenheng med det jeg tidligere har sagt om at et av Frichs viktigste prosjekter i denne boken må være å skape en helt, altså å male frem en skikkelse tydelig og troverdig nok til å bli interessant, slik at leseren er villig til å følge ham på videre eventyr i de neste bøkene. Han starter med et blank lerret, men i stedet for å konsentrere all energien på å gjøre dette første bildet så godt som mulig, velger han altså å gjøre en rekke forandringer underveis, slik at det portrettet som vi sitter igjen med til slutt, har fått en helt annen karakter enn det som vi ble presentert for først.

"En strime av den evige dags godhet og skjønnhet"
Jonas Fjeld er en mann som dyrker forbrytelsen, "...ikke av nød, av samfundshat, men fordi forbrytelsen utløser [hans] sjels sterkeste trang". "Han [har] valgt livets uvær, - han [føler] nydelsen ved å piskes av spenningens stormer. Han [er] en av de lykkelige ulykkelige som lider av selvforbrenningens begjær for å frelse seg fra det overmål av livsattrå som [fortærer] ham. Det var den overmenneskelige livsenergi som fører én inn i vanvidd, en annen i samfundshat. - Zarathustras lille fylking, som elsker krigen og forbrytelsen som nattsommerfuglen de luer den skal fortæres i..." Han har altså valgt sin løpebane av fri vilje, men den har sin pris. Den forutsetter blant annet et liv i mørke og ensomhet. Av og til får han et glimt av noe annet, et annet liv, og da avsløres det hvor sårbar han egentlig er. Et slikt sannhetens øyeblikk opplever han etter å ha møtt Katarina Sarov igjen. Hun bringer fram minner i ham, som får ham til å tenke: "Vi er rovdyr (...) Vi er farlige for alle livets usle kryp - især når jordens lys er slukket. Men ve oss når en strime av den evige dags godhet og skjønnhet finner veien til vårt hjerte. Ve oss!"
Fjeld begynner å tvile på hva meningen med livet er. Det stiger frem "en lengsel efter hvile og fred - efter den jevne daglige lykke, efter arbeidsslitets mekaniske trygghet, efter de små bekymringer og de stille gleder - efter livets strevsomme hverdag." Frykten for å bli fullstendig følelsesmessig isolert og ødelagt blir større enn gleden ved å være uavhengig alt og alle. Og han øyner en redning: Katarina, og bestemmer seg til slutt for å fri til henne. Men motet svikter; han føler at han med sin kjærlighet vil besudle henne. Først da Katarina selv avfeier alle onde varsler og forteller at hun elsker ham, tør han be om hennes hånd.

Gjenklang fra en annen historie
Det er alltid farlig å satse alt på ett kort og si at dette minner om en annen, velkjent fortelling om tilsynelatende umulig kjærlighet. Jeg velger likevel å gjøre det. Eventyret om Katarina og Jonas Fjeld har så mange likhetstrekk med eventyret om Skjønnheten og Udyret, at det bare må kommenteres. Også i Grimms eventyr er det en mann/et hanndyr som lever isolert fra samfunnet. Han er egentlig en prins, men en ond heks har kastet en forbannelse over ham, slik at han har blitt forvandlet til en beist. Hans eneste redning er at en ung, vakker kvinne vil bli glad i ham, på tross av hans forferdelige utseende og fremtoning. Hvordan det går, vet vi alle: Kjærligheten bryter forbannelsen, og den unge prinsen får tilbake sitt virkelige jeg.
Fjeld beskriver seg selv som "en bastard av godt og vondt", altså med både gode og dårlige sider. Men han "valgte natten for dagen", noe som holder på å bli hans fortapelse. Det er Katarinas kjærlighet som redder ham, slik Skjønnheten reddet Udyret. Udyret kan ikke be Skjønnheten om å bli hos ham; at hun ble av medlidenhet ville ikke ha vært nok til å oppheve forbannelsen. Skjønnheten må komme til ham, av egen fri vilje, og be om å få være.
På samme måte er det med Katarinas kjærlighet til Jonas Fjeld. Hun må ikke ofre seg, hun må føle at hun går til noe bedre, og hun må ta valget selv. Dette forstår Fjeld. Han skjønner at han ikke har "rett" til å fri til Katarina; det ville være å be om et for stort offer. Det eneste han kan håpe på, er at hun vil komme etter ham og si de forløsende ordene. Først når dette så faktisk skjer, kan han ta imot hennes kjærlighet og la seg redde ut av forbannelsen.
Når Katarina hvisker at "La oss gå ut i den lyse, skinnende dag", understrekes det hvordan det nettopp er hun som fører ham ut av mørket. I barndomsdrømmen hennes var det imidlertid motsatt, da var det han som reddet henne ut av den onde skogen. Slik understrekes hennes syn på ham; hvordan hun ser det gode og edle i ham, slik Skjønnheten ser det vakre i Udyret.

Om gleden ved å vandre på kjente stier
Motivet for kjærlighetshistorien ser altså ut til å være lånt fra en annen fortelling. Men også romanens komposisjon viser at forfatteren går i andres fotspor, selv om disse nok ikke fører oss frem til ett bestemmelsessted, slik tilfellet var ved motivvalget.
I sin bok The Role of the Reader tar Umberto Eco i bruk Propp og Greimas´ teorier når han påviser de narrative strukturene, eller "algebraen" som han kaller det, i bøkene om James Bond. Dette er relevant lesning også for bøkene om Jonas Fjeld, både for den enkelte romanen, og for serien i sin helhet. Ettersom jeg i denne analysen kun tar for meg den første boken, vil jeg ikke gå inn på det felles mønstret som Fjeld-bøkene følger, og som langt på vei er identisk med det mønstret som Eco ser i Bond-romanene. Fellesnevneren for slike spenningsromaner med en seriefigur som helt, er imidlertid at leseren vet hva som skjer. Historiens gang følger et fastsatt mønster. Seriehelter må nødvendigvis overleve, ellers blir det jo ikke flere bøker om dem! Derfor er ikke spenningen knyttet til hvorvidt James Bond tar knekken på skurken, men heller hvordan han gjør det. Fortellingens komposisjon er altså i de store trekk fastlagt, det er de små trekkene som varierer og som skaper spenningen. Dette var det Propp påviste i sine studier av russiske folkeeventyr, og dette er det som ligger til grunn for Ecos konklusjon om at "(..) in every detective story and in every hard-boiled novel, there is no basic variation, but rather the repetition of a habitual scheme in which the reader can recognize something he has already seen and of which he has grown fond".
De knyttede næver glir altså godt inn i mønsteret som Eco tegner opp, bortsett fra på ett (viktig) punkt: slutten. Vi får ikke vite hvordan det går, et klart brudd på "avtalen" mellom forfatteren av seriebøker, og leseren. Men vi har allerede forklart dette bruddet: det er ikke sikkert at det skal komme flere bøker om Fjeld, og det er derfor enda ikke opprettet noen avtale om at dette er en seriefigur som må overleve for å kunne sendes ut på nye eventyr. Ved å tolke De knyttede næver som enkeltverk ut fra teorier om serielitteratur, vil noen kanskje påstå at jeg foregriper begivenhetenes gang. Men etter min mening kan denne tolkningen forsvares ved at boken på så mange punkter glir inn i en genretradisjon, slik at spørsmålet om hvorvidt Jonas Fjeld - i denne éne romanen - opptrer som seriehelt eller ikke, blir mindre interessant. Han er en typisk heltetype, inspirert av serielitteratur, og det vil jeg mene er nok til at De knyttede næver kan kalles en serieroman.

"Det var en gang tre brødre...."
Propp og Greimas påviser i sine teorier hvordan tallet tre er et nøkkeltall i eventyrenes struktur. Hendelser gjentas tre ganger; Askeladden (helten) blir satt på tre prøver; kongen (giveren) har tre døtre; Askeladden (helten) får hjelp av tre ulike hjelpere osv. Også i De knyttede næver står tallet tre sentralt, først og fremst ved de tre prøvene som Jonas Fjeld settes på.
Greimas klassifiserer de tre prøver som helten må bestå, som henholdsvis den kvalifiserende , den prinsipielle og den glorifiserende prøven - alltid i denne rekkefølgen. Børge Hansen forklarer dem som "den række af transformationer, som individet gennemløber for at kunne komme fra sit udgangspunkt - søgen efter ny status - til det finale bryllup". Utgangspunktet er altså at det har oppstått en ubalanse eller en mangel. Helten ønsker å forandre - eventuelt gjenvinne en tapt - status.
Vi har allerede vært inne på at man kan lese to parallelle historier ut av De knyttede næver , den ene om forbryteren Jonas Fjeld, den andre om elskeren/ektemannen Fjeld. Dermed kan man også avdekke to parallelle hendelsesstrukturer innen én og samme roman, med et dobbelt sett av prøver, og to ulike mål. Forbryteren Fjeld opplever at hans status som uovervinnelig, fri og uavhengig forbryter trues idet Heredia dukker opp. Målet hans blir å uskadeliggjøre motstanderen, slik at han igjen kan innta sin plass som forbryterkonge.
For elskeren/ektemannen Fjeld har derimot ubalansen oppstått lenge før vi som lesere møter ham. Det som mangler, er selvfølgelig kjærligheten. Han ser selv ut til å mene at det å få oppleve å bli elsket er uforenlig med det å være en forbryterhelt. Derfor har han måttet velge, til fordel for forbrytelsen.
Men i løpet av boken begynner han altså, slik vi allerede har sett, å sette spørsmålstegn ved hvorvidt han valgte riktig eller ikke. Han befinner seg snart i en mellomposisjon, hvor hans status som forbryterhelt er truet, men hvor han til gjengjeld har mulighet til å oppnå en ny (og kanskje bedre?) status - nå som elsker/ektemann.

Helten viser styrke - men ikke nok?
La oss i første omgang konsentrere oss om de tre prøvene som er knyttet til Fjelds status som forbryterhelt. De to første følger i hovedtrekk Greimas´ mønster for henholdsvis den kvalifiserende og den prinsipielle prøven.
Det første vågestykket er selvfølgelig kampen mellom Fjeld og Heredia. Fjeld vinner, men dette er likevel bare en foreløpig seier, ettersom det er François Delma som er selve Fienden; det er han som trekker i trådene.
Den andre prøven finner sted i det Fjeld må befri Erko. Delma har kommet til Oslo, og sammen med sin hjelper Jaap van Huysmann har han kidnappet Erko. Også denne prøven består Fjeld med glans; han oppnår til og med å få en ny hjelper, idet han redder Jaap van Huysmanns liv.
Hvorvidt Fjeld består den tredje prøven eller ei, er derimot et stort spørsmål. Delma blir uskadeliggjort (riktignok av Erko), men til gjengjeld ser det ut til at Fjeld må bøte med livet. Innenfor den rammen som De knyttede næver fortelles, vil jeg derfor hevde at Fjeld taper på den siste prøven.

Et dynamisk heltebilde
Jeg har så langt snakket om Jonas Fjeld alene som helten. Dette er imidlertid å forenkle det hele. Fjeld får god hjelp av sin beste venn, og spørsmålet er om han i det hele tatt hadde bestått den første prøven uten Erkos hjelp. Det sies eksplisitt i boken at dvergen redder Fjelds liv. At helten ofte har god bruk for hjelpere, er velkjent fra eventyrene, men at de skal ha en slik avgjørende betydning, er vel temmelig radikalt.
Her må vi trekke trådene tilbake til avsnittet om fosterbrorspakten. Slik Fjeld selv flere ganger understreker i boken, er han og Erko likeverdige og uunnværlige for hverandre. De vil imidlertid aldri kunne være en trussel mot hverandres status; til det er de for ulike. Man kan kanskje si at de utgjør hver sin type helt.
Bankranet er "team-arbeid", som de begge har like stor ære av, likeledes drapet på Heredia. Men det er "hånden" - Erko - som setter "fingeravtrykk" idet boret han har laget, avslører hva det er for slags våpenkunstner som står bak bankranet. Dermed blir det ham som Heredia og senere Delma får i kikkerten. Erko opptrer som tilsynelatende helt - i motstandernes øyne - men det er Fjeld som er hjernen bak, og til syvende og sist blir det derfor han som er romanens helt. Erko er en foreløpig helt, slik Heredia og Jaap van Huysmann er foreløpige motstandere. Ved begynnelsen av andre prøve er Fjeld fortsatt utenfor (motstanderens) synsvidde. Delma "oppdager" strengt tatt ikke hvem Fjeld er før etter at han tror at nordmannen er nedkjempet. Dermed er det ikke før ved den tredje prøven at Fjeld alene fremstår som Delmas motstander, og dermed som Helten.
Hvorfor denne kompliseringen av heltebildet? Hvorfor ikke bare bestemme seg for at det er Fjeld som er helten, mens Erko er hjelperen? Børge Hansen skriver: "Relationsetablering til modstander ligger fast pr. tradition (...). Relationsetablering til hjælper ligner mere en slags narrativt gear, som gør fortælleren i stand til at holde igen på det traditionsbundne friløb og dirigere det videre forløb i den ønskede retning."
Å benytte seg av en eller flere hjelpere er altså én av mulighetene som fortelleren/forfatteren har til å skape variasjoner innenfor det fastlagte mønstret. Slik Frich bruker hjelpermodellen, blir det hele ekstra variert og spennende. Atter en gang har vi altså å gjøre med et portrett i utvikling. Fra å ha tegnet opp både Erko og Fjeld med like kraftige farger, duses Erko ned og skyves lenger bakover i bildet. De tre prøvene får dermed høyst ulik karakter, ettersom heltebildet varierer. Ved den første prøven opererer han med et heltepar, ved den andre prøven en primær og en sekundær, mens han ved den siste har kommet frem til et tradisjonelt helte/hjelper-forhold.
Dette er altså en utvikling som utelukkende er av litterær karakter. Den forteller oss altså ingenting om Jonas Fjeld som person og er på ingen måte psykologisk motivert, slik tilfellet var ved den utviklingen han gjennomgikk i møtet med kjærligheten. Det er rett og slett bare det samme knepet som brukes i eventyrene, når Askeladden møter stadig styggere troll, med et økende antall hoder.
Frich benytter seg i og for seg også av denne spenningsskapende finessen i De knyttede næver . Ikke nok med at Fjeld må opptre stadig mer solo - "trollet" får nemlig også stadig flere "hoder". Ved den første prøven er motstanderen "énhodet", det vil si at Fjeld (og Erko) bare behøver å overvinne én mann. Ved den andre prøven må de nedkjempe den "tohodete" fienden: François Delma og Jaap van Huysmann. Og i de siste scenene er det et "trehodet troll" som jager Fjeld. Da har Delma fått med seg to hjelpere. Slik øker motstanden, og dermed også æren, etter hvert som helten består prøvene.

"Og de levde lykkelig...?"
Da er det på tide å vende tilbake til den tredje, og avgjørende prøven. Vi har allerede "avgjort" at forbryterhelten Fjeld taper denne, i og med at Delma oppnår det han vil: å få uskadeliggjort Fjeld. Vår helt vinner med andre ord ikke tilbake den status han tapte idet motstanderen stilte seg i veien for ham.
Men så var spørsmålet om det fortsatt var denne statusen Fjeld strebet etter. Mellom den andre og tredje prøven tar han jo et valg: han gifter seg med Katarina. Han velger altså den "lyse dagen", noe som, i følge hans tidligere resonnementer må innebære at han velger bort den "nattlige siden" av seg, forbryterhelten Jonas Fjeld.
Men hva skjer i det øyeblikket Fjeld skjønner at overmakten blir for stor, og han kaster seg i vannet? Stryker han da på den siste prøven i forholdet til Katarina også? De to første har han bestått, slik han bestod de to prøvene han ble satt på som forbryter.
Den første prøven finner sted i det Katarina Sarov banker på hos Fjeld for å be ham om å komme og se til hennes syke mor. Fjeld er midt oppi forberedelsene til det store bankranet, men drar likevel straks til den syke. Her stilles han med andre ord overfor et valg, selv om dette ikke har de konsekvensene som det valget han senere må ta, har. Han går fra "mørket" til "lyset", og når han siden vender hjem igjen, er han allerede forelsket.
Den andre prøven som Fjeld settes på, er selvfølgelig når han må bestemme seg for om han fortsatt skal skjule sine følelser for Katarina eller ikke. Også denne prøven består han; han våger å ta imot hennes kjærlighet, og kan derfor "gå ut i den lyse, skinnende dag" sammen med henne. Tilsynelatende ser det nå ut til at han har oppnådd det han søkte etter: Han har byttet ut forbryterverden med det som Katarina kan by ham av kjærlighet og lykke.
Men å bestå to prøver er altså ikke nok til å trygge den ønskede statusen. Snart innhentes Fjeld av fortiden og den mørke verdenen, og det blir klart at han også må gjennom en siste, avgjørende prøve.

Avskjed ved en korsvei
"Den glorificerende prøve markerer (..) den samfundsmæssige accept", sier Børge Hansen, og mener med det at selv om den tredje prøven ikke nødvendigvis er vanskeligere enn nummer to, så er den mer prestisjefylt fordi den er bekreftende. Den besegler heltens nyoppnådde status og innrømmer ham hans nyervervede, ugjenkallelige rettigheter.
Jeg har allerede hevdet at forbryterhelten Fjeld taper på den siste prøven. Han faller (indirekte) for Delmas hånd, og har derfor selvfølgelig ikke lenger noen mulighet til å gjeninnta den tapte statusen som forbryterkonge i Oslo.
Fjeld har imidlertid, før han settes på denne siste prøven, distansert seg fra forbryterverdenen, og han ønsker derfor ikke lenger denne verdenens aksept. Tvert imot: denne aksepten ville være en trussel mot hans nåværende, nyvunne status, som Katarinas ektemann. Fjeld har fått et annet verdigrunnlag, og det er om disse den siste kampen står. Men heller ikke statusen som ektemann har fått "samfundets accept" enda. Det valget han trodde han tok da han gitet seg med Katarina, viser seg å være kun et foreløpig valg, nå når fortiden er i ferd med å innhente ham. Den tredje prøven for å oppnå status som (en god nok) ektemann viser seg altså å falle sammen med den siste prøven som forbryterhelt. Dermed blir dette den definitive kampen mellom "den lyse dagen" og "den mørke natten".
Hvorvidt han får forbrytersamfunnets aksept eller ikke, er etter min mening mindre interessant, ettersom han likevel distanserer seg fra den og ikke ønsker den lenger. All spenningen er nå knyttet til hvorvidt han består den tredje prøven som ektemann eller ikke. Om han består, er det vel egentlig bare Katarina som kan svare på. Enkelte lesere vil hevde at ved å kaste seg i vannet, sparer han henne for et møte med en verden hun ikke ønsker innsikt i, og at han slik får bevist sin kjærlighet til henne. Andre vil mene at han er feig; at han ennå en gang rømmer fra det valget han må ta, og at han utsetter det oppgjøret mellom de to verdene - eller mellom de to sidene av seg selv - som han en eller annen gang er nødt til å ta. Bare en neste bok - eller flere - kan gi oss svaret på hvordan det går; om han kommer tilbake; om han klarer å innta sin tapte heltestatus igjen; og om Katarina fortsatt vil ha ham.
Uansett: her er det vi forlater Fjeld for denne gang. At vi har gått på opptråkkete stier så langt, behøver altså ikke bety at vi vet veien videre; det har Frich hermed bevist. Han har lykkes i å skape en skikkelse som vi straks blir fortrolige med, men som likevel viser seg å være en langt mer flerdimensjonal og spennende person enn hva det først kunne virke som; en person vi gjerne følger på nye eventyr.

Litteraturhenvisninger:

* Carling, Bjørn: Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år
* Dahl, Willy: Blå briller og løsskjegg i Kristiania , Oslo, 1975
* Eco, Umberto: The Role of the Reader , 1979
* Edda-kvede , oversatt av Ivar Mortensson-Egnund, Samlaget 1964.
* Frich, Øvre Richter: De knyttede næver , Norild forlag, 1993
* Hansen, Børge: Folkeeventyr; Struktur og genre, Kbh., 1971
* Snorre Sturluson: Heimskringla, Bokklubben, 1989
* Soga om Olav Tryggvason etter Odd munk Snorresson, Oslo 1977
* Tvinnereim, Audun: Triviallitteratur