Fjorten dager på Geitungen fyr

Hyttevakter? Ja, det var vel kanskje det vi offisielt var. Men stort sett følte vi oss som nessedronningene av Geitungen, med hele Skudefjorden som vårt rike.

Vi hadde fjorten dager ferie til gode og en slunken lommebok. Vi ønsket oss fred og ro, god tid, hav og høy himmel.
Hva med fyrferie, foreslo noen. Å ja!
Annika hadde vært på Ryvingen fyr. Siri hadde besøkt Lista. Men ellers var fyr noe vi forbandt med mummitrollene, Virginia Woolf og værmeldinga. Det lå et skjær av eventyr over ordet, noe utenfor hverdagen og verden. Fyr er noe tidløst noe, men samtidig et trygt punkt i en stormende virkelighet.
Så vi tenkte: fyrferie. Begynte å surfe på internett etter norske fyr man kunne bo på for en kortere periode. Det blir jo stadig flere av dem. Men fy og fy så dyrt! Motet sank som et lodd i fjorden etter hvert som vi måtte innse at feriebudsjettet vårt knapt strakk til mer en to-tre overnattinger.
Da var det vi fikk et nytt treff på nettet: "Haugesund Turistforening ønsker å få til en ordning med tilsynsvakter på Geitungen i sommer." Å ja! Her er vi! Pliiiiiiiiis, la det være bruk for oss!
Og det var det.

Vi dro med nattbussen over fjellet fra Oslo, ankom Haugesund tidlig, tidlig en mandag morgen og ble hentet av Karl Andreas fra HT. Snakk om service! Han kjørte oss ut til Skudeneshavn, ga oss de nødvendige instrukser, samt nøkler, kart og båt. Så var det bare å hive bagasjen ut i den lille 16-foteren og håpe på at vi fant fram mellom alle holmene og skjærene. Ingen av oss hadde vært ute på fjorden her før, og blåste det ikke plutselig litt vel mye nå?
Men vi hadde ikke passert mange holmer før det plutselig lå der: Geitungen fyr. En hvit flekk i alt det grå. Vår hvite, fredfulle flekk!
Riktignok kavet vi fælt da vi skulle i land. Båtvante, jo da, men brygger dimensjonert for dampskip var vi lite fortrolige med. Det var jo så høyt opp, og ikke var båten vår, og begge var vi trøtte etter reisen, og hvordan var det nå egentlig Karl Andreas hadde sagt vi skulle fortøye båten?
Endelig, der var vi i land, og båten lå fortsatt trygt og stødig på vannet. Vi lasset opp bagasjen og gikk opp den lange, smale stien, opp til fyret og fyrvokterboligen, der fjorten høstdager som hyttevakter lå og ventet på oss.

Ble det aldri kjedelig, var det mange som spurte oss om i ettertid. Kjedelig? På ingen måte. Det var alltid en makrell som skulle dras, noen ærend i Skudeneshavn som skulle gjøres, en bukt som måtte utforskes, eller noen tanker som måtte tenkes. Og så var det jo alle overnattingsgjestene.
Allerede første dagen kom en gjeng fra Haugesund kommune og skulle ha seminar. De holdt seg stort sett ute i uthuset, som var velegnet til både møtevirksomhet og fest. Dagen etter ble de avløst av en ny gjeng, denne gangen fra Tysvær kommune. Det sydet og summet og ble sunget og ledd. Selv innredet vi oss i en krok oppe i andre etasje, med utsikt mot fyret, radio og strikketøy.
Våre plikter som hyttevakter handlet stort sett om å hente og bringe folk i båten, med mindre de hadde hyret Sverre fra Råseglarlaget til å skysse dem i den lille skøyta Skudenes. Og så malte vi vinduskarmene oppe i andre etasje i fyrvokterboligen, vasket kjøkkenskap, viste gjestene rundt oppe i fyret og passet på at de ellers hadde det bra. Og ble vi for rastløse, tok vi beina fatt på en klatretur rundt øya (Annika) eller øksa fatt og gøyv løs på noe dødfuru (Siri).
I helgen kom familiene. To pappaer med hver sine to sønner og fisk i blikket. Snart lå også en seilbåt ved brygga, med to par, to små babyer og en katt. Den lørdagskvelden var det livlig i stua. Katten ble snart lei av å bli båret rundt på av fire fremmede guttunger og søkte tilflukt på hylla under stuebordet, gjemt bak blondeduken.

Innimellom hadde vi dager helt for oss selv. Da lot vi tiden bare flyte. Tok med liggeunderlag og satte oss i solveggen oppe på fyret. Dro ut med båten og trakk litt fisk til middag. Leste. En natt så vi stjerneskudd. En dag hadde vi besøk av en sel inni i bukta. Langsmed stien ned til brygga fant vi et bjørnebærkratt, der vi kunne høste fire-fem bær hver dag. Vi fant en gammel krabbeteine som vi halte inn fire beist med. Og vi oppdaget at lyr har et ufortjent dårlig rykte som matfisk. Den ble en delikatesse, både i wok-gryta og i stekepannen.
Så var det nesten slutt. Siste helgen var det innkalt til dugnad. Da kom gutta fra turistforeningen og Råseglarlaget ut, med snop og rødvin til oss og mange gode historier. Det ble ryddet, hamret, byttet vannpumpe og utvekslet ideer for hvordan man skal kunne sikre driften av Geitungen fyr som turistforeningshytte. Til det trengs det entusiasme og mye frivillig innsats, det ser vi. Men oppgaven som hyttevakt er mer fornøyelse enn det er arbeid, dager fulle av hyggelige overraskelser og trivelige folk, en ferie med mening - og mye fisk. Vi håper mange andre oppdager muligheten, men ikke flere enn av det igjen byr seg en uke eller to for oss som hyttevakter!