Frykt og avsky i Nairobi

For å komme inn på konferansehotellet Hilton i Nairobi må man gjennom en sikkerhetskontroll tilsvarende den på Gardemoen. Hver morgen i tre dager sjekkes bagen min av den ene vakten, mens den andre står klar med håndscanneren, i tilfelle det piper idet jeg går gjennom metalldetektoren. Vel inne står det en bevæpnet vakt i hver krok. Alle biler blir kontrollert før de får kjøre inn på hotellets parkeringsplass, selv drosjene. Det sies at det neste store terrorangrepet kommer i Øst-Afrika, derfor all denne sikkerheten.

Tryggere enn deg
Men inne på Hilton hotell er vi trygge. Så veldig mye tryggere enn deg, du som går der ute. Derfor prøver jeg å ta deg med inn. Jeg maner fram bildet av deg etter hvert som konferansen skrider fram og foredragene og powerpoint-fremvisningene glir over i hverandre, fulle av tørre tall og søvndyssende statistikk. Jeg lukker øynene og ser hvordan frykten følger deg som en skygge, som omrisset av deg på et uskarpt bilde, tatt med for lang lukketid. Den har de samme konturene som deg selv: konturene av en kvinnekropp. Kvinnefrykt.
Jeg dro til Øst-Afrika dette året for å skrive om noe annet. Jeg visste ikke hva, bare at det skulle være om noe annet. Noe annet enn aids, sult, frykt, død, elendighet. Men når de tre dagene på konferansen i Nairobi er over, har jeg bare én ting å skrive hjem om: frykt.
For om noen så skulle finne på å blåse Hilton hotell og de omkringliggende bygningene i lufta, vil antallet døde likevel være peanuts i forhold til hvor mange kenyanske kvinner som hvert år dør, etter voldtekt, av usikre aborter, i barsel, av aids.

Konferanse om frykt
The 2nd Africa Conference on Sexual Health and Rights juni 2006 er en tre dagers internasjonal konferanse om frykt. Kvinnefrykt. Homofrykt. Kjønnet frykt. Seksualisert frykt. Den handler om manglende helse, manglende rettigheter, manglende trygghet. Den handler om frykten for å bli omskåret. Frykten for å bli voldtatt. Frykten for å bli syk. Frykten for å bli hiv-smittet. Frykten for at andre skal få vite at man er hiv-smittet. Frykten for å bli giftet bort. Frykten for ikke å bli gift. Frykten for å bli gravid. Frykten for å dø av graviditeten. Frykten for å se barnet sitt dø. Frykten for at noen skal skjønne at kjæresten din er av samme kjønn som deg selv.
Frykten er vel fundamentert i virkeligheten, i alle tallene. Om du er en gjennomsnittlig kvinne på det afrikanske kontinentet har du all grunn til å være redd.
En undersøkelse i 2003 viste at 45,4 prosent av alle kenyanske jenter har opplevd et eller flere seksuelle overgrep i løpet av barndommen. 79,6 prosent av kvinnene har opplevd det samme etter å ha nådd voksen alder. 37 prosent av de spurte i undersøkelsen levde med menn som slo og/eller mishandlet dem seksuelt. En Amnesty-rapport fra året før slo fast at kenyanske kvinner er rettsløse, og at myndighetene gjør minimalt for å beskytte dem.

En sliten kniv
På storskjermen i foredragssalen er det bilde av en sliten kniv. Den ville blitt konfiskert om noen hadde forsøkt å ta den med seg inn på Hilton hotell. Men ute i landsbyene ligger den tydeligvis trygt og stødig i de eldre kvinnenes hender, idet de skjærer klitoris og kjønnslepper av den skrikende, vettskremte jentungen. Slik sikrer de jenta muligheten til å bli gift. Kaffen jeg har tatt med meg inn i plenumssalen smaker blod.
Likevel er frykten i seg selv aldri et tema, heller ikke på denne konferansen. I stedet snakker forskerne om alt det som kommer etterpå, etter at alt det man fryktet faktisk har skjedd, når verste scenario har blitt virkelighet. Etter omskjæringen. Etter voldtekten. De snakker om de der ute, de i statistikkene, de navnløse, om hun som kanskje kan bli deg, hvis det verste skulle skje. Men du selv er ikke her. Og ingen snakker om hvordan frykten allerede nå fryser bevegelsene dine, uten å noen gang klare å fange dem helt. Om hvordan du nølende går videre. For ikke så lenge siden hang den svarte natta rundt deg som et gardin. Beskyttet den deg, eller blottla den deg? Hvem så deg i mørket? Hvem ser deg i dagslys? Er du tryggere nå, nå når sola er oppe?

Udyr
"Beware of human beasts. Don't be the next rape victim", står det på blodrøde plakater langsmed Kenyatta Avenue. De var noe av det første som møtte meg da bussen kjørte inn i Nairobi. Gikk du selv forbi dem på vei til jobb, til skole, til markedet?
Men kan man noen gang være noe annet enn på feil plass til feil tid her i Kenya? Det er jo i ekteskapet, på skoleveien, på jobben og på politistasjonen de fleste voldtekter skjer, viser statistikkene. Kan hjemme virkelig være feil plass? Kan midt-på-lyse-dagen være feil tid? Hvor skal man da gjøre av seg? Hvor gjør du av deg når frykten blir for stor?
I Sverige beskyldes feminister for å anse menn for å være dyr. Her i Kenya er det tydeligvis et faktum at menn er dyr, "beasts", underlagt sine egne drifter, ute at stand til å kontrollere seg. Slik slipper de unna. Slik tar ingen av dem ansvar. Slik får patriarkatet bestå.

Nasjonalisme og sexisme
"Føre var"-prinsippet gjelder tydeligvis bare i kampen mot terror, ikke i kampen for kvinnene. Derfor pusher Bush-regjeringen og alle dens medløpere på den ene siden store summer penger til de østafrikanske sikkerhetsstyrkene, mens den prediker avholdenhet, anti-abort og homofobi, og legger sterke føringer for helsearbeidet i den samme regionen. Det afrikanske patriarkatet, som henter sin legitimitet i en meget religiøs befolkning, protesterer ikke. Tvert imot. De ennå unge afrikanske nasjonene strever med å finne en identitet. Nasjonalisme og heteronormativ sexisme blir to sider av samme sak. Abort er drap. Homoseksualitet er uafrikansk. Jomfrublod er hellig. Kvinnen er mannen underordnet. Slik var det før kolonistene kom, sier man. Slik skal det derfor fortsatt være, sier man.
I en WHO-rapport fra 2002 om frykt og helse slås det fast at ekteskap brukes til å legitimere et vidt spekter av former for seksualisert vold mot kvinner. Mens frykten for voldtekt først og fremst assosieres med å befinne seg ute i det offentlige rom, skjer majoriteten av den seksualiserte volden innenfor hjemmets fire vegger - i Kenya, som i alle andre land i verden.

Diskusjon i parlamentet
Derfor har det kenyanske parlamentet denne våren høyrøstet diskutert et privat lovforslag, fremmet av parlamentsmedlem Njoki Ndung'u. Her, i det som har fått navnet "the Sexual Offences Bill", ble det blant annet foreslått at tvungen sex innenfor ekteskapet skulle anses for å være det det er: voldtekt. Men da et sterkt barbert lovforslag omsider ble sendt videre til signering hos president Kibaki, var punktet om voldtekt innenfor ekteskapet noe av det som var tatt vekk. Å gifte seg er å si ja til sex, var argumentet fra flertallet av parlamentsmedlemmene. "Kenya er et land i krig - mot kvinnene, med sex som våpen", var alt Njoki Ndung'u kunne konstatere.
For kvinnefrykten har to sider. Den er kvinners frykt, men den er også frykten for kvinner. Frykten for de som sier nei. Som sier ikke faen. Som sier at nok er nok.
Det er derfor det må lover til, og penger fra vesten for å støtte opp om et stadig mer gyngende heteropatriarkat. Det er derfor oppsettingen av Vaginamonologene ble forbudt i Uganda i fjor, fordi den fremmet "homoseksualitet og prostitusjon". Det er derfor stadig flere lesber i Sør-Afrika blir ofre for "korrektiv voldtekt". Det er derfor plakater med oppfordringen om å "passe seg" så man ikke blir det neste voldtekstofferet, kan få kle Nairobis gater. Det er derfor abortforkjempere på konferansen bruker argumenter om at det er lite lønnsomt å la kvinner dø av usikre aborter eller i barsel, for det er kvinnene som skal føde fremtidens generasjoner, som om et kvinneliv bare handler om å føde barn.

Dronningen av Nilen
Til slutt er det en som reiser seg og går bort til mikrofonen nede i den store salen, en med frykten tegnet skarpt rundt hele kroppen. Det er en mannskropp, døpt Emmanuel, men jeg kjenner ham som "Aunt Ivy, Queen of the Nile". Med tydelig nervøs stemme begynner han å snakke. Han sier: "Mitt navn er Emmanuel, jeg er Nilens dronning, jeg er kenyaner, jeg har sex med menn, jeg er hiv-positiv". Bare det. Men det holder, for det er mer enn noen andre noen gang har sagt før ham, ikke bare på denne konferansen, men i Kenya som sådan.
Sist politiet forsøkte å arrestere ham her i Nairobi for umoralsk opptreden (les: være feminin, være homo, være alt annet enn en skikkelig afrikansk mann), kom et par prostituerte ham til unnsetning og fikk betalt ham ut. Bestikkelsene var sannsynligvis hele fortjenesten til kvinnene den kvelden. Det syntes de visst han var verdt. For han er en av dem, en av de aller nederst, en av dere. En av de altfor mange som vet hva det vil si å være redd.
Og han er en av de som ser deg, du som går der ute. En av de som kjenner igjen frykten din. Jeg håper bare dere finner hverandre, at dere ser hverandre, at dere forener kreftene. Ikke bare du og dronningen av Nilen, men også alle de andre der ute, alle dere som går med frykten som en usynlig kappe rundt dere. Bare da har dere en sjanse.

(Fett 3/06)