Her er noen av filmomtalene jeg har skrevet for Film fra Sørs festivalkatalog:

CUBA 15: Tzunami gleder seg til 15-årsdagen sin - en milepæl på Cuba som feires stort. Vi følger forberedelsene, og sjarmeres snart i senk av den livsglade jenta. CUBA 15 er en herlig liten film som vant både jury-pris og publikumspris under årets Berlin-festival.
Regissør Elizabeth Schub ble født i New York City i 1967. Hennes første kortfilm, Paradise Plains, fikk mye oppmerksomhet i USA, og ble kjøpt inn av en rekke TV-stasjoner rundt om i landet. CUBA 15 er Schubs andre film.

Cuba, 1997. Regi og manus: Elizabeth Schub. Foto: Luis Nagmías, Ivan Suzzarini. Medv.: Tzunami Ortega Coyra. Spansk tale, eng. tekster. 16 mm., 12,5 minutter.

ENTHUSIASM: Fire mennesker og en ørken; politiske drømmeslott og masseproduserte turisthytter. Entusiasme blir griskhet, og ideologiske utopier blir pengemaskiner i Richard Larrains film Enthusiasm .
De drømmer om Den uavhengige republikk, den lille familien på tre som finner veien gjennom den navnløse ørkenen. De har tenkt seg til Santiago, men slår seg i stedet ned i utkanten av ørkenen og etablerer et turistbyrå. Forretningen går strålende, og snart dukker det opp investorer som gjerne bidrar til ekspansjon. Den golde ørkenen skal forvandles til et gedigent turistsenter. Men var det pengene som skulle virkeliggjøre Den uavhengige republikk som Fernando, Isabel, lille Miguel og familievennen Guillermo fablet om ?
Politiske drømmeslott og idealistisk entusiasme erstattes av turisthytter og materiell griskhet i Richard Larraíns temmelig desillusjonerte film Enthusiasm. Han skildrer et Chile som riktignok har fått gjeninnført demokrati, men hvor kapitalisme og egeninteresse har fortrengt idealer og politisk engasjement.
To spanske skuespillere glitrer med sitt nærvær: Maribel Verd som Isabel, og Carmen Maura i rollen som Fernandos tvilsomme sekretær.
Ricardo Larraín er født i Santiago i 1957. Han er utdannet innen Communication Arts ved Det katolske universitet i Chile, hvor han nå er professor i audiovisuelt språk ved avdelingen for journalistikk. The Frontier (1991) var hans første langfilm og ble en stor suksess, med Sølvbjørnen fra Berlinfestivalen i 1992 som den største triumfen. I 1997 kom to dokumentarer som tar for seg historiske og sosiale forhold i Chile. Enthusiasm fra 1998 er Larraíns hittil siste film.

Chile/Frankrike/Spania, 1998. Regi: Ricardo Larraín. Manus: Jorge Goldenberg og Ricardo Larraín. Foto: Esteban Courtalon. Musikk: Jorge Arriagada. Med: Maribel Verd, Alvaro Escobar, Alvaro Rudolphy, Carmen Maura. Spansk tale, engelske tekster. 35 mm, 116 minutter.

EVEN THE WIND: En liten film om kjærlighet, til tonene fra en leken saksofon.
Even the Wind er en litt annerledes road movie. Turen varer bare i 18 minutter - i alle fall for oss som sitter i salen. Men det behøves ikke lenger tid for at det første møtet mellom en mann og en kvinne snart skal utvikle seg til et frieri. Det handler om å gripe "denne navnløse tingen som glir gjennom hendene våre uten at vi vet det"; om å være åpen for det som skjer, her og nå.
Den unge kvinnen er saksofonist, slik skuespilleren Bettina Kee også er i virkeligheten. Store deler av filmen er legert med nydelige toner, først og fremst fra saksofonen, men også fra trommer og stemmer. Fire kjente skikkelser fra Senegal fyller birollene. En av dem er designeren Oumou Sy, som har hatt ansvaret for de renskårede, men fargesterke kostymene.
Even the Wind er Laurence Attalis sjette filmproduksjon. Den første var en serie på 25 1-minutts kortfilmer om lykke, fra 1992. Senere har hun laget fire dokumentarer, alle med utgangspunkt i Senegal. Attali pendler mellom Dakar og Paris.

Senegal/Frankrike, 1999. Regi og manus: Laurence Attali. Foto: Jacques Pamart. Musikk: Doudou Doukoré. Med: Bettina Kee, Laye Diack, Isseu Niang, Cheikh Lô, Oumou Sy, Mauro Petroni. Fransk tale, engelske tekster. 35 mm, 18 min.

FRONTIER, THE: The Frontier er en prisbelønnet historie om å bevege seg langs grenser - det være seg fysiske eller mentale, pålagte eller selvvalgte.
Matematikkprofessoren Ramiro Orellanos skriver sitt navn under et offentlig opprop, i protest mot at en kollega er blitt bortført av myndighetene. Landet er Chile, en gang på 1980-tallet. For denne handlingen blir Orellanos forvist til et avsidesliggende område - "la frontera" - et landskap som tidligere tilhørte Mapuche-indianerne. Orellanos er en velkommen fremmed i et grenseland der tilværelsen balanserer mellom sorg og glede, og mellom menneskenes makt og avmakt.På denne halvøya har menneskene lært å leve med trusselen fra det stadig truende tidevannet, slik de har måttet lære seg å leve med savnet av dem som har mistet livet når naturkreftene ble for sterke, og de har lært seg å leve med hverandre - ulike kulturer til tross.
Det våkne filmkameraet gjør at stemmene kan dempes, slik at de vare nyansene i menneskesinnet får spille i alt sitt mangfold, og slik gjøre The Frontier til en film vel verdt å se. Regissøren mottok Sølvbjørnen for The Frontier under Filmfestivalen i Berlin i 1992.
Regissør Ricardo Larraín er født i Santiago i 1957. Han er utdannet innen Communication Arts ved Det katolske universitet i Chile, hvor han nå er professor i audiovisuelt språk ved avdelingen for journalistikk. The Frontier (1991) var hans første langfilm. I 1997 kom to dokumentarer som tar for seg historiske og sosiale forhold i Chile. Enthusiasm fra 1998 er Larraíns hittil siste film.

Chile/Spain, 1990. Regi: Ricardo Larraín. Manus: Ricardo Larraín og Jorge Goldenberg. Foto: Héctor Ríos. Musikk: Jaime de Aguirre. Med: Patricio Contreras, Gloria Laso, Héctor Noguera, Alonso Venegas, Aldo Bernales, Sergio Schmied, Spansk tale, engelske tekster. 35 mm, 115 minutter.

JOURNEY TO XIA EMPIRE, THE: The Journey to Xia Empire tar oss med tilbake til det vestlige Kina på 1000-tallet. Ufreden herjer blant klanene på den enorme steppen, og keiseren av Xia-provinsen trenger stadig nye soldater. Han har erfor gitt beskjed om at alle nyfødte guttebarn i området skal oppdras til krigere i hans hær.
Yelihu drar avgårde med en liten tropp soldater, og røver et ti-talls smågutter fra et område langt bortenfor Xia-provinsens grenser. For å fylle kvoten med barn som keiseren har forlangt å få, tvinger de også med seg en gravid kvinne, som snart føder en gutt. Når soldatene tar barnet fra henne og rir avgårde, driver morskjærligheten henne etter dem, over den farlige og endeløse steppen. Den våpenløse kvinnen blir en trussel mot Yelihu og hans menn.
Regissør Lu Wei har villet lage en historisk korrekt film, og har lagt mye arbeid i kostymer og scenografi. Det er likevel filmens beretning som griper oss mest - skildringen av morskjærligheten som viser seg å være sterkere enn viljen til en samlet tropp soldater.
Lu Wei ble født i Beijing i 1950. Han er en av Kinas fremste manusforfattere, og hadde blant annet ansvaret for manus til Farvel, min konkubine og Røde kirsebær. The Journey to Xia Empire er hans debut som regissør.

China, 1997. Regi og manus: Lu Wei. Foto: Chi Xiao-ning. Musikk: Guo Xin-yi, Tan Y i-an. Medv.: Ni Da-hong, Ba De-ma, Mi Ma, De Bai. Kinesisk tale, eng. tekster. 35 mm, 98 min.

MACU: Macu speiler seg i et fotografi på veggen. Bildet er tatt på bryllupsdagen hennes, da hun som 11-åring ble giftet bort til den 20 år eldre politimannen Ismael.
Nå har hun blitt to-barnsmor, men er likevel ennå bare en skolejente. I all hemmelighet har hun hatt et forhold til den jevnaldrende Simon en stund, men når filmen tar til, har han og to venner forsvunnet, og Macu frykter at det er Ismael som står bak.
Ryktene svirrer, og Ismael blir anklaget offentlig. Macu vet ikke hvem og hva hun skal tro på. Hun er redd for Ismael og hva han kan ha gjort, men har samtidig ingen andre å søke hjelp hos.
Litt etter litt pusler regissør Hoogesteijn sammen bilder fra Macus liv; fra de første møtene med Ismael, og fra forholdet til Simon. Tilsammen danner bitene portrettet av en ung, fattig jente som egentlig aldri hadde noen valg, men som likevel forsøker å ta ansvar for sitt eget liv.
Selv om Macus historie er oppdiktet, er mye av filmen basert på virkelige episoder, blant annet fra det venezuleanske politiets voldelige framferd.
Slik navnet røper, har regissør Solveig Hoogesteijn både norske og nederlandske aner. Filmene hennes - hun debuterte i 1975 - er likevel rotfestet i den venezuleanske hverdagen.

Venezuela, 1986. Regi: Solveig Hoogesteijn. Manus: Solveig Hoogesteijn og Milagros Rodríguez. Foto: Andrés Agustí. Musikk: Víctor Cuica. Medv: María Luisa Mosquera, Daniel Alvarado, Frank Hernández. Spansk tale, eng. tekster. 35 mm, 90 min.

ONE LIFE AND TWO TRAILS: Romer feirer 50 års dagen, og blant alle presangene er et gammelt fotografi, tatt en gang i barndommen hans. Natten etter våkner han opp etter en underlig drøm, med en urovekkende følelse av at noe er galt fatt med moren, som han ikke har sett på mange år.
Dermed legger Romer i vei opp i de venezuleanske alpene og til den bortgjemte landsbyen hvor han vokste opp. Her finner han igjen stien han gikk på som barn, som siden skulle føre ham vekk fra foreldrene. De sendte ham på internatskole, slik at han skulle få et bedre liv enn hva de selv noen gang hadde kunnet håpe å få. Men skolegangen gjorde Romer til en fremmed i landsbyen, slik at det ble vanskelig å vende tilbake.
Fotograf Andrés Agusti kolorerer det storslåtte fjellandskapet i myke fargetoner, men tar seg også tid til å dvele ved alle de furete, uttrykksfulle ansiktene som befolker fjellene. One Life and Two Trails er en vakker og vemodig film, men med dybde nok til å ikke bli vammel og søtladen.
Regissør Alberto Alvero er født i 1966. One Life and Two Trails er hans tredje spillefilm, om man også regner med den eksperimentelle 16 mm filmen The Song of the Mountain fra 1983. I 1985 kom Candles in the Mist . Alberto Alvero har forøvrig komponert musikk til en rekke filmer og videoer.

Venezuela 1996. Regi: Alberto Arvelo. Manus: Freddy Sosa, Jorge Chacin, Alberto Arvelo. Foto: Andrés Agusti. Musikk: Nascuy Linares. Medv: John Márquez, Germán Mendieta, Ramona Pérez, Bernardino Angel.

PAULINA: Åtte år gammel ramlet Paulina og skadet underlivet slik at hun begynte å silblø. Ingen i landsbyen trodde på jentungens versjon av hva som hadde skjedd; de mente at hun var blitt voldtatt av den mektige landeieren Mauro. Landeieren selv gadd ikke å protestere mot anklagene, og "kjøpte" likesågodt jentungen mot et stykke jord.
Senere klarte Paulina å rømme til Mexico City, hvor hun blant annet jobbet som hushjelp hos familien til regissør Vicky Funari. Mange år etter møttes de to igjen, og nå fikk Vicky høre Paulinas livshistorie. Det resulterte i en opprørende dokumentarfilm, som vakte stor oppmerksomhet på årets Sundance-festival, og som nå er klar for kommersiell visning i USA.
Funaris film er i all sin enkelhet et mesterverk av en dokumentar, der hovedpersonen får ta aktivt del i filmens tilblivelse. Vi får følge Paulina tilbake til landsbyen hun vokste opp i, på jakt etter "den lille jenta" hun en gang var. Til tider blir minnene for sterke, og Paulina ber Vicky slå av kameraet. Men inntrykkgene vi sitter igjen med, danner bildet av en usedvanlig sterk og usentimental kvinne, som bare har ett ønske: å få erobre livet sitt tilbake.

Mexico/USA 1997. Regi: Vicky Funari. Manus: Vicky Funari, Jennifer Maytorena Taylor, Paulina Cruz Suárez. Medv: Paulina Cruz Suárez, Mariam Manzano Durán, Erika de la Cruz Ramiréz, Mathyselene Heredia. Spansk tale, eng. tekster. 88 min.

WEST BEYROUTH: 13.april 1975 rullet tanksene inn i Beirut og delte byen i to: det muslimskdominerte Vest-Beirut, og det kristne Øst-Beirut. Dette var begynnelsen på en borgerkrig som formelt sett varte fram til 1991, men som ennå ulmer i dette krigsherjede landet i Midt-Østen.
Tarek og Omar er 16 år gamle når krigen bryter ut. Skolen blir snart stengt, til stor glede for guttene, og de bruker dagene til å reke rundt med Omars Super 8 kamera. Til å begynne lar de seg ikke affisere av kamphandlingene rundt dem. Men snart begynner borgerkrigen å kaste skygge over livene deres, og redselen får slå rot i hverdagen.
Manus til West Beyrout er i stor grad bygget på hendelser fra regissørens egen oppvekst, og det er Doueiris bror som spiller rollen som Tarek. De unge skuespillerne har fått bevege seg temmelig fritt foran kamera, noe som har gitt filmen spenst og farge.
West Beyrouth fikk mye oppmerksomhet under årets Cannes-festival. En av filmens co-produsenter er norsk, og den vil senere bli satt opp på norske kinoer.
Ziad Doueiri ble født i Libanon i 1963, og vokste opp i Beirut. I 1983 dro han til USA for å gå på filmskole, og har senere pendlet mellom Frankrike og USA. Han har blant annet vært B-fotograf på alle Quentin Tarantinos filmer. West Beyrouth er hans debut om manusforfatter og regissør.

Frankrike/Libanon, 1998. Regi og manus: Ziad Doueiri. Foto: Ricardo Jacques Gale. Musikk: Stewart Copeland. Medv: Rami Doueriri, Mohamad Chamas, Carmen Lebbos, Joseph Bou Nassar. 35 mm., 105 min.

WHO THE HELL IS JULIETTE?: Det begynner med en tilfeldighet: Juliette (Yuliet) blir "oppdaget" under filmingen av en musikkvideo på Cuba. Likheten mellom henne og hovedpersonen i videoen, den mexicanske fotomodellen Fabiola, er så slående, at Juliette får tilbud om en liten rolle i filmen.
Juliette er 16 år og full av faenskap. Hun elsker å provosere, og familien og vennene har lite godt å si om henne. Kontrasten til den sofistikerte og omsvermete Fabiola kan synes stor, men likevel finner de to jentene hverandre. Begge leter de etter en far de aldri har kjent, men som med sitt fravær har preget oppveksten deres.
Who the Hell is Juliette? er en form for iscenesatt dokumentar. Juliette, Fabiola og de andre personene i filmen spiller seg selv, men om de samtidig også er seg selv, er ikke godt for oss som publikum å vite. Juliette trives tydeligvis foran kamera, men tar gjerne over filmingen selv, og instruerer da menneskene rundt henne om hva de skal si. Slik blir filmen et boblende brygg av korte øyeblikk, som tilsammen danner et brokete bilde av jentungen Juliette.
Carlos Marcovich har tidligere vært fotograf for 13 spillefilmer, og har dessuten regissert elleve musikkvideoer.

Mexico, 1997. Regi, foto, manus: Carlos Marcovich. Musikk: Alejandro Marcovich. Medv.: Yuliet Ortega, Fabiola Quiroz, Oneida Ramírez, Jorge Quiroz. Spansk/engelsk tale, eng. tekster. 35 mm, 90 min.