I Mefistos makt

Gud er spilt inn på lydbånd. Mefisto - djevelen selv - har scenen alene. Den sjansen utnytter hun godt. Først forkledd som en kongepuddel, deretter ikledd en elegant, svart herredress sirkler hun sakte som en panter rundt i rommet og finner en sjel som lett lar seg forville: Faust.

I regissør Ragnar Lyths oppsetning av Faust gestaltes Faen sjøl - visstnok for første gang - av en kvinne. Det er i og for seg ikke noe poeng; ondskapen er nok tvekjønnet. Men det er et formidabelt poeng at det er Monna Tandberg som spiller Mefisto. Jeg trodde ikke på djevelen før jeg så forestillingen, men nå har jeg begynt å lure. For når Tandberg gang på gang lar blikket rolig gli over salen, for deretter å møte blikket vårt - og holde det - da kjennes det som en knoklete klo streifer en over nakken. Og når hun med et evig overbærende og arrogant smil åpner munnen og snakker, da hører man at hun eier historien. Teksten har forlengst smøget seg inn i kroppen hennes, inn under den bleke huden. Hun behersker ordene så til de grader at man kan høre hvordan hun trekker dem ut og styrer rytmen i replikkene. Slik regjerer hun over publikum, duperer oss med giftige ord og vittige vendinger. Men først og fremst styrer hun over Faust, vitenskapsmannen som all lærdom til tross leter etter lysten på og meningen med livet, og som selger sin sjel til djevelen.

Noen er visst lei seg over at Goethes livsverk, Faust I og II, er blitt kuttet drastisk i. Andre depper over at "dybden" i verkene har gått tapt i denne oppsetningen. Men hva gjør vel det, så lenge selve forestillingen fungerer, ja endog funkler!
For det glitrer av scene, spill og lys. Sist regissør Ragnar Lyth og scenograf Sören Brunes samarbeidet, var i høst på Stockholm Stadsteaters oppsetning av Hedda Gabler. Også da lekte de seg med en klassiker; bl.a. lot de scenografien vokse frem etter hvert som Hedda og Tesman pakket opp alle kassene og flyttet inn i sitt nye hjem. Men oppsetningen dengang bar likevel preg av unødig ærbødighet for dramatikeren.
Med Faust har Lyth og Brunes imidlertid sluppet seg ordentlig løs, og blitt virkelige eventyrfortellere. Ved å beskjære det dramatiske verket så til de grader som Lyth har gjort, kommer vi helt inn til stammen - til selve sagnet om Faustskikkelsen. Teksten taper kanskje på det, mens myten og magien vinner. Ungjenta Gretchen får være nettopp så urealistisk uskyldig som bare en eventyrprinsesse kan være; så blir det desto mer hjerteskjærende når hun forføres og forderves av Faust. Forføreren selv blir en hjelpesløs narr når han snart vil ha enda mer makt, og ender som en latterlig keiser med pappkrone. Til slutt styrter han i døden, men unnslipper Mefistos klør og helvetes pinsler, fordi Gud tar ham til nåde og henter ham opp til seg. Det ender altså godt, slik det skal i et riktig eventyr.

Rundt denne tre-enigheten - Uskylden, Udyret og Mennesket - myldrer det av skikkelser: engler, hekser, drukkenbolter, soldater og en hel regjering. Regissøren har brukt de tolv skuespillerne og de seks statistene like godt som scenografen har utnyttet scenen. Ragnar Lyth skrur opp og ned på tempoet, bryter opp en fyllescene med en liten sang, byr opp til heksedans og gjøglerspill, og "spoler" ved en anledning handlingen tilbake for å ta scenen om igjen. Sören Brunes på sin side har lekt seg med teknikken, dreiescenen og orkestergraven. De dype "veggene" er bygget opp av noen slags himmelhøye avløpsrør i fabrikkgrått, og som lette kontraster til disse, svever og triller det store hvite kuler rundt i rommet. I det ene øyeblikket tjener de som bord når Faust signerer den fatale kontrakten med Mefisto, i neste øyeblikk danner de første steg på Melkeveien. Så rart det enn kan høres, er det som om kulene skaper varme; de gode, runde formene gir assosiasjoner til myke skyer, bløte puter, snille mennesker.

Lyssettingen som Marianne Thallaug Wedseth har designet, er like besettende som Brunes´ hvite kuler. De sterkgrønne laserstrålene spiller fantastisk med i rommet. Stripe for stripe bygger Thallaug Wedseth opp vegger og søyler, mens skuespillerne løfter armene og lar lyset sildre mellom fingrene. På slutten av første akt, når Gretchen dør og hentes opp til himmelen, blander lyset seg med røyk og skaper en mektig illusjon av guddommelig kraft. Presise og besnærende detaljer vitner her - som i resten av oppsetningen - om overskudd og skaperkraft. Lenge leste man Nationaltheatrets program for denne sesongen med stor skepsis. Å vandre over mot neste årtusen sammen med Brand, Hamlet, Faust og snart også Klatremus, var ingen fristende tanke. Men når det nå viser seg at også en lekende djevel blir med i følget, da virker det hele straks mye mer lystbetont.

(Morgenbladet 19/2 1999)