Skeiv i skøytene

Hun er en av oss, og visstnok en av mange innen skøytesporten. Edel Therese Høiseth har bare ikke sett poenget med å fortelle det før.

Foto: Åshild Støylen

Det er lav sol, høy himmel og sur vind på Valle Hovin, men vinterferieungene i midtfeltet lar seg ikke affisere av det. De kaver rundt med roser i kinnene og snørr under nesa og hviner frydefullt i det de stuper i isen etter et forsøk på en piruett eller en hockeyfinte.
Lengdeløpsskøyterne i de ytre banene er mer avmålte. Sakte, sakte glir de rundt, småprater sammen, rister litt på armer og bein, for så brått å sette i gang en sprint. Deretter er det nye, langsomme runder for å hente seg inn igjen. Det klikker i klappskøytene og svisjer skarpt i skøyteskjærene idet de svever forbi oss.

Hjemmesitterne
Her går de som ikke kom til OL, det vil blant annet si hele det norske kvinnelandslaget. Ingen av dem klarte å kvalifisere seg i år, men veteranene Edel Therese Høiseth og Anette Tønsberg var på vippen. Det var også Grunde Njøs, og han fikk den siste billetten. Ikke fordi han gikk noe bedre enn jentene, men fordi Ådne Søndraal trengte drahjelp.
- Akkurat nå kjennes det litt tungt å gå. Salt Lake City var jo det jeg hadde trent for denne sesongen. Men nå har jeg vel egentlig bestemt meg for å legge opp, sier Edel Therese Høiseth. Med fem OL bak seg deler hun rekorden med Trine Hattestad og er historisk. Deltakelse i Salt Lake City ville ha vært norsk rekord. Det var i seg selv et argument som støttespillere i skøytemiljøet brukte for å gi Edel Therese en billett, men gutta i toppen sa nei.
Eneste trøsten er kanskje at hun dermed får sett alle andre øvelser også, nå når hun er redusert til alminnelig TV-publikum. Møtet med Blikk har hun funnet tid til mellom dagens trening og skiskytterstafetten.
- Jeg er rimelig sportsidiot, ja, så det er litt krise om jeg går glipp av noen av øvelsene.

Lot seg overtale
Intervjuet har kommet i stand etter et møte med to av Blikks redaksjonsmedlemmer på Potpurriet. De var nok ganske skeive i skøytene selv og dermed innpåslitne nok til at Edel Therese lot seg overtale. Før har hun konsekvent sagt nei.
- Se & Hør var på døra for noen år siden, og Dagbladet spurte i fjor. Men jeg har ikke helt sett poenget med å la meg intervjue. At jeg er homofil, har ingenting med idrett å gjøre.
- For andre i miljøet har du kanskje kunnet være et forbilde?
- Ja, jeg vet ikke. Jeg har aldri opplevd at folk har kommet og betrodd seg til meg eller noe sånt. De har tydeligvis kommet seg ut ved egen hjelp.
- Men "alle" har visst det, også sportsjournalistene?
- Ja, det er mulig. Men det har ikke vært noe tema.
- Så det er ikke slik at de ikke har turt å spørre da?
- Nei, det kan jeg ikke tenke meg. Mitt private liv har vel bare ikke vært interessant nok ettersom jeg aldri har vært blant de aller beste i idretts-Norge.
Det begynner faktisk å bli del åpne skeive i det kvinnelige skøytemiljøet, i alle fall internasjonalt. Vi nevner ikke navn, nei, vi bare siterer Edel på at "nå er vel 10-prosenten nådd". Men da hun kom ut i 1988, visste Edel Therese ikke om noen andre.
- Jeg bodde i Bærum på den tiden og vanket en del sammen med jentene i Asker fotballklubb, hvor det jo var en del lesbiske. Dermed fikk jeg et miljø, noe som gjorde komme-ut-prosessen mye enklere. I dag har jeg en gjeng som jeg blant annet går ut med, selv om ingen av oss vel egentlig er noen byløver.
- En gjeng full av idrettsfolk?
- Nei, faktisk ikke. Noen av dem har jo spilt litt fotball, men ellers er de bare vanlige jenter.
- Så du klarer å omgås annet enn sportsidioter?
- Ja da. Jeg var kanskje verre før. Men nå synes jeg nesten det er litt deilig å være sammen folk som ikke er så veldig sportsinteresserte.
- Har du noen interesser selv, utenom jobb og skøyter?
- Tja.......
Det tenkes.
- Det lå et bokklubblad i bilen din....?
- Nja... Det tror jeg er mest for syns skyld. Jeg leser en del i perioder, men det begynner å bli en stund siden en sånn periode.
- Musikk da?
- Vel, jeg er vel normalt musikkinteressert. Og hører på de vanlige - Anne Grete Preus, Melissa Etheridge, Alanis Morissete, den stilen der...

Ikke lenger en skøytenasjon
"Kalde Motvind" er et annet navn på Valle Hovin. Ellers i verden er skøyter i ferd med å bli en innendørsidrett, men i Norge mangler vi fortsatt en hall med is hele året. Det pretensiøse Vikingskipet på Hamar, som ble bygget til OL på Lillehammer, er mer brukt til dansegalla og hundeutstillinger enn til skøyting. Bislett, buljong og Jan Erik Volds oder til skøytesporten er blitt anakronismer. Så Blikks utsendte må slå noen diskrete OL-floker og drikke lunken automatkakao der vi hutrende står og ser på løperne.
Smaken av sjokolade var faktisk det som i sin tid fikk lokket Edel Therese ut på glattisen. Hun var 8-9 år gammel og var med en gang storebror Nils Olav skulle gå et skøyteløp. Pappa Høiseth lovet lillesøster en sjokolade om også hun stilte. Ettersom hun var den eneste i sin klasse, vant hun og fikk pokal, noe som ga mersmak. Dermed stilte Edel Therese til start også neste helg.
- Jeg vokste opp i Siljan i Telemark, hvor det var et par mil til skøytebanen, så det ble mye kjøring på fatter'n.
Atten år gammel debuterte Edel Therese i OL. Året var 1984, i Sarajevo.
- Jeg hadde egentlig ikke så mye der å gjøre. Jeg hadde riktignok gjort noen bra 500-metre i all round-løp, men det å komme til OL, var mest en bonus. Nå når jeg tenker tilbake, kjennes det veldig lenge å ha gått aktivt i nesten tjue år. Men jeg har alltid hatt lyst til å fortsette, har liksom hele tiden følt at jeg har hatt noe å gå på, og at jeg ikke har fått vist meg helt fram.
I 1996, lenge etter at hun var sluttet å være "ung og lovende", slo hun plutselig til og tok sølv i sprint-VM. Det er nok høydepunktet i karrieren hennes.

Når alt stemmer
- Er du helt sikker på at du legger opp nå?
- Ja, jeg er ganske sikker. Jeg har følt en stund at andre har forventet at jeg skulle legge opp, og nå har jeg begynt å føle slik selv også. En dag bare må man gjøre det. Men det kommer nok til å krible i beina når jeg ser de andre trene.
Lengdeløp er en tøff sport, som krever teknikk, kondisjon, styrke, hurtighet og utholdenhet. Edel Therese går først og fremst sprint, med 1000 meter som beste distanse. Den personlige rekorden lyder på 1.15.37. Det ville ha gitt henne en 10.-12.plass i Salt Lake City, om ikke også hun hadde satt ny pers der, slik de fleste andre gjorde.
- Hva skjer i løpet av ett minutt og femten sekunder?
- Først er det jo om å gjøre å stå helt, helt stille og være beredt. Så nærmest eksploderer du når startskuddet går. Deretter tenker du bare teknikk. Alt er på en måte automatisert. Det er ikke farten i seg selv du tenker på, men alle de små detaljene som gjør at du kan gå fortere. Mer over skøyta der. Hofta ut. Sånne små ting som du hele tiden må jobbe med. Følelsen når alt stemmer, er bare helt fantastisk. Og har du først opplevd å gå et bra skøyteløp, vil du ingenting annet enn å oppleve det igjen. Det er den følelsen som driver deg.

Fra OL til øl
Vi har forflyttet oss til Kafe Lerretet, midt på Bragernes Torg i Drammen. Kafeen åpnet 1.desember i fjor, og er en del av det nye kinokomplekset. Edel Therese eier og driver den sammen med to kamerater og har allerede lært seg å tappe øl og brygge espresso. To godt voksne damer går forbi og nikker gjenkjennende "hallo" til henne.
- Jeg har jobbet i reisebyrå før, men bare to-tre måneder av gangen, mellom skøytesesongene. Det blir rart å skulle ha en vanlig jobbhverdag. Men dette prosjektet virker jo morsomt.
"I wish I had a river I could skate away on" synger Joni Mitchell i fortvilet kjærlighetssorg. Edel Therese driver på sin side og lærer seg å "stå på egne bein", som hun selv sier. For første gang på elleve år er hun nå single, og det krever øvelse.
- Det blir mye nytt i livet ditt nå? Du legger opp, øver deg på å være alene, har startet kafe...?
- Ja, og så har jeg nettopp flyttet. Jo, mange ting er visst i forandring.
- Det må jo ha vært vanskelig å være i et forhold, med så mange reisedøgn som du har hatt?
- Tja, man venner seg jo til det. Og så er det ekstra stas når man kommer hjem....
- Så du har ikke hatt kjæresten med på tribunen?
- Nei. I skøytemiljøet er det i det hele tatt sjelden at noen har med kjæresten på mesterskap, enten de er homo eller hetero. Man er jo der for å konkurrere, og da blir man gjerne grinete og umedgjørlig. Så det er like greit å la være.
På vei hit til Drammen har vi hentet en liten jente på fem år i barnehagen og levert henne videre til mammaen. Edel Therese og mammaen er gode venninner, og nå har Edel flyttet slik at hun er nabo med jentungen.
- Jeg ser henne ikke hver dag, men nesten. Før tenkte jeg at unger var bare mas og styr, men når du først involverer deg, er det utrolig hvor gøy det er, og hvor knyttet man blir.

Salige sponsormidler
Edel Therese går med logoen for Kafe Lerretet på skøytedrakten, naturlig nok. Litt mindre naturlig virker det at to av de andre løperne går med logoen til Oslo Kristne Senter.
- Åge Åleskjær er veldig skøyteinteressert. Han går litt på skøyter selv også. Så det er vel han som har tatt kontakt med disse to andre og gitt dem tilbudet om private sponsormidler fra Oslo Kristne Senter.
- Kunne du ha latt deg sponse av dem?
- Tja... Tror kanskje ikke det hadde passet.
- Fordi du er skeiv og de er kjent for å være homofobe?
- Nei, sånn generelt. Men de har jo ikke spurt meg heller, da...
Noen klar arvtaker etter Edel Therese finnes foreløpig ikke.
- ¾ av dagens lag truer med å legge opp, siden Skøyteforbundet har vist seg å være så lite villige til å satse på de kvinnelige løperne. Så det ser mørkt ut for skøytesporten akkurat nå, ja.
Men får Edel Therese bestemme, vil hun i alle fall fortsatt være en del av miljøet, også etter endt løperkarriere.
- På sikt kunne jeg ha tenkt meg å jobbe som trener. Må bare få litt mer erfaring og utdannelse. Noen av de som legger opp, forsvinner helt ut av miljøet, men det tror jeg ikke er meg. Til det elsker jeg skøytesporten altfor mye. Jeg kommer rett og slett ikke til å klare å holde meg borte.

(Blikk mars 2002)