Hadde vi sittet på en bar i Jerevan eller en kafe i Bujumbura, hadde nok dette intervjuet aldri funnet sted. Å være åpen homo kan medføre bråk, også for fredsskapere.

Men heldigvis for Blikk befinner vi oss verken i Armenia eller i Burundi, men på en fredelig kafe midt i Oslo. Alle de seksten stedlige representantene for Flyktningerådet har vært hjemme på seminar denne uken. Fem av dem er åpne homofile. Fire av dem hadde tid til å møte Blikk for å snakke om det å balansere mellom privat engasjement og diplomatisk respekt for andre kulturer.
- Offisielt er jeg ikke åpen på jobb, men jeg har jo med meg Bente..., sier Gro Lindstad (43). Etter å ha vært en av Norges mest synlige homoer, som tidligere leder av Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH), er hun nå stedlig representant for Flyktningerådet i Bosnia og Kroatia. Der ser hun seg nødt til å tone flagg når det gjelder privatlivet. Jobben hennes er å løse konflikter, ikke skape dem.

Millioner på flukt
Homofili er et ikke-ord, både i DR Kongo, der Nils A. Sivertsen (59) er, og i nabolandet Burundi, hvor Tormod Ravneberg (47) er utstasjonert. "Flyktning" er derimot et altfor kjent begrep, her som i en rekke andre land. Verden over er mer enn ti ganger Norges befolkning til enhver tid på flukt. Mindretallet krysser landegrensene - flertallet er på flukt i sitt eget land og er såkalt internt fordrevne.
- Jobben vår er først og fremst å lede det arbeidet som Flyktningerådet gjør, det vil blant annet si å bistå i arbeidet med husbygging, undervisning, utdeling av mat og andre nødvendigheter, rådgivning og juridisk bistand, sier Tormod.
Han har vært stedlig representant for Flyktningerådet i Burundi i 3 år, hvor volden og borgerkrigen har vært en del av hverdagen siden landet ble selvstendig i 1960. Likevel lever, lengter og elsker folk her like mye som alle andre steder, og Flyktningerådets representanter kjenner igjen "søstre" og "brødre" som offisielt ikke eksisterer.
- Jeg vet om en burundisk dame i Bujumbura som bor sammen med en dame fra Belgia. De driver faktisk en av byens mest populære restauranten og er sånn sett ganske profilerte. Men vi snakker jo ikke så mye om det...
Også i DR Kongo er livet som homo uten tvil vanskelig.
-. Folk ordner seg vel på et vis, med proformaekteskap og skjulte møtesteder, men til hvilken pris? Selvmordstallene er nok enorme, tror Nils.

Sodomiparagraf
Stort bedre er det ikke lenger nord, i Armenia, der Tim Straight (46) jobber.
- Jeg hadde aldri gitt et intervju som dette i Armenia. Inntil nylig gjaldt den gamle, sovjetiske sodomiparagrafen som fastslo at homoseksualitet er forbudt. Det sies at politiet kunne bruke legningen din som pressmiddel ved å true med outing, og det har gått rykter om voldtekter og drap, uten at jeg har kunnet få bekreftet dette. Men det skjer jo en påvirkningen fra utlandet, her som på andre områder. Som en del av en ny straffelov ble avskaffet myndighetene paragrafen nå i sommer, så fra 1.august er vi i alle fall lovlige.
- Jeg var tidligere utstasjonert i Vietnam. Den jobben takket jeg ja til på betingelse av at Flyktningerådet ville støtte meg om det viste seg å bli trøbbel fordi jeg var homofil, sier Nils. Han har vært tilknyttet organisasjonen siden 1988, og er veteranen blant uterepresentantene. De andre er enige når han roser Flyktningerådet for å være en veldig åpen organisasjon. Ved hovedkontoret i Oslo finner man for øvrig både en homofil og en lesbisk i ledelsen.
- Jeg ble visst ansatt nettopp fordi jeg var homo, flirer Tim, og forteller at åpenheten hans etter sigende talte til hans fordel den gangen han søkte på jobben. I Jerevan fungerer han som en slags privat beskytter for den lille gruppen med homofile som tross alt har funnet fram til hverandre. Han deler ut kondomer og snakker om sikker sex. Behovet for informasjon er stort i et land der man erklæres som sinnssyk om man forteller at man er homo. Og med et slikt stempel får man verken jobb eller førerkort.
- Det finnes jo folk som har flyktet nettopp fordi de er homofile eller lesbiske, og det burde vært et eget prosjekt for å ta vare på dem i den svært vanskelige situasjonen de er, mener Nils.
- Ja, Flyktningerådet burde jobbet mer strukturert for å forsøke å integrere hiv og aids i programområdene vi jobber med, skyter Gro inn og er enig med Nils om at de selv sitter på en spisskompetanse som burde vært brukt i enda større grad enn nå. Men det får Tormod til å rynke litt på pannen:
- Jeg synes det kan være vanskelig å skulle ha en slik spisskompetanse. Vi må være litt ydmyke overfor de kulturene vi jobber i. Vår kulturforståelse rimer jo ikke nødvendigvis med deres.
- Men vi skal ikke falle i den andre grøfta heller, for det er jo ikke tvil om at det finnes homofile og lesbiske i disse landene, og at de har det svært vanskelig, sier Nils.

Eventyrlyst
Gro er den eneste av de fire som ikke har reist ut alene. Til tross for partnerskapsattesten måtte myndighetene i Kroatia gå noen runder før de ville gi kjæresten Bente oppholdstillatelse. Men de ga seg da Gro påpekte at landet tross alt ikke har lover mot at to damer giftet seg.
- Jeg møter en del homoer i internasjonale stillinger. Det er kanskje enklere for oss å reise ut, spekulerer Gro på, til protester fra de andre, som tror det er hipp som happ hva man er, bare man ikke har småbarn.
Det viktigste er likevel å være voksen, trygg og ha en porsjon eventyrlyst, enes de til slutt om, "gjengen med engasjerte gamlinger", som Nils kaller dem.
- Noen burde uansett sparke opp LLH og homobevegelsen og få i gang det internasjonale solidaritetsarbeidet igjen. Det trengs, fastslår Gro.

(Blikk august 2003)