Der ariene stanger i veggen

Vekteren som vokter resepsjonen i inngang A aner ikke hva vi spør etter. Statens Operahøgskole? Aldri hørt navnet. Så vi tusler ut igjen av denne hangaren av en havnebygning ytterst ute på Tjuvholmen, for så å oppdage et beskjedent lite skilt ved inngang B.

Fysisk sett eksisterer Operahøgskolen knapt. Ariene stanger i veggen på grunn av plassmangel. Kontorene er trange, og den sparsomme gulvflaten for øvrig deles med Ballethøgskolen. Studio 5 er operaelevenes klasserom, kostymelager, sangrom og dansesal. Noe Operafantom kan det umulig være plass til her i bygningen.

Til gjengjeld støter vi på et skranglende skjelett, inne på en liten scene. En mystisk person iført mobiltelefon stryker forbi, henger en frakk over skjelettet og forklarer på vei ut at det er "en gammel ballettelev som sultet ihjel". Vi tror ham nesten; historiene er mange om hvordan det er å være elev ved en av statens kunsthøgskoler etter at det ble kuttet drastisk ned på de særskilte kunststipendiene.
Men trangere kår til tross: søkningen til Operahøgskolen er den samme nå som før. Tidligere tok man opp ti elever til studiet hvert tredje år. I 1996 la man om ordningen, og nå tas det i stedet opp fire elever hvert år.
- Den nye ordningen ble innført for å heve standarden, forteller fungerende dekan Jan Bjørnar Sture.
- Før risikerte vi at folk "stakk av" de to årene vi ikke hadde opptak, for å heller utdanne seg i utlandet. Dermed gikk vi glipp av gode kandidater. Søkermassen har ikke gått ned fordi om det nå er opptak hvert år; snittet ligger på rundt 25 som prøver seg. Og det sier seg jo selv at kvalitetsmessig er det er bedre å skulle velge ut bare fire kandidater av gangen, i stedet for hele ti, forklarer Sture.

Nede i korridoren kommer en liten melodi gående. Andreklassingen Torben Grue skal inn til skjelettet og sanglærer Veselina Manolova for å ha individuell undervisning, og har allerede startet den vokale oppvarmingen.
Mens de venter på at det blir deres tur til å synge, har resten av 2.klasse - Hildegunn Pettersen, Charlotte Thingelstad og Mauritz Løvgren - inntatt sofaen i noe som kalles kantine, men som ser mer ut som et middels trist venteværelse på et legekontor. Det eneste som mangler, er forskriftene fra folketrygden på veggen. Til gjengjeld kan man la seg underholde av heftige rytmer fra steppeundervisningen i salen ved siden av.
Dagens dansetrinn er unnagjort for operaelevenes vedkommende. Fysiske aktiviteter som tai chi, gym eller dans står som regel først på dagens timeplan.
- Noe av det som er tiltrekkende ved opera, er at man også får bruke kroppen. Man står ikke bare rett opp og ned og synger, som i annen klassisk sang, sier Charlotte.

Så er det kanskje ikke tilfeldig at musikkinteressen for alle tre først kom til uttrykk gjennom noe så løssluppent, men akk så simpelt, som pop- og rockemusikk. Alle har en broget bakgrunn fra band - for Hildegunns vedkommende lød gruppa navnet "Black Syrup"....
- At det ble opera for meg, er egentlig en ren tilfeldighet, forteller Mauritz.
- Det begynte med rockeband, samtidig som jeg spilte orgel. Etter hvert ble det en del korsang også. Da jeg søkte på Musikkhøyskolen, hadde jeg egentlig mest lyst på klaver, men der er det så mange om beinet. Jeg regnet med at det ville være lettere å komme inn om jeg valgte sang.
- Vil man bli pianist, må man være teknisk god allerede når man søker. Som sanger kan man være mer uferdig. Mange stemmer er jo likevel ikke fullt utviklet før man er 40-50 år, forklarer Charlotte.
Alle tre har flere års studier ved Musikkkonservatoriet eller -høyskolen bak seg. Først her var det tanken om opera meldte seg.
- Man drømte nok om å stå på scenen som liten, men kanskje ikke om å bli operasanger, forklarer Hildegunn. Hun er fra Røst i Lofoten, og legger skylden på "altfor mye torsk i oppveksten" for at det ble opera. På videregående gikk hun bedriftsøkonomisk linje, men var samtidig aktiv i det lokale kormiljøet. Her ble hun anbefalt å studere sang, og dermed bar det til hovedstaden.
- Hadde jeg vært god på noe annet enn det å synge, for eksempel tall, så kanskje.... ler hun, mens Charlotte forteller at når de leser stillingsannonsene i Aftenposten, må de gang på gang innrømme for seg selv at det er sannelig mye de ikke kan...
At de kan synge, er det likevel ingen tvil om; alle tre kom inn på Operahøgskolen på første forsøk. Det er ikke så altfor vanlig.

De lærde strides om hva ordet opera egentlig kommer av. At det er latin, er greit nok, men er det en variant av verbet for å "arbeide", eller er det flertallsformen av "opus" - "verk"?
Samme kan det kanskje være; andreklassingene vet at i praksis betyr opera rett og slett hardt arbeid. Men det er langt mellom annonsene for "ledig stilling som operasanger". Et lite unntak er kanskje tenorer; de er som regel de mest ettertraktede. Mauritz - og Placido Domingo - er "lyriske tenorer" ("Skriv gjerne "dyrisk tenor", oppfordrer førstnevnte), og har således et stort rollerepertoar å velge blant. "Tenor robusto" heter for øvrig den andre hovedtypen tenorer; en stemmetype som brukes til de største "hjerte- og smerte-"rollene.
Men skal man leve av klassisk sang, er det uansett opera som er veien, hevder andreklassingene.
- Skolen har en god "statistikk" å vise til; det store flertallet av tidligere elever har fått relevante jobber som de kan leve av. Men arbeidsmarkedet var nok større før. Utviklingen er den samme ved Den Norske Opera som ved institusjonsteatrene: det ansettes stadig færre i faste stillinger. I stedet tilbys man engasjementer.
Løsningen for mange er å dra utenlands, og det er ikke få norske sangere som har gjort lykke på scenene i land som Italia, Frankrike og Tyskland. Ikke rart at italiensk er et av fagene på timeplanen ved skolen.

Men altså: opera..... I en tid da filmskapere hylles fordi folk dør så realistisk i filmene deres, hva skal vi da med oppstyltede forestillinger hvor helten bruker en hel arie på å forulykke?
- Opera er kanskje gammeldags, men det er også tidløst. Det er en kunstart som griper fatt i og viser fram mye av det vi ellers mangler i hverdagslivet. Sterke emosjoner, for eksempel, sier Mauritz.
- Det som er så flott, er at musikken forsterker følelsene, skyter Hildegunn inn.
- Kunst skal jo helst være nyskapende, og ligge foran sin tid. Det paradoksale er at nye operaer sjelden blir populære i samtiden, sier Charlotte.
Opera som sådan er imidlertid i ferd med å få en renessanse. Mens det krangles om nytt operahus i Oslo, popper det opp nye ensembler og miljøer ellers i landet. I Bergen har man fått Opera Vest, i Brummundal har Ringsakeroperaen gjort suksess med Perlefiskerne, og i både Kristiansund og -sand synges det på et høyt nivå. Noe er visst også i ferd med å skje i Trondheim.
- Jeg tror vi ser starten på en begynnende gullalder, sier dekan Sture optimistisk.
- Jeg hører det samme ved Den norske opera. Men hva den økende interessen skyldes? Nei, det vet ingen av oss, men det er akkurat som om noe har ligget latent hele tiden.

Ballettelevene er ferdige med å steppe, og myldrer inn i spiserommet. Her avsynges "Hurra for deg" for et bursdagsbarn - ufrivillig flerstemt. Vi venter å høre operaelevene stemme i, men de forblir tause.
- I selskapslivet vil folk alltid ha oss til å ta en sang, sukker Charlotte. At stemmer også må varmes opp, er noe de færreste tenker over.
Stemmebåndene løsner imidlertid raskt når man spør om hvor det nye operahuset skal ligge. Argumentene for både Bjørvika og Vestbanen flagrer forbi, før alle tre samler seg om én parole:
- Gi oss et nytt operahus, samme hvor, bare det blir snart! Nytt Bislettanlegg har de jo råd til...

(Morgenbladet våren 1999)