 ABBA-fans:
Til aksjon!
En dansende dronning truer både vår
mentale helse og verdens kulturarv.
Det sies at bare kakerlakkene kommer til å
overleve en atomkrig. Jeg blir stadig mer overbevist om at
de i så fall våkner opp til tonene fra "Dancing
Queen".
Det er ikke få DJ'er som har avspist meg med denne utspilte,
utbrukte låta når jeg har stått der og tigget
om ABBA. Men "Dancing Queen" er rett og slett umulig
å danse til - for kjapp for klinedansing, og for treig
for utagerende festing. I stedet blir man bare stående
og svaie umotivert og frustrert.
Og slik har vi ABBA-entusiaster faktisk hatt det i nøyaktig
tretti år nå. Låta ble nemlig framført
offentlig første gang i Stockholm 18.juni 1976, på
kalaset til ære for Carl Gustaf og Silvia, som skulle
gifte seg dagen etter. En og annen ville kanskje ment at ABBAs
andre store hit dette året, "Money, money, money",
hadde vært en vel så passende hilsen fra det svenske
folket til brudeparet, men la gå. "Dancing Queen"
har uansett siden blitt stående som ABBA-låt numero
uno. Dessverre.
Det burde jo være tilstrekkelig mange "one hit
wonders" i verden om ikke også ABBA skal reduseres
til en sådan. Likevel er det altså nettopp det
som er i ferd med å skje. De av oss som fortsatt klamrer
oss til håpet om en gjenforening mens de fire medlemmene
ennå har stemmen, stilen og forstanden i behold, bør
derfor bruke ventetiden til én ting: Bekjempe videre
utbredelse av "Dancing Queen".
Men det blir en tøff jobb. I april var vi på
homobaren T.Cozy i Kampala. Hva spiller de? Jo, "Dancing
Queen". I mai var vi innom hippe Gypsies' i Nairobi.
Hva høres? Jo, "Dancing Queen". Har verden
glemt skatter som "S.O.S", "So Long" og
"When I Kissed The Teacher"?
Jeg husker en fager februarsøndag på skøytebanen
på Valle Hovin. I et inspirert øyeblikk byttet
musikkansvarlig ut det sedvanlige KlemFM-potpurriet med et
noe mer uforutsigbart repertoar. Og hør: hva strømmet
ikke ut over høyttaleranlegget? Jo, "Cassandra",
ABBAs lille perle fra 1982. I løpet av noen sekunders
intro ble vi alle forvandlet til Katarina Witt-duplikater,
kvinner som menn, unge som gamle. Aldri har åtte-tallene
vært mer perfekte, piruettene mer presise. Vi fløt
over isen i en fullkomment synkronisert dans, forenet i et
stort smil. Sonia Henie ville ha hulket over det vakre synet.
Men det var en kortvarig lykke. Søndagen etter flakset
vi alle atter i vei til tonene fra "Dancing Queen".
(Ny tid, 23.06.06)
|
