Radioteater på Torshov

Noe må være feil når man gjennom det meste av Torshovteatrets oppsetning av Caravan kan sitte med øynene lukket, og likevel få med seg det vesentlige.

Det er opplest og vedtatt at Helen Blakeman med Caravan har skrevet et stykke godt samtidsdramatikk. Likevel fortoner Torshovteatrets oppsetning av historien seg til tider mer som en episode av Syv søstre. Det skyldes verken dårlig manus eller slett spill, men snarere manglende regi og miserabel scenografi.

I utgangspunktet er det en ganske genial tanke: en enslig campingvogn som symbol på det isolerte, selvsentrerte livet. Det mobile feriestedet, som i stedet for å bringe eierne rundt i verden, parkeres på en stusselig, men trygg campingplass i utkanten av Liverpool. Pappa Jimmy døde på ferietur i Spania, da han fløy litt for høyt med trippel-loopen. Etter det har mamma Josie sverget på å aldri dra utenlands igjen, og har istedet investert forsikringspengene i dette "permanente palasset" på Wales-kysten. Hit har hun slept døtrene Kelly på 19 og Kim på 15 . De tre får snart selskap av 20 år gamle Mick - som blir sammen med Kelly etter først å ha voldtatt Kim - og sjaueren Bruce, som mamma Josie innleder et forhold til.

I Nationaltheatrets halvårsprogram er også selve Caravan (10 år) med på stykkets rolleliste, noe som kan forlede en til å tro at denne doningen har sjel. Men den king-size campingvognen som er bakset inn på den lille, runde Torshovscenen, er like livløs som resten av rommet. Scenograf Georgia Sion må ha vært så opptatt av å få alle detaljer britiske nok - fra Paddington-sengetøyet til plastikkposene - at hun har glemt å løfte blikket for å se hvilke muligheter det egentlig bor i dette intime lokalet.
Heller ikke regissør og med-brite Dominic Cooke ser ut til å ha sett potensialet verken i rommet eller aktørene. De fem skuespillerne er trygt parkert i vognen, der de løper litt frem og tilbake på de knappe kvadratmeterne og brøler til hverandre gjennom dørene. Av og til får de riktignok ta med seg noen tomme bruskasser og sette seg ut i solen, men fortsatt er de klint oppi hverandre. Hva som befinner seg bortenfor campingvognen, får vi aldri noen fornemmelse av.

Slik skusler regissøren bort mulighetene til å visualisere den utviklingen som finner sted i løpet av stykket, der Kim og streikebryteren Mick til slutt faktisk blir sosialt innesperret i vognen. Dessuten begrenser han albuerommet for skuespillerne, som sårt hadde trengt noe mer enn bare teksten å spille på. Alt skal tydeligvis fortelles med ord; det er som om personene ikke eksisterer mellom replikkene. Slik blir de like synlige for oss som i et radiohørespill.
I det hele tatt har regissør Cooke i minimal grad evnet å gjøre Caravan til sin forestilling. Den politiske dimensjonen ved stykket - streiken nede på havnen som gjør Bruce arbeidsløs og Mick til en streikebryter - engasjerer aldri, og overdøves snart av alle familie-intrigene. Disse når stadig nye høyder, og når det viser seg at også Kelly og morens forlovede har et forhold, begynner Ricki Lake-faktoren å bli foruroligende høy. At det er samfunnsengasjementet og troen på en bedre fremtid som forener Kelly og Bruce, føles bare som en unnskyldning for enda en parkonstellasjon.

Det er synd, for potensialet i både teksten og ensemblet er tydeligvis så mye større. Det er så man spør seg om ikke skuespillerne selv burde fått holdt i tømmene. Andrine Sæthers sterke innsats ved å oversette teksten fra Liverpool-engelsk til befriende og levende Oslo Øst-dialekt, tilkjennegir at den gløden som forestillingen mangler, har vært nærværende på et tidligere stadium.

(Morgenbladet 22.01.99)