 Vanskelig
valg for traffickingofre
Myndighetene ønsker å få
traffickingofre i tale, både som vitner i rettssaker,
og som avskrekkende eksempler overfor andre kvinner. Men tausheten
er en beskyttelse for mange av kvinnene, i forsøket
på å starte et nytt liv. Gi dem informasjon og
juridisk hjelp til å ta egne, kvalifiserte valg, er
oppfordringen fra en gruppe norske og serbiske forskere, som
har intervjuet traffickingofre i Serbia.
- De fleste rettssakene mot trafficking tar
så lang tid før de kommer opp at mange av kvinnene
kan ha rukket å etablere et nytt liv, der ingen vet
hva de har vært gjennom tidligere. Så innkalles
de som vitner i det landet hvor saken skal opp og må
kanskje reise og bli borte en uke eller to. Hvilken forklaring
til denne reisen gir du da familie og venner, som ikke vet
hva du tidligere har vært utsatt for? I en av rettssakene
som ble ført her i Norge hadde ett av de utenlandske
vitnene blitt forespeilet at avhørene i Oslo ville
ta en uke, og så måtte hun være her i to,
for alt tok lenger tid enn ventet. I hjemlandet ventet den
nye kjæresten hennes og barnet deres, uvitende om den
virkelige grunnen til at kvinnen var i Oslo. Da hun ikke kom
hjem etter avtalt tid, ble mannen mistenksom og fant til slutt
ut hvorfor hun var i Oslo. Det hele endte med samlivsbrudd.
Dette viser hvor skjørt det er, dette nye livet som
mange av kvinnene som har vært utsatt for sex-trafficking
prøver å bygge opp, påpeker Lise Bjerkan,
sosialantropolog og forsker ved forskningsstiftelsen FAFO.
Serbisk-norsk prosjekt
Hun er en av fire forskere bak rapporten A Life of One's
Own. Rehabilitation of victims of trafficking for sexual exploitation.
Sammen med Linda Dyrlid fra Høgskolen i Sør-Trøndelag,
og Biljana Simeunovic-Patic og Vesna Nikolic-Ristanovic fra
universitetet i Beograd fikk hun i 2003 midler fra Forskningsrådet
til å gjøre en studie av kvinner som hadde vært
utsatt for trafficking. Rapporten fra prosjektet forelå
i 2005.
- Vi ville se nærmere på de mekanismene som er
til stede i Serbia når det gjelder identifisering, rehabilitering
og reintegrering av kvinner som ofre for sex-trafficking.
Spesielt ville vi forsøke å finne ut hvorvidt
kvinnenes behov ble møtt, hva de opplevde at ivaretok
deres behov og hjalp dem videre. Kvinnene selv var våre
viktigste kilder, men vi intervjuet også andre som er
involvert i prosessen fra en kvinne blir identifisert som
offer til hun skal tilbake til hjemlandet, det vil si aktører
fra politiet, rettsvesenet, sosialarbeidere, psykologer osv.
Vi gjorde også intervjuer i Moldova og Italia fordi
mange av kvinnene som blir ofre for sex-trafficking på
Balkan kommer fra Moldova og selges til Italia.
Vage løfter
Noen kvinner velger å vitne mot de som utnyttet dem
fordi de håper å få en økonomisk
erstatning for det de har vært gjennom, og på
den måten få en mulighet til å komme på
beina igjen. For andre kan motivet for å stille som
vitner først og fremst være ønsket om
hevn eller rettferdighet, og på den måten også
bidra til at de samme bakmennene blir forhindret fra å
fortsette sin virksomhet.
- Her i Norge har vi så langt vært veldig vage
på hva vi kan tilby en kvinne som vurderer å vitne.
Vår erfaring fra de intervjuene vi har gjort med kvinner
som har vært i denne situasjonen i Serbia og i Moldova,
er at de ønsker klare beskjeder om hva som vil skje
hvis de velger å vitne, når saken kommer opp,
hvor lang tid den vil ta, hva som forventes av henne, hva
hun vil få til gjengjeld - for eksempel vitnebeskyttelse
- og så videre.
Adgang til shelter
Dene ene av de to serbiske forskerne, Vesna Nikolic-Ristanovic,
er også leder av den serbiske NGOen Victiomology Society
of Serbia (VDS), en svært anerkjent NGO som driver ulike
prosjekter rettet mot ofre for vold, deriblant ofre for trafficking.
Gjennom deres og International Organisation for Migration
(IOM)s nettverk kom de to norske forskerne i kontakt med traffickingofre
i Serbia og Moldova, og med nøkkelpersoner innen rehabiliteringsprossessen
i Serbia, Moldova og Italia.
- Vi fikk adgang til kvinner - både serbiske og utenlandske
- som bodde på et shelter for traffickingofre i Serbia.
De serbiske kvinnene fikk vi anledning til å følge
et helt år, delvis takket være supplerende midler
fra Utenriksdepartementet..
Historiene som kvinnene i shelteret fortalte forskerne var
naturlig nok mange og sterke. Men det å komme seg ut
av bakmennenes og - kvinnenes klør og identifisere
seg selv som et offer for trafficking var bare en del av en
lang prosess. For mange av kvinnene var det å skulle
vende tilbake til et "normalt" liv nesten enda vanskeligere.
- Vi så at noe av det som skaper virkelige problemer
for disse kvinnene, er holdningene i lokalsamfunnene. Fordommene
mot prostituerte er sterke, samtidig som man ennå ikke
ser at som offer for menneskehandel, er du offer for en kriminell
handling og en situasjon du ikke har satt deg selv i frivillig.
Dermed legger det seg en taushet over de erfaringene kvinnene
har gjort. Resultatet blir for mange en vond og belastende
hemmelighet de ikke kan dele med noen, men i stedet blir gående
med alene. Dessuten forhindrer tausheten at andre jenter i
lokalsamfunnet får greie på hva som egentlig har
skjedd.
Rekruttert av kjente
At de fleste kvinnene har blitt rekruttert gjennom folk som
kjenner dem, det være seg naboer, slektninger, venninner,
gjør det heller ikke lettere å starte på
nytt.
- Vi skulle gjerne visst mer om hva som får disse rekruttererne
til å gjøre det de gjør og håper
å kunne få forskningsmidler til å gå
inn i denne problemstillingen. Man kan jo håpe og tro
at noen av disse førsteleddene ikke vet hva som vil
skje med kvinnene, men i mange tilfeller gjør de nok
det. I Moldova har vi dessuten sett at mange kvinner som selv
har blitt solgt, senere blir rekrutterere. Men om det er ondskap
satt i system? Vel, Moldova er ved siden av Albania Europas
fattigste land, noe som nok innebærer at mange involveres
i dette mer ut fra desperasjon enn av ren ondskap. Sånn
sett blir både de som rekrutterer og de som rekrutteres
ofre for sviktende samfunnsstrukturer.
Risikogrupper
På en måte kan det virke temmelig tilfeldig hvilke
kvinner som rekrutteres og selges til sex-industrien. Blant
traffickingofrene finnes både de som har lang utdannelse,
og de som knapt har skolegang. Noen er gifte, mange er det
ikke. Noen tror tilbudet de får faktisk handler om en
ordentlig jobb i utlandet. Andre vet at det er snakk om å
selge sex, uten å nødvendigvis vite under hvilke
forhold.
Men samtidig mener Bjerkan og de andre forskerne at det er
mulig å identifisere visse risikofaktorer, og utfra
disse enkelte risikogrupper av kvinner.
- Det vi ser når det gjelder ofre for menneskehandel,
er at mange av dem reiser i et forsøk på å
gjøre noe med en håpløs situasjon, sosialt
eller økonomisk. De kan ha vært utsatt for incest
eller andre seksuelle overgrep, eller kommer fra en familie
eller et forhold med mye vold. Ellers ser vi også at
om det dukker opp en akutt krise, for eksempel skilsmisse,
dødsfall i familien eller et akutt økonomisk
problem, er det veldig mange som plutselig bestemmer seg for
å reise, påpeker Lise Bjerkan, og bruker jentungen
Lilja fra Lukas Moodyssons film Lilja 4ever som eksempel.
- Tilværelsen hennes er i utgangspunktet miserabel.
Men den store krisen oppstår når moren plutselig
forlater henne. Hadde et vært et barnevern, et sosialkontor
eller noe tilsvarende der som hadde fanget henne opp og kunnet
erstatte familien hennes, hadde kanskje alt gått annerledes
for henne. Vi ser jo at i mange av de tidligere sovjetlandene
har mye av det sosiale nettverket forsvunnet samtidig som
fattigdommen har slått inn.
Mer til preventive tiltak
Derfor mener de fire forskerne at enda mer midler bør
settes inn som preventive tiltak, i de lokalsamfunnene der
man ser at rekrutteringen av kvinner til menneskehandel skjer.
- Men det er tydeligvis lettere for hoveddonorlandene til
anti-traffickingarbeidet - som også gjerne er mottakerland
- å først reagere når menneskehandelen
faktisk har funnet sted, sier Bjerkan, og viser igjen til
Lilja 4ever.
- Mer enn to tredeler av filmen handler om Liljas tilværelse
i hjemlandet. Likevel er det det som skjedde med henne etter
at hun kom til Sverige som har opprørt de fleste publikummere
mest, og som har fått desidert mest oppmerksomhet.
(Kilden)
|
