Bjarte og Henrik

Historien om vennskapet mellom Bjarte Hjelmeland og Henrik Mestad er et lystspill i fire akter, basert på noen sanne, samt et par tvilsomme historier.

(Foto: Hilde Holthe-Berg)

I hovedrollene:
Bjarte Hjelmeland, skuespiller. Liker bysykling, menn og Henrik. Snakker varmt om country.
Henrik Mestad, skuespiller. Liker polferder, kvinner og Bjarte. Slår gjerne et slag for homoer. Har ny frisyre.

Statister:
En fotograf.
En journalist.
En mann med lighter.

Scene:
En godt besøkt sushi-restaurant i Oslo sentrum, en fredag kveld.

Prolog:
Bjarte (gisper) : Nei, se, han har jo ny frisyre!
Henrik (strener inn på lange bein) : Hei!
Bjarte: Du er nyklippet!
Henrik (fornøyd) : Ja, jeg benyttet likegodt anledningen da jeg var i NRK i dag.
Bjarte selv har halvlangt 80-talls hår, i anledning en filminnspilling. Iført prestekjole - slik rollen krever - er likheten med Rosemarie Køhn visstnok slående.
Bjarte: I vårt yrke klipper vi oss nesten ikke. Vi blir klippet - eller ikke, alt etter hva andre bestemmer. Et stykke ut i Soria Moria-innspillingen klippet de Henrik i en sånn Liam Gallagher-frisyre, og da ble han så fin at samboeren min og jeg laget middag til ham hver dag en hel uke.
Henrik (henvendt mot Blikk) : Jeg får høre det, skjønner dere. Det er egentlig rein mobbing, det han driver med, både når det gjelder klær og frisyrer.
Bjarte (oppmuntrende) : Det har kommet seg veldig, men i mange år hadde Henrik bare syv klær, og da regner vi med sokkene en for en.
Henrik: Nå har jeg blitt presset til å kjøpe meg en blå dongeribukse, etter å ha fått kjeft fordi jeg har hatt den samme svarte dongeribuksa i - hva var det - 13 år?
Bjarte: Mmmm. Ja, ikke den SAMME buksa, da, bare samme modellen.
Henrik: Men jeg har til gjengjeld utrolig mye turklær. Jeg kunne ha kledd opp hele Nationaltheatret i ullundertrøyer.
Henrik legger en snus under leppa. Så oppdager han og Bjarte en bekjent ved et nabobord, som viser seg å ha bursdag. De gir henne komplimenter for stilig, rød kjole.

Første akt: Det første møtet.
Henrik: Det var en sommernatt i Frognerparken. 1988.
Bjarte: En juninatt.
Henrik: Vi var ti stykker som hadde fått beskjed samme dagen om at vi hadde kommet inn på Teaterhøgskolen. Så vi satt der med armene rundt hverandre og var kjempegira og fulle, og jeg var hypersentimental og dritfin og med rullingssneip. Og så sa jeg noe sånt som at "Jeg skal passe på deg, jeg, Bjarte, og det gjør ingenting at du er homo, tvert i mot og fy faen" og det var skikkelig sentimentalt, ja. Ikke bare var han så liten, men han var jo homo også!
Bjarte: Jeg var atten år.
Henrik: Du var tolv.
Bjarte: Jeg hadde jo vært åpen homo siden jeg var seksten, så det var i og for seg ingen ny og big deal for meg, men jeg tror jeg meldte det veldig, den kvelden. Så var det en hel sommerferie i mellom, hvor jeg var hjemme i Bergen. Da sommeren gikk mot slutten og det nærmet seg flytting til Oslo, ringte Henrik og sa "Du, jeg tenkte jeg skulle komme og hente deg, jeg". Og så syklet han over fjellet og hentet meg.
Henrik: Det hører jo med til historien at jeg hadde lyst på den sykkelturen, da.
Bjarte: Nei!!! Det der får du ikke lov til å si!
Henrik: OK, så var det for å hente deg, da.
Bjarte: Så var det en annen gang, litt senere, da vi drakk oss fulle igjen. Da sa Henrik de ordene som i mange år var en veldig trygghet, men som jeg til slutt måtte gjøre opprør mot: "Du veit, Bjarte, nå skal jeg være storebroren din i noen år framover". Og det syntes jeg var utrolig deilig, helt til jeg begynte å mislike det.
Henrik: Problemet var at Bjarte etter hvert dannet seg et totalt urealistisk fantasibilde av meg og min kapasitet. Jeg reddet ham ut av et par klammerier ved å riste litt i folk, og det var greit nok. Men så var det en gang vi gikk forbi fire karer i så svære bolebukser at du kunne fått Johan Olav Koss ned i hvert av buksebeina. Og da er det Bjarte roper til dem: "Øi! Hypp på bank, eller?"
Bjarte (piper med tilgjort Henrik-stemme) : "Du må ikke gjøre det, du må ikke gjøre det! Jeg kan ikke ta de gutta der! Se på dem da!"
Henrik (med trykk på hver stavelse) : Fire livsfarlige fyrer!
Bjarte (frydefullt grøssende) : Sånne som knuser kneskåler på fritida!
Henrik: Da satte jeg foten kraftig ned for den slags.
Journalisten: Men hvorfor fattet du egentlig sånn omsorg for ham?
Henrik: Vi blei jo først og fremst kompiser, da. Men det at han var så ung og så homo... Jeg hadde aldri møtt noen homoer før, jeg. Det var noe sånt forsvarsløst over det... Nå er ikke det der lenger noe aspekt ved vennskapet vårt. Men den gangen... Jeg var jo veldig vant til en sånn guttekultur, jeg... skigåing og Nansen og sånt.
Bjarte: Det handlet jo mye om at jeg var så mye yngre - nesten tjue år.
Henrik: Ja, men nå er du knapt noe særlig yngre enn meg. Noen ganger er du til og med eldre enn meg.
Bjarte (fornøyd konstaterende) : Nå er det jeg som kommer løpende om det er noen som kødder med Henrik!

Andre akt: Homokamp
Henrik: Jeg var lenge en slags halvoffentlig homo. Det begynte med et Dagblad-intervju i forbindelse med tv-serien "Vestavind". Journalisten spurte til slutt om det var noe jeg gjerne ville bli spurt om? "Ja, spør meg gjerne om min favorittgrafitti", svarte jeg. "Joda, og det var...?". "Ung, stolt og homo", svarte jeg. Og dermed var det i gang. Se & Hør laget blant annet en sak på at "svigermors drøm bor sammen med en mann".
Bjarte (en anelse snurt) : Den mannen hadde blant annet vært meg, men det ble ikke nevnt i den sammenhengen, enda det strengt tatt hadde vært naturlig.
Henrik: De ryktene der gjorde jo ikke meg noe. Men så kom Dagbladet og sa at "de skandaliserer deg jo!". Min eneste kommentar var imidlertid at "det ikke er noen skam å være homo". Og når de da ikke en gang fikk avkreftet ryktene, da hadde jeg det gøy ganske lenge.
Journalisten gjenforteller en påstand fra Nils Johan Ringdal om at de to gutta på et tidspunkt inngikk en deal. Den gikk ut på at Henrik skulle ta homserollene, slik at Bjarte ikke skulle havne i den store rolleklisjeen.
Henrik (etter en litt forvirret pause) : Vi ljuger jo noe innmari på intervjuer, så vi må alltid tenke oss litt om når vi konfronteres med den slags påstander. Men akkurat det der er litt riktig. Det var da vi skulle sette opp "Disneykiller". Det typiske hadde vært om Bjarte hadde fått rollen som han tandre, litt ubrukelige homsen, mens jeg skulle spilt han som mestrer verden, han som har peiling og status. Men så byttet vi om, og det var et veldig godt valg. (Legger en ny snus under leppa.) Jeg har i det hele tatt spilt utrolig mange homseroller.
Bjarte: Det har jo i og for seg jeg også, men ikke så mange som deg.
Henrik: Det har noe med den dramatikken vi har søkt oss til, 90-tallsdramatatikk. Der er det nesten alltid en homo med.

Mellomspill:
Journalisten: Er dere noe ute i homsemiljøet sammen?
Bjarte: Nei, veldig lite.
Henrik (har ikke hørt spørsmålet, men får det gjentatt) : Ja, en masse.
Bjarte: Å ja, er vi det, ja. (Dytter i seg en sushiroll.) Henrik kaller forresten London pub for "Brødrene London", etter skraphandleren i gamle Oslo. Så hvis vi snakker om noen, så spør han gjerne:" Er han en bror?" Da mener han en "London-bror". (Ler).
Henrik: Det er fint på Brødrene London, for der er det alltid blide folk og rom for litt dansing.
Bjarte: Henrik er veldig glad i å danse, først og fremst oppe i 1.etasje. Jeg går der helst alene, jeg. Stille og rolig. Tar en øl. (Til Henrik) Det er ikke så ofte vi er der sammen?
Henrik: Nei, nå og da. Men så var vi på Castro...
Bjarte: Der trivdes ikke du så godt.
Henrik: Nei, jo, der var det en litt annen greie enn på Brødrene London. Mer sånn "giiid", og da får jeg litt spader. Men husker du den gangen da jeg kom rett fra en eller annen jobb og stilte i dress? Da fikk du lurt meg til å legge meg på den sjeselongen oppe i 2.etasje der. Det er nok en av de største overvinnelsene jeg har gjort...

Tredje akt: On the road again
Sommeren 1998 krysset to glade gutter Amerika i en åpen Chevrolet, iført hvite cowboyhatter.
Bjarte: Ruta la vi en sein kveld hvor vi satt med Henriks 7.sans. Vi pekte på Amerika-kartet og sa at dit og dit og dit og dit og dit og det var stort sett hele kartet, ja. Og vi la opp turen etter assosiasjonsprinsippet etter sanger og filmer vi gjerne så igjen.
Henrik: Og westernbøker.
Bjarte: Ja, som én av oss hadde et forhold til...
Henrik: Men. Jeg trodde jeg dro på tur med en god venn. Og så viste det seg at jeg dro med en som skulle spille country absolutt hele tida. Og som valgte å bruke DET furtne uttrykket hvis det ikke var country i TI minutter.
Bjarte: Altså, de få gangene jeg fikk lov til å spille country, syntes jeg det var helt betimelig, ettersom jeg trodde jeg dro sammen med en god turkamerat, men så viste det seg at han hadde sagt ja til en større rolle i Nord-Norge litt senere på sommeren, så han skulle sitte med sånne høretelefoner og pugge tekst - Peter Dass - noe vi ellers driver med HELE året! Og da syntes jeg det bare var rett og rimelig at jeg fikk ha littegranne steel-gitar på stereoanlegget nå og da.
Taushet.
Journalisten: Hvor lenge varte denne turen da?
Henrik: Heldigvis bare tre uker. (Mykner til igjen.) Men det var en kjempeflott tur, da.
Og så følger en rekke løse anekdoter, fra homsebarer i San Fransisco, ørkenen i Death Valley og strippeklubb i New Orleans.
Henrik: Vi er sånne som - uansett hvor vi havner - blir sittende og synge og blir kjent med alle. Hver gang vi blir fulle, begynner vi å synge gamle sanger. Mye kystkultur og nynorsk; "Dar kjem dampen" og lignende. For noen år siden laget vi en slags cabaret sammen med pianisten Bugge Wesseltoft som het "Trist og fint", basert på sanger og dikt som vi syntes var nettopp triste og fine. Det var forresten under jobbingen med den forestillingen at Bjarte gjorde opprør mot meg og nektet å la meg fortsette å bestemme alt mulig, slik jeg hadde gjort inntil da. Etter det har jeg hatt det litt sånn som den hvite mann overfor indianerne - at man har så mye dårlig samvittighet at man knapt kan åpne munnen. Eller som Helmer overfor Nora...
Bjarte (får penset samtalen tilbake til USA og sang) : Hele Nationaltheatret var jo engasjert i reiseplanene våre. Og ettersom vi altså er sånne som blir kjent med folk overalt, så sa alle at "å, dere kommer lite ikke til å få mange venner der borte, da!"
Henrik: Men på denne turen her, så ble vi ikke kjent med noen, vi. Fire mennesker kanskje?
Bjarte: Enda vi hadde oversatt "Å, eg veit meg eit land" som vi skulle synge for våre nye venner.
Og så legger de armene rundt hverandre og stemmer i med "And I know me a land, far away, in the north".
Bjarte: Og den fikk vi ikke brukt til noe, annet enn å synge for hverandre!

Mellomspill:
Bjarte ber en fyr ved sidebordet om å få låne lighter. Henrik tar imot den og tenner sigaretten for Bjarte. Et lekkert motiv, som fotografen freser lavt over at hun akkurat gikk glipp av.
Bjarte: Jeg deler ikke Henriks interesser for ski, men jeg har jo vært utsatt for et mildt press i alle år. Og vi har gått noen turer, da. Jeg har hytte på Geilo, og der er vi en del. Da går vi fire og en halv kilometer, og det synes jeg er kjempelangt, og får da også veldig kreditt for det av Henrik. "Det var en lang og fin tur", sier han. En gang gikk vi nesten 6 kilometer. Og så er det jo tilbake igjen også.
Henrik: Jeg ga Bjarte boken "De fire store" av Ragnar Kvam jr. til bursdagen hans. Det er en innføring i de gamle polarhistoriene. Og jammen har han ikke begynt å lese.
Bjarte: Ja, jeg er blitt veldig tent på disse polgutta. Særlig Shackleton. Sir Ernest Shackleton. Han var en ener til å lede sine menn. Inspirator og gledesspreder. Jeg tror han går utapå Leif Juster i gledessprederi, jeg.
Henrik: Innlevelsen til Bjarte er blitt større...
Bjarte (til Henrik) : Men jeg har ikke lyst til å bli med deg til Svalbard for å padle kajakk. (Til Blikk:) Han har prøvd å lure meg med. Men så ringte jeg ham og spurte: "Kan det bli sånn at vi dør?". Da ble det lang pause. "Neeeeeeeeei, vi kommer nok antakelig ikke til å dø." Og det var nok for meg. Jeg kan ikke være med på noe hvor jeg "antakelig" ikke kommer til å dø.
Fotografen: Du kan jo dø på den nye sykkelen din også, da...
Bjarte: Ja, antakelig. Men da slipper jeg i alle fall å være kald i 48 timer først.

Fjerde akt: En klissete kjærlighetsweekend
Henrik: For et par uker siden var vi på tur til Trondheim for å se en forestilling.
Bjarte begynner å le.
Henrik: Bjarte skulle ordne flybillettene. Da vi kom opp mot Gardemoen og skulle hente dem, ble dama i luken helt rar. Totalt ubrukelig, rett og slett. Nå har det seg slik at for et visst segment av befolkningen - de som ser på Soria Moria - så er jeg for tiden utrolig profilert. Så jeg tenkte at det kanskje var det som satte dama ut. Men så skjønte jeg etter hvert at Bjarte hadde bestilt billetter til oss med samboerrabatt.
Bjarte: Jeg fikk jo spørsmål om vi var samboere da jeg ringte...
Henrik: ... og det er derfor dama er helt rar. Enten fordi hun tror jeg er avslørt som homo, eller fordi hun skjønner at vi ljuger på oss den rabatten. Men hun sier jo ingenting...
Bjarte: Vi fikk sånn humor på det der at vi utviklet resten av Trondheimsturen til en kjærlighetsferie. Lå i en trang dobbeltseng og drakk og zappet.
Henrik: Og minst en av oss så jo på VM i ski.
Bjarte: Og du klinte banan på meg!
Henrik: Ja, det var helt på sin plass, for du forstyrret meg under innspurten på jaktstarten. (Til Blikk:) Så da fikk han banan i trynet, og den ble klint ut i senga, så det ut som vi hadde hatt verdens mest hårreisende orgie. Halvklissete klin utover hele senga. Og da vi gikk ut døra, hadde vi en av våre vanlige "fake-diskusjoner".
Bjarte: Det er gjerne slik vi får tiden til å gå.
Henrik: Det begynte med at jeg sa at "Jeg elsker Thomas Alsgaard". Og så sier Bjarte: "Elsker du Thomas Alsgaard mer enn meg?". "Ja, jeg liker deg, men jeg elsker Thomas Alsgaard." Og så går vi ut døra, og mens Bjarte sier at "Ja, da kan du bare drite i det, hvis du elsker ham mer enn meg". Akkurat da står begge værelsesdamene utenfor og skal inn og vaske det rommet...
(Samstemt jubel:) Det var sånn timing at det var helt fantastisk!

(Blikk april 2001)