De brysomme slår tilbake

Besværlige mennesker finnes det overalt i verden, også på teatret. I seks samfulle timer skal man derfor være nødt til å oppholde seg i samme rom som en pornogris, en halvrasistisk skravlebøtte av en sosionom, et super-ego av en wannabe-skuespiller og en forknytt kirketjener.

Ja vel da, så har man valgt dette selv; valgt å innfinne seg på premieren til stockholmsteatret Unga Klaras nyeste stykke Besvärliga människor. Man har nemlig latt seg lokke av den besnærende forhåndsomtalen...
I dagene og ukene før premieren har vi vanlige teatergjengere gjennom medieoppslag, plakater og brosjyrer fått noen glimt inn i en prosess litt utenom det som er vanlig ved et traust, skandinavisk institusjonsteater: Ut av en invitasjon til et kurs for folk i arbeidslivet - om hvordan takle, og helst kvitte seg med, hverdagens "besvärliga människor" - har det vokst frem en håndfull brysomme individer. Unga Klaras husdramatiker, Nils Gredeby, ga i fjor vår et knippe skuespillere fra ensemblet i oppgave å vekke til live skikkelser av den typen som de selv og samfunnet for øvrig har aversjoner mot, og helst vil unngå. I denne folderen som Gredeby tilfeldigvis hadde fått stukket i hånden, var det ramset opp en rekke "arketyper" av denne sorten, så som "Pratkvarnen", "Kontrollanten" og "Glädjedödaren", og noen av dem finner man igjen blant den gruppen av karakterer som befolker teaterforestillingen.
I "dypeste hemmelighet", uten å konferere med hverandre, skapte hver skuespiller seg et alter ego. Etter hvert fikk Gredeby og regissør Suzanne Osten møte skikkelsene, og langsomt tok en historie med en slags intrige form, og skuespillerne kunne begynne å jobbe sammen. Før de entret teaterscenen, hadde flere av figurene vært ute i den "virkelige" verdenen. Utkledd som sine karakterer gikk skuespillerne på byen for å improvisere og spille ut sine egne skikkelser, og på den måten skape "realistiske" personer.
Men NB: realisme i anførselstegn. Dramatiker Gredeby har kalt det "en radikal läsning av realismbegreppet", mens regissør Osten henviser til filmskaperen Mike Leigh, som hun mener viser oss at virkelig realisme fører en over i komedien, med intensiverte uttrykk og situasjoner.
En absurd komedie er nettopp det vi serveres, og forestillingen blir dermed en selsom - og i begynnelsen ganske forvirrende - opplevelse. For vi hadde da virkelig ventet oss noe annet, eller hva? Var det ikke nå Suzanne Osten og hennes teater skulle få oss med på Det store oppgjøret med vårt kalde og halvfascistiske samfunn, der stadig flere faller utenom? Skulle ikke vi rives med, grine litt skamfullt over vår egen egoisme, og langt inne i ryggmargen et sted ane at også vi til tider tilhørte gruppen De besværlige?
I stedet utspiller det seg en farse foran øynene våre, der disse brysomme aldri vekker vår sympati, men bare fortsetter å være latterlige og kjipe. Og der sitter vi, altså publikum, bokstavelig talt murt inne sammen med De besværlige. Scenograf Sören Brunes har konstruert en sal av lecablokker, der de grå murveggene omslutter også publikumsbenkene, slik at vi ikke slipper unna.
Og ikke nok med det: Like før tredje akt skal begynne, får vi beskjed om å le høyt! Latteren tas opp på bånd og spilles av igjen senere under forestillingen, i temmelige tragiske situasjoner der ingen av oss egentlig følte særlig trang til å le.
Nei, stykket som sådan har ikke blitt slik man forestilte seg det: engasjerende og provoserende teater. Og nettopp derfor provoseres og engasjeres man, og enda mer: fascineres. For snart kryper en ekkel følelse frem: Ute i kulissene står de og ler av oss; ler fordi de ser de skuffede ansiktene våre; peker nese fordi de har lurt oss.
Det som foregår på scenen, minner snarere om en performance enn en "ordinær" teaterforestilling. Historien er tynn og temmelig likegyldig. Karakterene virrer forbi hverandre og bare ér der. De blir gale, de dør, eller de forelsker seg, men det forteller de oss mer enn de forestiller det for oss. Noen av figurene heter det samme som skuespilleren som gestalter dem, uten at det gjør dem mer levende. Selv Unga Klaras sminkør dukker opp i forestillingen, som seg selv. Det finnes ingen hoved- eller bipersoner; alle er like mye egoer i sitt eget lille univers.
Likevel - eller nettopp derfor - skjer det noe, og de seks timene går fort. På scenen bedrives det "name-dropping" i stor stil, og selv for en nordmann er det lett å kjenne igjen navnene til en rekke kjente svenske kulturpersonligheter. Det nyss avsluttede Kulturåret får gjennomgå, likeså det forestående Strindberg-jubileet. Blant skikkelsene finner vi ikke bare en wannabe-skuespiller, men også en regissør på AMO-midler, en 70-tallslevning av en bibliotekar med gitar i den ene hånden og dukketeaterdukke i den andre, og en førtiåring som drømmer om å komme inn på et forfatterstudium i Göteborg. For det er gjennom kunsten og kulturen disse "mislykkede" middelklassemenneskene tror de skal finne meningen med livet. Amatørteaterprosjektet (Strindberg!) som en del av dem engasjerer seg i med liv og lyst, kræsjlander imidlertid i sin altfor ambisiøse utforming, og med det de involverte. Tilbake står avkledde, evig brysomme mennesker, mens resten av oss sitter på tilskuerbenkene, like latterlig nakne - vi som trodde at det var denne kvelden vi skulle få bekreftet at et teaterstykke kan si oss meningen med livet.

(Morgenbladet januar 1999)