 |
| Meryl Streep og Lily Tomlin som de
syngende Johnson Sisters. |
Lørdagskveld på
prærien
Et folkekjært radioprogram og et stykke
rabarbrapai er alt som skal til.
Tause, norskættede ungkarsbønder,
entusiastiske ketchup-jingler, privatdetektiven Guy Noir og
de syngende cowboyene Dusty og Lefty. Det er noen av de faste
ingrediensene i det nostalgiske radioshowet "A prairie
home companion" som har holdt det gående siden
6.juli 1974. Det sendes hver lørdagskveld fra Saint
Paul i Minnesota, og har fire millioner lyttere bare i USA,
i tillegg til et ukjent antall via internett over resten av
verden.
Robert Altmans filmatisering av radioprogrammet har premiere
på norske kinoer i kveld, med navn som Meryl Streep,
Lily Tomlin, Lindsay Lohan og Kevin Kline på rollelista.
Jeg gråter riktignok en skvett når jeg leser at
det opprinnelig var Tom Waits og Lyle Lovett som var tiltenkt
rollene som de syngende cowboyene, men jeg får vel gi
Woody Harrelson og John C. Reilly en sjanse. I Altmans historie
trues programmet av nedleggelse, noe som altså er fullkommen
fantasy, for ingenting tyder på at ikke det virkelige
programmet kommer til å holde det gående i eteren
i minst tredve år til.
Det måtte i så fall være om programlederen
Garrison Keillor går lei eller vandrer heden, for han
er nok den viktigste faktoren bak radioshowets suksess. Han
skriver de fleste sketsjene, synger kjenningsmelodiene og
småprater med alle gjesteartistene. Sist, men ikke minst
bringer han "nyheter" fra Lake Wobegon, en fiktiv
småby befolket med gudfryktige, fordringsløse
figurer. Se for deg den høygravide politibetjenten
Marge Gunderson og ektemannen hennes fra Coen-filmen Fargo,
og du har en viss ide om det demografiske mønstret
i Lake Wobegon. Her er lykke noe som inntreffer mellom alle
hverdagens katastrofer, men som heldigvis går over.
Og gjør den ikke det, kan man alltids trøste
seg med et raust stykke nybakt rabarbrapai.
Eller man kan dempe kvalene med noe av den bra musikken som
radioprogrammet er stappet fullt av - først og fremst
country og bluegrass. Den canadiske trioen The Wailin' Jennys
er blant de mest avholdte gjesteartistene der ute på
prærien, og det med god grunn. Bandnavnet er en hyllest
til salig Waylon Jennings, og de tre jentene har vist seg
breibeinte nok til å kunne gå i hans fotspor,
både som låtskrivere og musikere. I sommer kom
plate nummer to ved navn Firecracker, full av knallgode
låter med lukt av hest, velegnet til å få
både den mest tafatte ungkarsbonden og alle oss andre
til å hive oss ut i jig'en, enten det skjer på
lokalet eller foran radioapparatet.
(Ny tid, høsten 2006)
|
