En rungende taushet preger det aller meste av norsk bistandsarbeid når det gjelder lesbiske og homofiles situasjon i Sør.

I beste fall tier de deg i hjel. I verste fall hater de deg åpenlyst. Slik oppsummerer Amnesty International situasjonen for homofile, lesbiske, bifile og transkjønnete verden over i en rapport fra 2001.
Det svenske bistandsdirektoratet SIDA ba i fjor to forskere om en gjennomgang av Sveriges bistandsarbeid i lys av spørsmål knyttet til seksuell orientering og kjønnsidentitet. Rapporten Sexual Orientation and Gender Identiy Issues in Development av de eksterne forskerne Lotta Samelius og Erik Wågberg, forelå i november.

Mer utsatt for fattigdom
Konklusjonen i rapporten var at mennesker med en seksuell og/eller kjønnsmessig identitet som avviker fra det "normale" og "ønskverdige", er mer utsatt, ikke bare for diskriminering og overgrep, men også for ren fattigdom. Som representant for en seksuell minoritet risikerer du for eksempel å støtes ut av familien, du kan utvises fra utdanningsinstitusjonene, og du kan ha store vanskeligheter med å få en jobb. Lesbiske, bifile og transkjønnete kvinner verden over utsettes for vold og seksuelle overgrep, tvangsekteskap, tvungen medisinering og æresdrap. Mange lever som seksuelle "flyktninger" i nærmeste storby eller utenfor landegrensene, med begrensede sosiale nettverk.
Likevel er seksuell og kjønnsmessig identitet langt på vei er et ikke-eksisterende tema innen det svenske bistandsarbeidet.
- Blant dem Erik Wågberg og jeg hadde med å gjøre i SIDA, møtte vi bare positive reaksjoner. Men i ettertid har jeg blitt fortalt at andre i direktoratet betraktet spørsmålet om homofile, lesbiske, bifile og transkjønnetes situasjon som en sidesak, som noe som ikke inngår i SIDAs "ordentlige" arbeid, forteller Lotta Samelius. Hun er til daglig psykolog og doktorgradsstipendiat ved Avdeling for kjønn og medisin ved universitetet i Linköping.

Laber norsk innsats
Den rungende tausheten preger også det aller meste av norsk bistandsarbeid når det kommer til spørsmål om seksuell og kjønnsmessig identitet. Mens norske homofile og lesbiske siden 1981 har vært beskyttet av anti-diskrimineringsparagrafen i Grunnloven, har norske myndigheter og bistandsorganisasjoner i liten grad jobbet for at seksuelle minoriteter også andre steder i verden skal ha samme beskyttelse.
For heller ikke Norad har mye å vise til når det kommer til spørsmålet om seksuelle minoriteters rettigheter og levekår. Det finnes ingen gjennomgang av den norske bistandsarbeidet tilsvarende det som er gjort i den nevnte SIDA-rapporten. Camilla Rie Hoe, rådgiver for spørsmål knyttet til kvinner og likestilling, tror imidlertid at konklusjonen i rapporten også kan sies å være gjeldende for Norad: Man mangler både kunnskap og bevissthet om seksuelle minoriteters situasjon og behov.
- Seksuelle rettigheter som sådan har nok blitt liggende bak til fordel for diskusjonen om reproduktive rettigheter. Det er noe vi må ta inn over oss når vi nå skal i gang med en ny handlingsplan i forhold til kvinner og likestilling. Vi har jo allerede verktøy for å kunne gjøre en kjønnsanalyse av det arbeidet som gjøres, men vi ser nå at disse er mer eller mindre blinde i forhold til spørsmål om seksuell identitet, og det må vi gjøre noe med. Dessuten må vi nok diskutere hva vi legger i hele "gender"-begrepet, sier Hoe.

Vestlige definisjoner
SIDA-rapporten utfordrer blant annet nettopp "gender"-begrepet. Forskerne Samelius og Wågberg skriver blant annet at "de svenske definisjonene av kjønn og seksualitet reflekterer patriarkalske, heteronormative, vestlige definisjoner av kjønnsmessig identitet og seksuell orientering".
- Vi brukte mye tid på å diskutere nytten kontra farene ved å "mainstreame" de såkalte LHBT-spørsmålene - altså spørsmål vedrørende lesbiske, homofile, bifile og transkjønnete - inn i de store rettighetsprogrammer. Faren kan være at de da forsvinner i alt det andre arbeidet. Men vi tror at faren er større for at LHBT-spørsmålene blir en "sidesak" om man ikke mainstreamer. Men det som jeg ser som aller viktigst, er at disse spørsmålene inkluderes i likestillingsarbeidet. Dette handler nemlig ikke bare om å arbeide for noen det er "synd på", noe mange er villige til å gjøre. Det handler også om å se LHBT-spørsmålenes betydning og relevans for det generelle og viktige likestillingsarbeidet. I forbindelse med rapportarbeidet merket jeg en holdning hos mange der man anså det "ordentlige" likestillingsarbeidet mellom kjønnene som bare et spørsmål for heterofile kvinner og menn. Det råder med andre ord en sterk heteronormativ tankegang i det svenske, internasjonale likestillingsarbeidet. Det er derfor en stor og viktig oppgave å skape en bevissthet om LHBT-spørsmålenes selvfølgelige tilhørighet og betydning for utviklingen av likestillingsarbeidet, og at dette også vil medføre en positiv utvikling av arbeidet for likestilling mellom (heteroseksuelle) kvinner og menn, påpeker Samelius.

Dobbelt undertrykt
Hun minner også om at lesbiske, bifile og transseksuelle kvinner rammes av en dobbel undertrykkelse, både som kvinner og som ikke-heteroseksuelle.
- Og jeg vil påstå at effektene av dette blir mangedobbelt større enn for mange andre kvinner, og at de har vanskeligere enn andre for å gjøre seg hørt. Det gjelder spesielt i de landene der man som ugift kvinne ikke har de samme borgerrettighetene som gifte kvinner.
Samtidig advarer Wågberg og Samelius mot å se seg blind på de rådende vestlige variantene av seksuelle identiteter, som for eksempel "heterofil" og "homofil".
- Den største utfordringen er å ikke ta utgangspunkt i snevre kategoriseringer av identiteter, men å finne former og forståelser for hvordan man kan arbeide for alles mulighet til fritt å uttrykke seksuell og kjønnsmessig tilhørighet, uten å risikere å rammes av vold og undertrykkelse, og i forlengelsen av det: frykt, utsatthet og fattigdom.

(Kvinner sammen 2/06)